Anmeldelse: Årets festspillutstilling har dyktige kunstnere, og en haug av interessante verk. Likevel oppleves den overordna tematikken som en litt for stor lue som gjør at man ikke ser så godt.
Festspillene i Nord-Norge har blitt arrangert i Harstad i juni hvert år siden 1965. Med et hakket mindre budsjett enn Festspillene i Bergen tar festivalen sikte på å være ”verdens viktigste kunstfestival for hele det sirkumpolare nord” – og kaller seg deretter de Arktiske Festspillene.
Årets festival er over, men festspillutstillingen som hvert år vises på Galleri Nord-Norge står fortsatt. I år er tittelen “Subsistence”, eller “livsopphold” på norsk, og er et samarbeid mellom Nordnorsk kunstmuseum og Anchorage Museum i Alaska. Utstillingen har samme arktiske fokus som resten av festivalen, og allerede før jeg har gått inn i galleriet har jeg lest setninger om at verden ser mot nord, spørsmålet om Arktis’ framtid, og om det særegne med menneskene i Arktis. Jeg får følelsen av å bli presset på en stor lue som gjør at jeg ikke ser så godt. Mer om det senere.
Laks eller slush-sugerør
Ved inngangen til galleriet, som ligger i en nedlagt svømmehall, får jeg utdelt et hefte med utstillingsbeskrivelsen og info om kunstnerne som deltar. ”Subsistence er en utstilling som belyser hvor sammensatte arktiske samfunn er – moderne steder og kulturelle rom som har verdens oppmerksomhet, steder der perspektivet innenfra og perspektivet utenfra er i et gjensidig avhengighetsforhold”, står det.
Når jeg entrer det store rommet i galleriet blir jeg glad. Det kan vel tilskrives både verkene som er plassert der, og rommet i seg selv, som utgjør to høye etasjer, med glass på hele fasaden. Det første jeg ser et stykke foran meg er en rekke røde objekter, tilfredsstillende plassert helt symmetrisk på to rekker som dekker hele lengden av veggen. Det er Sonya Kelliher-Combs verk ”Red Curl”.
Hvert og et av objektene er nesten like, laget i en blanding av syntetisk og naturlig materialer. Når jeg går nærmere synes jeg materialet ser ut som noe organisk, som hud kanskje. Jeg kan ikke se hva det skal forestille, men det gjør ingenting. En venn av meg foreslår slush-sugerør. Og ja, de ser litt ut som toppen av et slush-sugerør.
Men det er visst kalttørkende sockye-laks kunstneren fra Alaska har etterlignet. Det repetitive i den gamle teknikken gjenspeiler det repetitive i kunstproduksjonen. Verket er estetisk vakkert, og sterkt, enten man vet hva objektene skal forestille eller ei.
Tematikken i Kelliher-Combs verk er selvfølgelig interessant, og det er ikke det eneste verket som tar for seg forholdet mellom gamle måter å bruke naturen på, og moderniteten. Nei, faktisk så finnes dette temaet i nesten alle verkene.
På veggen ved siden av Kelliher-Combs verk henger den canadiske fotokunstneren Brian Adams serie ”I AM INUIT”. Adams har fotografert livet i inuitt-samfunn i Alaska. Det er et fint dokumentarisk prosjekt, somt viser en urfolkskultur som preges av blandingen av gamle tradisjoner og ny teknologi og modernitet. Adams tar opp spørsmålet med en fotojournalistisk teknikk, og hans bilder er også plassert helt symmetrisk.
Urfolk, klimaendringer og olje
Videre i utstillingen kommer jeg til et rom med videoverk. På en stor skjerm går to filmer i loop, og rundt henger mindre skjermer med ulike verk. Den første filmen som går på storskjermen er den finske kunstneren Marja Helanders verk “Dolastallat” (“To have a campfire”). Filmen viser en samisk kvinne på tur i et nordisk landskap, som i stedet for å lage bål har med seg en kapselkaffemaskin og en strømforsyner. Filmen er humoristisk, og alvorlig – et varsku om gamle urfolkskunnskaper som sakte blir borte, og om symbolikken som står igjen.
Filmen som følger er mitt favorittverk i utstillingen. Den canadiske kunstneren Caroline Monnets ”Mobilize” er en tre minutters film som viser flakkende bilder av gamle videoklipp, hentet fra National Film Board of Canadas arkiver. Filmen viser bilder fra et urfolkssamfunn i raskt tempo. Det bilder av kulde, rå natur, elver, ulv og bjørn som etter hvert blander seg med bilder av helikoptere, hav, storbyen, bygging og teknologi, det hele med dundrende inuittmusikk av artisten Tanya Taqaq.
Det høres kliséaktig ut, men verket minner en på den banale sannheten om tidens tempo, som er så åpenbar, men som vi glemmer like fort som den slår oss. Og paradokset det er at tiden vi lever på jorda er så kort, samtidig som det gjennom teknologien skjer endringer på ens levetid som framstår som enorme.
På flere av verkene på mindre skjermer er også tema klimaendringer i Arktis. Allison Akootchook Warden og Nicholas Galanin viser for eksempel i verket “Envoy” to små klipp i loop på to skjermer. På den ene siden ser man en isbjørn i en dyrehage, og på den andre en bensinstasjon på nattestid.
Påtrengende tematikk
I den øvre etasjen i galleriet vises landskapstegninger av den norske kunstneren Ingeborg Annie Lindahl og et interaktivt prosjekt med kart, iPader og smarttelefoner, laget av en kunstnergruppe fra Scotland som heter ”Latheral North”. Jeg blir servert en folder med instrukser, et spørreskjema, et stort kart over Arktis og en stor bok om prosjektet, uten å få ordentlig tak i hva prosjektet egentlig er. Det hele blir litt komplisert. Jeg blar litt i boka, som serverer interessante fakta om Arktis, og havområdene rundt, men jeg klarer ikke helt å fange kunstopplevelsen.
Kanskje burde jeg prøvd hardere, men på dette tidspunktet virker temaet for utstillingen litt svevende, og uten ordentlig tak i. En stor del av verkene i utstillingen tar opp klimaspørsmål og urfolksspørsmål. Men det finnes jo urfolk andre steder enn i Arktis – og klimaendringer og. De ulike områdene i Arktis har klimaet til felles, men utstillingen klarer ikke helt å få fram de mange felles særegenhetene som det skrives om med store ord i både utstillingsbesrkivelsen og kuratorens “statement”.
Det må nevnes at utstillingen hadde et performanceprogram under festspilluka, samt en rekke paneldebatter om temaet. Men det er kanskje nettopp det som gjør en litt sliten – denne insisteringen på å gjøre Arktis til noe kanskje større enn man behøver. Utstillingen har mange dyktige kunstnere, og de fleste verkene er interessante i seg selv. Og selvfølgelig er Arktis interessant, med dessverre virker tematikken litt overflødig.
