Professor i mikrobiologi og smittevern, Bjørg Marit Andersen, har tenkt ut en fiks løsning for å få bukt med mutantviruset fra Follo: å stenge ned hele landet.
Må undres hvorfor ingen har tenkt på det før.
I et innlegg i Aftenposten, med den utvetydige tittelen «Hele landet må stenges ned for å stoppe pandemien», har professoren en liste over strenge tiltak som bør gjennomføres, og påbys.
Hennes forslag involverer blant annet tre ukers nasjonal nedstengning, at tiltak gjennomføres som nasjonale påbud, grensene stenges for alle, pålegg av munnbind i alle offentlige rom, karantene og isolasjon økes til 14 dager (med krav om negativ smittetest før man slippes ut), intensivering av smittesporing, testing og vaksinering.
For en lekmann er det mange spørsmål som reises av en slik totalløsning.
Bør kunne svare for følgende
Det aller første er hva vi gjør dersom tre uker ikke er nok. Angivelig må vi prøve tre uker til, og så videre til resultatet er på plass.
Neste spørsmål er hva vi gjør med resten av verden som ikke nødvendigvis følger samme prosedyre – kanskje må grensene forbli stengt i uoverskuelig fremtid.
Andre innfall kommer til, som hvorfor karantenen må forlenges hvis man eksempelvis har negativ test i utgangspunktet.
Er ikke testen pålitelig fra start?
Hvorfor man skal bruke munnbind i et eventuelt tomt rom er også på dagsorden.
Ikke minst: Hvordan skal alle disse påbudene håndheves?
Mange flere spørsmål oppstår, og kanskje kan de alle besvares raskt av eksperter.
Store spørsmål, liten sikt
Jeg undrer likevel om ekspertene i smittevern og mikrobiologi har tenkt på absolutt alt.
Kanskje det er andre områder i tilværelsen som de ikke har full oversikt over, hvor deres ekspertise kommer til kort.
Når du kikker dypt ned i et mikroskop så får du inngående kjennskap til det bittelille vesenet som viser seg der.
En hel verden av mikroorganismer utfolder seg på fingertuppen til hver og en av oss, og vi kunne brukt en livstid på å komme til bunns i dens hemmeligheter.
Grunnen til at de fleste av oss velger å løfte blikket i stedet, er fordi vi oppfatter at det er en hel verden rundt oss også.
Hvis øynene dine er låst på et mikroskopisk punkt hele tiden, så er sjansen stor for at du går glipp av alt som skjer rundt deg.
Dette er problemet til professor Andersen, og veldig mange andre som har utviklet et komplett tunnelsyn når det gjelder koronaviruset.
I iveren etter å slå ned på den mikroskopiske fienden så er makroperspektivet blitt forlatt.
Mange gode grunner
Du trenger ikke doktorgrad i epidemiologi for å forstå at den mest effektive måten å ta knekken på et hissig virus er å låse alle inne over lang tid.
Selv en vanlig politiker burde komme på den ideen cirka to minutter etter at pandemien var et kjent faktum.
Så hvorfor har det ikke blitt gjort?
Mange grunner kan nok listes opp.
Økonomiske årsaker kommer nok høyt. Noen tenker muligens også på folks psykiske helse. Andre vil nok se på hvilke konsekvenser slike autoritære totalløsninger vil møte på i den virkelige verden.
Nå skal jeg ikke anklage Andersen for å være autoritær, men forslaget hun presenterer – helt sikkert i beste mening – vil innebære et autoritært samfunn, om enn i et kort tidsrom av uviss lengde.
Hennes system vil underkjenne alle som opponerer mot hennes definisjon av best smittevern, om de så er rasjonelle eller ei.
La oss, for diskusjonens skyld, ta for gitt at det finnes rasjonelle og vitenskapelig begrunnede argumenter mot flere av hennes forslag.
Når noe må håndheves
Jeg er ikke professor i noen ting, aller minst i mikrobiologi og smittevern, men jeg har studert litt om hva autoritære løsninger kan innebære, og hva som skjer når individets frihet må tilsidesettes.
Når smitteverntiltak skal påbys i stedet for å anbefales, så innebærer det i ytterste konsekvens at politiet må håndheve dette påbudet.
«Håndheving» er her et fint ord for vold.
Det kan høres dramatisk ut, men vold er også dramatisk, og alle lover er i prinsippet håndhevet (å heve hånden) av trusselen om fysisk pågripelse.
Så hvilke lovbrudd kan vi se for oss i Andersens regime?
Vi kan begynne med påbudet om munnbind i «alle offentlige rom og areal».
Denne sveipende formulering virker å inkludere alle steder, altså også i friluft, eller overalt som ikke er ditt eget hjem.
La oss si at en eller annen oppvigler velger å la vær å bruke munnbind når han spaserer gjennom et folketomt bysentrum. Da vil politiet kunne pågripe ham, og kreve at munnbindet settes på.
Er dette noe problem?
Kort svar: Ja.
Mange med ubevisste autoritære inklinasjoner har en tendens til å tenke at vedkommende bare må etterkomme politiets krav, og så er det ikke noe problem. I praksis så er nok dette den beste løsningen for alle, med tanke på å unngå en vanskelig situasjon i akkurat det øyeblikket. Bite i seg motstanden, og gjøre som man blir fortalt.
Her svever vi mot et av det autoritære samfunnets grunnleggende utfordringer.
Grunnleggende uvesentlige innvendinger
Ikke alle vil etterkomme kravene frivillig.
Særlig hvis de oppfatter kravet som irrasjonelt – som et pålegg om munnbind i et tomt offentlig rom må sies å være.
Enkelte mennesker er såpass sta og prinsippfaste at selv trusselen om vold – eller kanskje særlig nettopp det – ikke er nok til at de vil oppgi prinsippene sine om å ikke bøye seg for elendig begrunnet lovgivning.
Da er fysisk pågripelse den eneste løsningen for å sikre ettergivelse.
Desto større motverge, desto hardere blir volden som utføres for å pågripe.
Den vil bli utført av politibetjenter som er trent i og pålagt å følge ordre, uten at deres personlige samvittighet eller tenkning skal påvirke dem.
Noen vil innvende at en slik situasjon er usannsynlig, eller kanskje at politiet ikke ville bry seg. Men dette er grunnleggende uvesentlig, og går glipp av det prinsipielle.
Vi bør ikke gi politiet myndighet til å kunne gjøre det, selv bare i teorien.
Konsekvensene er mange
Vi skal ikke gjøre oss avhengig av hver enkelt politibetjent sitt skjønn for å unngå grunnleggende maktovergrep. Særlig hvis de er basert i irrasjonelle, svakt dokumenterte eller rent symbolske pålegg om smittevern.
La det likevel være klart: Også tilsynelatende strengt vitenskapelige og godt begrunnede tiltak er ikke nok for å rettferdiggjøre voldelig maktbruk.
I tillegg er dette bare ett enkelt konkret eksempel på en uforutsett konsekvens av slike svakt gjennomtenkte påbud.
Reflekter et par sekunder på mulige problemer med tvungen smittesporing, krav om smittetest, strenge pålegg om karantene for folk uten positiv test, og så videre et cetera.
Hvor mange kunne tenkes å sette seg til motverge mot slike pålegg?
Det er vanskelig å si, men et forsiktig estimat kan ligge på rundt fem prosent av befolkningen.
Da snakker vi om 250.000 mennesker som eventuelt må tas hånd om av politiet.
Hvorvidt disse har gode eller dårlige begrunnelser for å motsette seg diverse pålegg om smittevern, behøver vi ikke gå i dybden på her.
Vi bør spørre oss om dette er verdt det. Om den usikre utslettelsen av viruset er grunn god nok for å gå til fysisk angrep på vanlige mennesker som er skeptiske til smitteverntiltak.
Og hvordan vil storsamfunnet reagere på mulige scener og mobilvideoer hvor politiet går løs på folk for lite annet enn å gå uten munnbind?
Jeg vil ikke under noen omstendighet anbefale folk å sette seg til motverge hvis politiet pågriper dem.
Jeg vil derimot anbefale på det sterkeste, av rent prinsipielle grunner, å ikke imøtekomme de eventuelle smitteverntiltak som strider med rettssikkerhet, liberale verdier og samfunnets tillit.
Les også: Portforbud forutsetter at vi ikke har tillit til hverandre, skriver Trine Skei Grande