Buxrud har rett i at verden gir lite mening uten kunnskap om historie. Det er en påstand som jeg vil tro alle er enig i.
Men det er også derfor alle, uansett om de skal bli snekkere, leger, journalister, revisorer, museumsverter eller oljeplattformarbeidere får en enkel innføring i hvorfor verden er som den er i form av obligatorisk historieundervisning (som del av samfunnsfag) gjennom ti års grunnskole.
Dette er kjempeviktig og bra, selv om jeg gjerne skulle sett at de nye læreplanene løftet frem historiefaget enda mer enn de gjør.
Les også: Verden gir ikke mening hvis du ikke forstår sammenhengen
Virkelig gode nyheter
Men det regjeringen foreslår i den nye reformen er (blant annet) at det ikke lenger skal være sånn at den eneste veien til generell studiekompetanse går gjennom ytterligere fordypning i historie på videregående. Og religion og etikk. Og geografi. Og fremmedspråk. Og kroppsøving. Og samfunnsfag. Og naturfag. Og norsk. Og engelsk. Og matematikk.
Istedenfor skal elevene få velge mer selv og få bruke mer tid på det de er interessert i.
Jeg synes dette forslaget fra regjeringen er virkelig gode nyheter.
Meldingen tar opp mange forskjellige, viktige problemstillinger, men for meg som jobber i høyere utdanning er det fint å se at meldingen virkelig tar på alvor det mange i vår sektor har erfart i årevis, nemlig at videregående opplæring (VGO) generelt sett ikke forbereder elevene godt nok på det som trengs for å studere.
Løser problemer
I meldingens kapittel 2.2 formuleres dette i et språk jeg vil tro vekker anerkjennende nikk hos mange, både studenter og professorer:
· Elevene har lite trening i å lese store mengder kompleks tekst.
· Mange har svake ferdigheter i akademisk eller faglig skriving.
· Elevene har mangelfulle ferdigheter i kritisk tenkning.
· Høyere utdanning stiller høyere krav til selvstendighet i arbeidsmåter.
Reformen peker ut en strategi for å løse disse problemene som innebærer å sørge for tid til faglig fordypning i elevenes timeplan. Slik skal det blir mer rom til kritisk tenkning, skrive- og lesetrening, og trening i selvstendig arbeid.
Dette vil de gjøre gjennom å slanke listen over obligatoriske fag til bare å inkludere norsk, engelsk, matematikk og et nytt, overordnet fag – hva nå enn det skal være.
Mer fordypning
Reformen legger opp til at elevene skal ta færre fag som de bruker mer tid på. Dette skal bøte på problemet med at mange, relativt små fag fører til uforholdsmessig mange prøver for elevene, noe som igjen bidrar til å forskyve fokuset bort fra utdanning og danning til det å «gjøre det godt på prøven.»
Eller som det står på side 69 i meldingen:
«Hyppige prøver i mange fag bidrar til å svekke muligheten for å utvikle dybdeforståelse, konsentrasjon og tid til å øve i et fag.»
Bingo.
Vi har prøvd siden 1994
I tillegg åpner regjeringen for at elevene kan følge sine interesser i større grad enn tidligere, også på tvers av programområder.
Dette mener de vil være godt for elevenes motivasjon, og det tror jeg de har helt rett i. Jeg tror at vi oppnår både bedre utdanning og danning dersom elevene i større grad får følge sine interesser enn at alle skal presses inn i den samme malen.
Det er i utgangspunktet lett å være enig i at alle har godt av fordypning i historie, religion, naturfag og så videre, men nå har vi prøvd å ha en slik bred fagsammensetning obligatorisk i VGO siden 1994, og fasiten er tydelig på at det ikke fungerer særlig godt.
Etter tusenvis av sider med viktige utredninger og millioner av kroner i nyttige etter- og videreutdanningstilbud til lærere, faller fremdeles 22 prosent fra i VGO.
Stort steg i riktig retning
Selv på studiespesialiserende er det 20 prosent frafall. Verst ut kommer gutter, innvandrere og nordlendinger. En endring i fag- og timefordelingen vil ikke alene løse dette, men jeg mener det er et stort steg i riktig retning.
Avslutningsvis vil jeg tilføye at selv om jeg er enig med Buxrud at historie er et svært sentralt fag, så er vel det å omtale 169 timer med historieundervisning på videregående som «selve muligheten til å forstå verden» kanskje litt drøyt. Selv om vi humanister mener at humanistiske fag burde styrkes og få en større plass i samfunnet, burde vi samtidig være ydmyke for at det finnes mange veier til å leve gode liv som reflekterte og samfunnsengasjerte medborgere. Ikke alle disse veiene går gjennom vår fagkrets.
