Jeg føler meg ikke spesielt truffet av kritikken til Bjørn Cappelen, datert 5. april i Subjekt.
Først og fremst fordi det er åpenbart for alle som leser boken – hva slags bok jeg har skrevet.
«Mine bilder» er en essaysamling, men med en klar skjønnliterær vilje. Artiklene herfra kan vanskelig tolkes som debattinnlegg, noe Cappelen har gjort.
Jeg har skrevet om kunst og kunstnere som opptar meg utifra et villet emosjonelt perspektiv.
Alle ting jeg skriver om i boken «Mine bilder» er nettopp det – mine egne følelser knyttet til kunst, og også vennskap med kunstnere.
Når det gjelder «A house to die in», stemmer det nok at prosessen var demokratisk.
Men det stemmer nok også at kunstnerne på Ekely, motstemmene til Bjarne Melgaard, effektivt snudde opinionen, inkludert de politiske ansvarlige som skulle ta den endelig avgjørelsen, gjennom Facebook-aksjoner og fakkeltog.
Hadde Melgaards kunstnerkolleger på Ekely og andre steder tatt imot prosjektet med åpner armer, er jeg sikker på at resultatet ville blitt et annet.
Personlig synes jeg det er er et stort tap at huset ikke ble realisert der det var tenkt.
Les også: Sverre Bjertnæs retter baker for smed
