Flere må med

Demokratiseringen av kunsten og kulturen har feilet

Resultatene fra den første doktorgradsavhandlingen om britisk publikumsutvikling, som har inspirert norsk publikumsutvikling, viser at det offentlig finansierte prosjektet om demokratisering av kunst og kultur har feilet. Heller ikke her hjemme ser det lyst ut, skriver leder for Norsk publikumsutvikling, Ingrid Handeland. (Foto: Tale Hendnes.)
Resultatene fra den første doktorgradsavhandlingen om britisk publikumsutvikling, som har inspirert norsk publikumsutvikling, viser at det offentlig finansierte prosjektet om demokratisering av kunst og kultur har feilet. Heller ikke her hjemme ser det lyst ut, skriver leder for Norsk publikumsutvikling, Ingrid Handeland. (Foto: Tale Hendnes.)
Det har vært en kulturpolitisk målsetting de siste tiårene. Men alt håp er ikke ute, skriver NPU-direktør Ingrid E. Handeland.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kun en liten andel av den norske befolkningen benytter seg regelmessig av offentlig finansiert kunst og kultur.

Det understrekes til stadighet at kunst og kultur har en demokratisk funksjon, men er dette reelt?

Hvordan skal vi sikre at kunsten og kulturen er demokratisk?

Tidligere leder av nord-irske The Audience Agency, Steven Hadley, har nylig publisert doktoravhandlingen «Audience Development and Cultural Policy» (2021).

Utgivelsen er den første av sitt slag i britisk sammenheng, og går britisk publikumsutvikling i sømmene.

Annonse

Tidligere innsats og engasjement til tross, tror ikke Hadley på demokratisering av kulturen lenger.

Majoriteten bryr seg ikke

Gjennom datainnsamling fra de siste tiårene, avslører Hadley at de fleste publikumsutviklingsprosjekter med tilskudd fra det britiske kulturrådet har feilet.

Kun åtte prosent av den britiske befolkningen er så engasjert i den offentlige kunsten og kulturen at de oppgir å benytte seg av kulturtilbud regelmessig.

Resten er lavfrekvente eller «couldn’t care less».

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det det ikke går så bra med demokratiseringen av kulturen her i Norge heller.

Det er den høyt utdannede kulturelle middelklassen – de godt voksne kvinnene i særdeleshet – som virkelig trives i de offentlig finansierte kunst- og kulturinstitusjonene.

Dilemmaet å feile

Hadley kaller dette The dilemma of failure. Så hva gjør vi med det?

Alle vet at det ikke går an å markedsføre seg til et mer demokratisk sammensatt publikum.

Men du kan programmere deg til det.

Er det kanskje på tide å gi opp hele demokratiseringen-av-kulturen-prosjektet? Skal vi la kunsten og kulturgjenstandene være for spesielt interesserte, og slutte å legitimere den offentlige pengebruken gjennom en «demokratisering» som har vist seg å være utopisk?

Det hadde jo vært befriende. Eller?

Jo. Rent bortsett fra at det sannsynligvis ville være enda mer urealistisk å opprettholde et høyt offentlig finansieringsnivå i tiden som kommer – jamfør Perspektivmeldingen.

Da er det ikke annet å gjøre enn å tute med de kulturpolitiske ulvene som er ute, sånn at tilskuddet holder seg på et brukbart nivå.

Kulturpolitisk paradigmeskifte

Opp mot en slik fariseeraktig holdning kommer Steven Hadley og frister med mer revolusjonært og kjettersk tankegods.

Dersom kulturbyråkratene og politikerne for alvor mener at kunsten og kulturen er avgjørende for demokratiet, og at det derfor er avgjørende at «alle er med» (eller så mange som overhode mulig), burde de begynne å sette makt bak de kulturpolitiske kravene om mangfold og representativitet.

De kan ikke lenger bare la det skure og gå.

Hadley ønsker et kulturpolitisk paradigmeskifte.

Han vil erstatte «demokratiseringen av kulturen» med «kulturelt demokrati», som satt på spissen vil gi folket makten over de kunstneriske produksjonsmidlene. I alle fall til en viss grad.

Men det er jo det samme som å si farvel til stor kunst? Og det vil vi jo ikke. Eller?

Flere må med

Selv om alle vet at det sannsynligvis ikke finnes en universell sannhet om stor kunst lenger, så er det er likevel åpenbart at noe er bedre enn annet.

Noen har mer kvalifisert gåsehud enn andre. Og teaterfolk vet når engelen går gjennom scenen.

Alle vet at mange ikke har offentlig finansiert kunst og kultur på radaren overhode.

For å inkludere flere må de som programmerer kulturinstitusjonene koble seg enda tettere på livene til folk utenfor institusjonen og lete hinsides nettverkene med makt over de kunstneriske produksjonsmidlene.

Vil de det?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar