For litt over to uker siden begynte debatten rundt avkolonisering av pensum ved Norges musikkhøgskole.
Denne debatten er utrolig viktig, og selv om jeg ikke er student på NMH vil jeg ta til orde for at mitt eget studiested ved NTNU i Trondheim også har noen av de samme tendensene.
Enorm vekting på det eldgamle
Det siste semesteret har jeg vært studentassistent for førsteårsstudentene ved musikkvitenskap, og som følge av det har jeg saumfart pensumet deres i musikkhistorie.
Jeg er rett og slett skrekkslagen over hvor enorm vektingen i pensum er på eldgammel musikk.
Side opp og side ned med middelaldersk musikkteori, analyser av pianomusikk fra 1700-tallet, en egen del av undervisningen viet utelukkende til Kurt Weill.
Og med en gang den historiske kalenderen tikker over 1950 stopper historien tilsynelatende.
Selve pensumboken avser like mange sider til musikken etter andre verdenskrig som den gjør bare til Haydn og Mozart. Den snakker lystig i vei om Beethoven og gir ham et eget kapittel, mens Miles Davis, som stod i spissen for jazz i over 40 år, må nøye seg med noen skarve avsnitt.
Denne opplevelsen er som et speilbilde på min egen studieopplevelse de tre siste årene.
Avkoloniser presens
Det har vært helt umulig å studere verken jazzhistorie, populærmusikk, eller folkemusikk mens jeg har studert musikkvitenskap.
Kolonismen strekker seg ikke bare til vestens dominans over resten av verden, men også til fortidens dominans over nåtiden.
Hvor mange koralharmoniseringer jeg har skrevet aner jeg ikke. Jeg har blitt opplært i barokkens affektlære, analysert sonatesatser, analysert den poetiske strukturen i Schubert-lieder, men aldri i storbandskriving, i sekstitallets protestmusikk, i rytmiske nyanser i Røros- og finnskogpolser.
En medstudent av meg hadde den samme frustrasjonen som da han oppdaget at den eneste måten å få studert jazzhistorie ved NTNU var å komme inn på jazzlinjen ved utøvende musikk, en av landets mest eksklusive studieretninger.
Å fokusere så enormt på vestlig klassisk musikk i opplæringen av musikkvitere er fullstendig døden for de som begynner på studieløpet i håp om å vite mer om musikken de faktisk driver med.
Den subtile tonale tvetydigheten i blues eller Kofi Agawus forskning på afrikanske rytmer blir gitt en mindre viktig plass i studieløpet enn forskjellen på responsoriale og anitonale former i gregorianikk fra 1100-tallet.
Noe går tapt
Misforstå meg rett, jeg elsker studiet mitt. Det er ikke slik at all tiden min de tre siste årene har vært en evig kamp mot en institusjon som ikke lar meg studere musikken jeg liker.
Bacheloroppgaven min handlet om en analyse av musikken til Dmitrij Sjostakovitsj, som er beviselig både død, hvit og mann, fordi jeg liker å analysere musikk. Med fryd kan jeg grave meg ned i et av Mahlers partitur og luske ut dets hemmeligheter, jeg har tatt ekstra fordypning i renessansekontrapunkt og nytt godt av det.
Jeg sitter på slutten av et bachelorstudium og har all hensikt om å fortsette å luske i gangene på musikkvitenskap så lenge jeg kan.
Men samtidig er det noe jeg har gått glipp av.
Hvis du spør meg hvorfor David Bowie er så bra, aner jeg ikke.
Hvordan produksjon gikk fra bare å være opptak av musikerne til å bli en egen måte å komponere på likeså.
Det har blitt tatt en verdivurdering, og denne musikken har tapt.
De dødes rett
Og ja, jeg hadde kunnet finne svarene på de spørsmålene selv, men problemet er at denne musikken, min musikk, blir satt lavere enn en etablert og fastlåst kanon av primært hvite, vestlige menn, brorparten av dem døde.
Musikk er i sin natur en samtidig del av vår kultur, det er noe vi skaper og gir mening til oss i mellom i nåtiden. Det er ikke slik at vi bør fullstendig forkaste det som kom før oss og brenne alle historiebøker, men vi må vedgå at historien skapes rundt oss akkurat nå også.
Jeg sitter ikke med fasitløsningen her. Jeg er bare oppgitt, og føler med mine medstudenter som sitter knust under et fjell av bøker og døde menn, mens de vil fordype seg i musikken som gir dem mening.