Det er i prinsippet bruk av ytringsfriheten å formulere og uttrykke en drapstrussel. Det er bare at den er ulovlig i tillegg.
Derfor vil nok de aller fleste, også staten Norge, først og fremst betegne dette som en drapstrussel – ikke en ytring.
Av samme prinsipp er det unektelig fristende å kalle det upresist når FRPs stortingsrepresentant, Christian Tybring-Gjedde, foreslår å definere sanksjoner som bare «motytringer».
Sanksjoner er ikke motytringer
I en kommentar i Subjekt skriver Kjetil Rolness at FRP-politikere og radikale scenekunstnere er mer like enn de tror. I artikkelen ramser han opp en rekke tilfeller av at FRP-politikere oppfører seg autoritært overfor ytringer de ikke liker. Sas-magasiner og Netflix-serier kreves trukket. TV 2-journalister kreves sparket.
Tybring-Gjedde svarer at dette, «kjære Rolness», er bare motytringer: «Det er jo nettopp slike aksjoner og oppfordringer ytringsfrihet handler om. Ytringsfriheten gir rom for motytringer», skriver han.
Sanksjoner som kommer som direkte reaksjoner på ytringer er ganske enkle å kjenne igjen, fordi de ikke svarer til forholdsmessighet. Sanksjonen kommer i en helt annen form og størrelse enn ytringen den reagerer på.
Og jo, da. Selv om sanksjonen først og fremst skal skremme, true, vanskeliggjøre eller sabotere for den som fremmet ytringen, er sanksjonen strengt tatt også en ytring – såfremt den er uttrykket på en eller annen måte.
Men denne holdningen til de mange ytringer er uambisiøs, fordi at så å si alt kan betegnes som ytringer.
Dette illustrerer Tybring-Gjedde godt når han kaller det for en ytring å reise seg fra talerstolen og forlate rommet under Stortingets spørretime. Det er i så fall snakk om en kunstnerisk ytring, men kanskje også heller en handling – en handling som mer presist kan beskrives som uproff.
Les også: Opptatt av ytringsfrihet, men forstår ikke hva den handler om
Kall en spade for en spade
Vi har ikke absolutt ytringsfrihet i Norge, og det er bra. I grunnloven heter det at «ytringsfrihet bør finne sted», og den er begrenset av alt fra taushetsplikter til andre straffelover som ytringsfriheten gnisser mot og avgrenser til.
Såkalte ytringshandlinger, som når du svarer «ja» på spørsmål om å kjøpe naboens bil for 200.000 kroner, eller når du regelrett hetser noen, er heller ikke alltid omfattet av ytringsfriheten.
Ytringsfriheten er med andre ord begrenset av mye, men ikke bare juridisk. Også sosialt og kulturelt.
Spør du norske avistegnere om hvorfor de ikke karikerer profeten Mohamed, så er det ikke av frykt for å få politiet på døren at de vegrer seg mot å gjøre det.
Det er jo lov å karikere Mohamed. Og slik kunne Christian Tybring-Gjedde argumentert, hvis han alltid var en like prinsippfast forsvarer av dem som gir uforholdsmessige svar til ytringer.
Han presiserer riktignok at han og FRP aldri vil bevege seg utenfor loven, men når politikere ber arbeidsgivere kvitte seg med ansatte på bakgrunn av ytringer er det både autoritært og umusikalsk.
Les også: Det er Rolness som bommer på hva ytringsfrihet handler om
Snakker forbi hverandre
I denne ukens svært underholdende debatt mellom stortingsrepresentanten og Kjetil Rolness snakker de forbi hverandre.
Jeg vil mene at Kjetil Rolness har en mer sofistikert og moderne tilnærming til ytringsfrihet, fordi den inkluderer mer i regnestykket, slik som de sosiale og kulturelle hindrene for ytringsfriheten.
Men Christian Tybring-Gjedde tar heller ikke rent feil når han mener at FRP-justisministerens påtenning av Tønsbergs blad teknisk sett var en ytring.
For det er også en ytring å tenne på utgivelser – både redaksjonelle og religiøse. Og dersom en voldelig redaktør bestemte seg for å slå ned FRP-justisministeren like etterpå, så hadde nok Rolness gått ut for å forsvare FRP-politikerens rett til å tenne på avisen, og dette fundert i nettopp ytringsfriheten.
Men såfremt dette ikke er tilfelle, er avispåtenningen fra en sittende justisminister den mest uforholdsmessige reaksjonen på en ytring: den som truer ytringsfriheten mest.
Å kritisere denne ytringen kan likefullt handle om å ivareta demokratiske prinsipper – maktbalanse, armlengdes avstand og til og med ytringsfrihet.
Der stortingsrepresentanten for FRP snakker om den juridiske definisjonen av ytringsfrihet, snakker Rolness om det jeg kaller for den praktiske eller praktiserte ytringsfriheten – om hvordan ytringsfriheten reelt sett oppleves.
For når maktpersoner handler slik overfor dem som fremmer sindige ytringer i samfunnet, ikke minst med en oppfordring til å boikotte avisen, kan dette true informasjonsfriheten på flere måter. Blant annet så kan det komme med så store konsekvenser for avisen at de, men også alle andre som har fått dette med seg, rett og slett lar være å komme med kritiske oppslag i fremtiden.
Det er dette man kaller for en såkalt chilling effect. Men for at ikke også dette skal vannes ut, er det viktig at hårsåre ikke kaller seg chilled av hva som helst.
Les også: Tybring-Gjedde har rett til uttrykke sin ytringsbekymring
Chilling effect
Det kan handle om Mohamed-karikaturer, men også om deltakelse i samtalen om kjønn og feminisme.
Den såkalt nedkjølende effekten på ytringsfriheten kommer gjerne som følge av at maktpersoner eller personer som tar i bruk mektige verktøy demonstrerer hvor grensene for ytringsfrihet skal gå.
Man snakker om et såkalt glasstak, et tak som kanskje ikke er synlig over hodet ditt, men som du vil treffe, dersom du tar sats, og hopper.
Tilfellene Kjetil Rolness ramser opp, går stort sett på dette. Ikke på tilfeller hvor FRP-politikere regelrett bryter loven, men han sammenligner ikke partiet med terrorister heller. Rolness sammenligner FRP-politikere med radikale scenekunstnere som til sammenligning oppfører seg truende og autoritært overfor dem som har uttalt seg kritisk.
Ytringsfrihet er en god FRP-sak, men partiets forskjellige fløyer kommuniserer dette mildt sagt forskjellig ut til folket. Den nasjonalistiske, den konservative og den liberalistiske fløyen utstråler svært ulike tilnærminger til ytringsfrihet, og Rolness har belyst flere umusikalske soloer begått av Anundsen, Listhaug og Tybring-Gjedde selv.
Les også: Rolness bør legge denne debatten død
Uforholdsmessige reaksjoner
Når FRP-politikere krever Sas-magasiner fjernet som følge av innhold de ikke liker, og får gjennomslag for dette, ser det ikke bra ut for ytringsfriheten – ikke engang i Norge.
Og når FRP-politikere foreslår å frata Black Box teater offentlig støtte etter å ha vist et kritisk teaterstykke, så vil det være ytterst unøyaktig å betegne dette som først og fremst en ytring.
Det er en uforholdsmessig reaksjon i et uforholdsmessig maktforhold, der politikere i det hele tatt bør være varsomme med å involvere seg i kunstnerisk innhold.
Det er ikke dermed sagt at FRP på noen måte har «brutt ytringsfriheten», men de observerer ikke «armlengdes avstand»-prinsippet som er utviklet for å gi kunsten kunstnerisk autonomi – altså kunstnerisk frihet og ytringsfrihet.
Det er klart at kunstnere, også Black Box teater, kan se annerledes og med vonde erfaringer på det å vise maktkritiske stykker i fremtiden.
FRP-politikere har selvfølgelig lov til å ytre seg kritisk til dette stykket, men da burde de gjøre det, og ikke foreslå å strupe teaterets tilgang på penger. Førstnevnte er en ytring. Sistnevnte kan bedre og mer presist beskrives som en sanksjon.
Alt er ikke ytringsfrihetsdebatt
Denne relativistiske «luften er for alle»-holdningen til ytringsfrihet som Christian Tybring-Gjedde og kompani utviser, er egentlig en kjedelig og umoden debatt. Det er, som Frank Rossavik ofte påpeker, viktigere å diskutere sak for sak, og ikke si ja eller nei til alt.
Når man snakker om en konkret sak, er det lettere å ta stilling til om dette faktisk er en ytringsfrihetssak, eller om man kanskje heller burde bruke noen andre ord for å betegne fenomenet.
Og i disse tilfellene er det ikke for bruk av ytringsfriheten FRP-politikerne kritiseres, men for hva de sa. Og kritiske blikk på hva de sa er en motytring, i motsetning til oppfordring til boikott og krav om fjerning av støtte som i begge tilfeller riktignok også kan være formulert som ytringer.
Minner om en radikal kunstner
For bare et par dager siden ble Subjekt igjen oppfordret til annonseringsboikott av en kunstner som vil ha oss nedlagt. Dette på bakgrunn av uenighet med Subjekts liberale, redaksjonelle linje, noe hun har misforstått som «høyreekstremt».
Når aktivister går rett på levebrødet til medier, så er det ikke snakk om at aktivistene har «brutt» noen lov om ytringsfrihet. Det har de ikke engang myndighet til. Men den autoritære oppførselen skader ytringsrommet fordi den forteller andre stemmer og medier at det lønner seg å ikke omtale kontroversielle saker, fordi det kommer med både personlig og økonomisk risiko.
Men er det ikke bare en motytring? Jo, slik sopp og fluesopp begge er sopp.
Når vedkommende ikke vil møte oss til debatt, eller engang har et saklig argument å komme med, bør man ikke først og fremst kalle denne formen for aktivisme for en ytring, fordi det finnes langt bedre ord å bruke om slik sabotasje.
Så når Christian Tybring-Gjedde forsvarer sin politikerkollegas rett til å brenne Tønsbergs blad og oppfordrer til boikott av en uavhengig avis, får jeg lyst til å gi Kjetil Rolness et poeng: «FRP-politikere og radikale kunstnere er mer like enn de tror».
