Er Edvard Munch med på å opprettholde fordommer og rasistiske forestillinger om mennesker som så annerledes ut enn han selv?
Det hevder kunstner og PHD-stipendiat Cecilia G. Salina i Utrop den 8. juni.
I Kunstkritikk den 9. juni kommer Nicolas Norton frem til samme konklusjon.
Munchs malerier av Sultan Abdul Karim (også kalt Sultan Abdul Karem) «er i stand til å representere rasismens inkompetanse og ondskap, men kan og tenkes å ha medvirket til det samme, uten at det behøver å være et motsetningsforhold».
Norton, som støtter seg på de franske poststrukturalistiske teoretikerne Gilles Deleuze og Félix Guattari, mener at tildelingen av ansikter som avviker fra den hvite normen er den strukturelle rasismens utgangspunkt.
Det er dette avviket fra normen om et hvitt ansikt i Edvard Munchs malerier av sirkusartisten Sultan Abdul Karim som i henhold til Norton er utgangspunktet for Munchmuseets utstilling «Gi meg et navn».
Dette er strukturell rasisme
I Cambridge-ordboken defineres strukturell rasisme som «lover, regler, eller offisiell politikk i et samfunn som resulterer i og støtter en fortsatt urettferdig fordel for noen mennesker og urettferdig behandling av andre basert på rase».
Deleuze og Guattari, som betrakter forskjeller som kontinuerlig differensiering, opererer med et hierarki av betydninger. De påpeker at ansikter er historisk skapt og avhengige av at de knyttes til kroppsdeler, klær og andre objekter. Rasismen fungerer ved å avgjøre hvor store avvik fra den hvite mannens ansikt som kan aksepteres.
Det er således viktig å trekke en skillelinje mellom Deleuze og Guattari og den franske filosofen og psykiateren Frantz Fanon, som betoner at de europeiske kolonialistene ga afrikanerne en negativ identitet gjennom å presse annerledesheten til det ekstreme.
Dette vet vi om Sultan Abdul Karim
Sultan Abdul Karim kom til Kristiania i oktober 1916 med et tysk sirkus. Munch hadde samme år fullført dekorasjonen av Universitetets aula og flyttet inn på Ekely. Eiendommen besto av en stor villa, stall, tjenerbolig og flere andre bygninger.
Det var Munchs yngre malerkollega og slektning, Ludvig Ravensberg, som foreslo for Munch å ansette Sultan Abdul Karim som tjener, kusk og modell. Ellers er ikke mye kjent om Sultan Abdul Karim.
Navnet avslører imidlertid at han var muslim.
Ved siden av Nord-Afrika, Sudan og Somalia dominerer islam et bredt belte tvers over det afrikanske kontinentet sør for Sahara, samt kystområdet i Øst-Afrika ned til Mosambik.
Tyskland grunnla sin første koloni i Afrika i 1884. Samme år ble Kongokonferansen, som delte opp Afrika mellom de europeiske kolonimaktene, arrangert av Otto von Bismarck i Berlin. Hvor lenge ble Sultan Abdul Karim i Norge? Kanskje ble han i Norge frem til første verdenskrig var slutt? Kanskje vendte han tilbake til sirkus Hagenbeck allerede våren 1917?
Munch malte til sammen sju oljemalerier av Sultan Abdul Karim. I tillegg utførte han et litografi. Det største og mest kjente maleriet er «Kleopatra og slaven».
Munchmuseet vil revidere titler
Nå vil Munchmuseet revidere bildenes titler. Derfor utstillingen «Gi meg et navn».
Selve utstillingskonseptet er hentet fra et essay publisert i 2014 i boken «Blacks and Blackness in European Art in the Long Nineteenth Century», som setter Munchs malerier av Sultan Abdul Karim inn i konteksten the human zoo.
Ved siden av maleriene og litografiet av Sultan Abdul Karim består «Gi meg et navn» av etnografiske artefakter, faksimiler av kunstverk inspirert av afrikansk skulptur, bøker preget av raseideologi, presseklipp, karikaturtegninger og den franske dokumentarfilmen «Sauvages, au coeur des zoos humains» (2018).
Denne konstruerte konteksten spiller tilbake på resepsjonen av Munchs arbeider av Sultan Abdul Karim.
For Norton er det ikke primært de utstilte maleriene, men utstillingens øvrige innhold som «sannsynliggjør» hans tolkning av Munch som den hvite europeeren som er uvillig til å møte blikket til en svart mann. Ifølge Norton var både populærkulturen og «den forfinede kulturen» gjennomsyret av rasistiske forestillinger rundt den tiden Munch malte bildene av Sultan Abdul Karim.
Munch kan ha vært antirasist 1
Et problem med tolkningen av Munch som rasist, er at Munch maler Sultan Abdul Karim på eksakt samme måte som han i denne perioden maler portretter av seg selv.
Sultan Abdul Karim er også kledt i samme type klær som Munch.
Sultan Abdul Karim er avbildet som en europeisk velkledd mann, ikke som en eksotisk «villmann».
Det er av den grunn nærliggende å tolke tittelen «Neger med grønt skjerf» som en hyperbol. Var Munchs retoriske poeng å fremheve at «negeren» i grønt skjerf er akkurat som «oss»?
Var hensikten å male et motbilde til samtidens fremstillinger av en «neger» som «den andre», som den som definerer europeeren som «hvit» og «sivilisert»?
Kleopatra omgitt av nakne svarte menn er kjent fra et romersk veggmaleri. Munch kan ha sett veggmaleriet under sitt opphold i Italia på slutten av 1890-tallet. Kleopatra er også omtalt av den greske historikeren Plutark i «Lives», som er kilden til William Shakespeares «Antony and Cleopatra».
Kleopatramotivet ble under renessansen vanlig i italiensk billedkunst. Michelangelos «Kleopatra» henger i Uffizi Galleriet i Firenze, som Munch besøkte i 1898. Kleopatra er i italiensk renessansekunst avbildet som en hvit kvinne. Munch maler «Kleopatra og slaven» som et samtidsmotiv i sitt eget atelier. Han velger i likhet med 1500-tallets italienske kunstnere å male Kleopatra som en hvit europeisk kvinne. Kun i fonden av det ene bildet med tittelen «Kleopatra og slaven» har Munch malt figurer som gir assosiasjoner til Egypt og slaveri.
Munch kan ha vært antirasist 2
Under første verdenskrig deltok over to millioner afrikanere på kolonimaktenes side. Mange av dem var tvangsrekrutterte.
I 1917 kom de første svarte amerikanske soldatene til Europa.
Ville Munch påminne betrakteren om at svarte mennesker fortsatt ble behandlet som slaver?
Komposisjonen i «Kleopatra og slaven» er den samme som i Munchs tre malerier med tittelen «Marats død» fra 1906-1907. Den diagonalt liggende skikkelsen i vestre billedflate er i «Marats død» Munch selv. Den stående figuren i høyre billedfelt, Jean Paul Marats morder, Charlotte Corday, er Munchs tidligere forlovede Tulla Larsen.
I «Kleopatra og slaven» er Kleopatra plassert diagonalt i den venstre billedflaten. «Slaven» er plassert stående og opptar hele den høyre billedflaten.
Kleopatra var ikke bare farao. Hun var legendarisk for sin forførelseskunst. I Munchs malerier av «Kleopatra og slaven» kaster Kleopatra et undersøkende blikk på «slaven», ikke helt ulikt den prostituertes blikk i Edouard Manets «Olympia» fra 1863. Manets «Olympia» er en hvit kvinne avbildet sammen med en svart tjenerinne, som er plassert i bakgrunnen foran et svart draperi. Det fører til at den svarte tjenestekvinnens ansikt forsvinner.
I «Kleopatra og slaven» er den svarte mannen plassert i bildets forgrunn. Han opptar en like stor del av billedflaten som den hvite kvinnen. Den svarte mannen vender blikket bort fra kvinnen. Han viser ingen interesse for den hvite kvinnen. Munch snur dermed ikke bare opp og ned på et tradisjonelt verdihierarki, han snur opp og ned på rasistiske forestillinger om den afrikanske mannen som styrt av dyrisk seksualitet.
Munch kan ha vært antirasist 3
I det andre maleriet med tittelen «Kleopatra og slaven» er Sultan Abdul Karim flankert av Munchs hund.
I en tekst, som dekker en hel vegg på utstillingen har samfunnsdebattant og Munchmuseets gjestekurator Mohamed Abdi hentet frem en kommentar fra Ludvig Ravensbergs dagbok om at Munch «nå har to griser, en hund og en neger».
Dagboksnotatet blir brukt som et håndfast bevis på datidens rasisme.
«Munch var kanskje heller ikke så mye bedre?»
Abdi henviser til Munchs «stereotype» fremstilling av den afrikanske mannen i maleriet «Kleopatra og slaven», og at Munch maler Sultan Abdul Karim sammen en hund.
Et annet ankepunkt er at Munch ikke bruker Sultan Abdul Karims navn i tittelen på portrettene «Neger med grønt skjerf».
Norton går enda et steg lenger i sin tolkning.
De tre figurene, den hvite kvinnen, den svarte mannen og hunden, «som står stivt på rekke», er en representasjon av «et rasebiologisk hierarki».
Sultan Abdul Karim fremstår på den måten som en skikkelse i Munchs «menageri». I europeisk kunsthistorisk tradisjon er hunden et symbol på trofasthet og lojalitet.
Tolkninger er subjektive
Den tyske filosofen Martin Heidegger har lagt vekt på at ethvert møte innebærer en tolkning som er påvirket av et individs bakgrunn eller historisitet. Det aktualiserer spørsmålet om hvem som skal ha tolkningsmakten over Munchs kunst?
Er det et uttrykk for en stereotyp oppfatning av afrikanere å male motivet «Kleopatra og slaven» med en hvit kvinne og en svart mann? Kan en tittel som «Neger med grønt skjerf» betegnes som rasistisk?
Et litografi av Eva Mudocci fra 1903 har tittelen «Salome». Et portrett av Munchs søster Inger malt i 1900-1901 har tittelen «Melankoli». Portretter malt på bestilling har ofte ingen annen tittel enn personens navn.
Våren 1915 pågikk en stor debatt i Kristianiapressen om Alfred Mjøens bok, «Racehygiene» (1914). Mjøens bok ble sterkt kritisert i fagmiljøene.
I Venstre, som hadde regjeringsmakten, fikk Mjøens bok en varm mottakelse. Er Dagbladets kritikk av «Kleopatra og slaven», som ble vist på en utstilling hos Blomqvist i 1921, farget av Venstres holdning til afrikanere?
I kritikken, som er skrevet av Dagbladets faste kunstkritiker Jappe Nilssen, blir Sultan Abdul Karim karakterisert som en «dyrisk neger». Jappe Nilssens kritikk utgjør en del av «konteksten» i utstillingen «Gi meg et navn».
Hvem opprettholder de rasistiske fordommene?
Første verdenskrig innebar et vendepunkt for verdens kolonialiserte folk. Munch gir i 1916 for første gang «negeren» et ansikt i norsk kunst. I Munchs kunst trer den svarte mannen frem som en av «oss».
Munchmuseet derimot bygger videre på narrativet om «primitive menneskeraser» og mistenkeliggjør Edvard Munch.
For å underbygge tesen om strukturell rasisme presser Munchmuseets kuratorer annerledesheten nesten til det ekstreme. Kolonienes frigjøringskriger blir av Munchmuseet redusert til kampen mot Mussolinis okkupasjon av Etiopia fra 1936 til 1943, en kamp som ble utkjempet med britisk hjelp.
Det «store» historiske bakteppet, som utstillingens kuratorer refererer til, er med andre ord påfallende snevert.
Spørsmålet er derfor hvem som opprettholder rasistiske forestillinger og fordommer? Munchmuseets kuratorer eller Edvard Munch?