For en måned siden skrev jeg et innlegg om reaksjonen på hetsen mot Lan Marie Berg. Kort tid etterpå opprettet Oslo politiet en etterforskning av hetsen mot Berg, som en følge av redaktør Harald Klungtveits skjermdumper av den nevnte hetsen. Dette har nå resultert i to siktelser.
Kjetil Rolness delte innlegget mitt på sin Facebookside, hvor jeg fikk gleden av å lese et bredt spekter av reaksjoner og kommentarer på det jeg hadde skrevet.
Jeg registrerte at flere av de som krever en «saklig debatt», uten «personangrep», mestret ingen av delene. Mye av kritikken var følelsesladd og generelt sint.
Enkelte snakket nedsettende om undertegnedes kjønn og hudfarge, og antydet at jeg ikke kan forstå hvordan det oppleves å være kvinne eller mørkere i huden. Mulig det, men hvis ikke jeg kan forstå deg, så kan ikke du forstå meg, og dermed er vi fanget i dette solipsistiske marerittet for alltid; all debatt er fåfengt.
Jeg vet heller ikke hvordan det er å ha masse makt og forvalte milliarder av kroner, ei heller ha så klokkeren tro på egen agenda at jeg vil presse den på millioner av motvillige mennesker. Men jeg har relativt god forestillingsevne.
Les også: Maktesløshet kan føre til politikerraseri i kommentarfeltene
Mye av dette er sinnssykt
Forutsigbare anklager om mine karaktersvakheter kom fram som alltid, men jeg har lite behov for å forsvare meg overfor folk som heller burde være på sykehus enn på sosiale medier. God bedring.
Flere av de som skriver de drøyeste greiene om Berg burde nok også ta en tur til fastlegen og svare på et par kontrollspørsmål om rus og psykiske lidelser. Men forskjellen på de hatefulle hetserne fra høyre og det ville ville venstre, er at sistnevnte finner gehør høyt oppe i både kulturlivet, journalistikken og politikken.
Og mange av dem ønsker altså å se mennesker med dysleksi, diagnoser og alkoholisme bli sperret inne i et bur. I tillegg kan de ha innflytelse på hvem som har lov til å lage levebrød av kommentarjournalistikk. Det er det mest skremmende av alt.
Den anti-elitistiske eliten sier vi må oppføre oss
Snorre Valen – en mann som har vært både stortingsrepresentant og nestleder for SV, før han hoppet til lederjobb i Technoport, og raskt videre til nåværende jobb som politisk redaktør i avisa Nidaros – Amedias nye satsning i Trondheim, kalte meg «elitist».
Å gjøre det usedvanlige spranget fra politisk elite til journalistisk elite, og samtidig slenge rundt seg med anklager om elitisme, vitner om en viss mangel på selvinnsikt. De som tilhører eliten er kanskje hevet over å være elitist?
Sosialisten og kjendisen Valen skrev at det var altfor mye snakk om klasseperspektiv, og at han vet godt hvordan «folk flest» egentlig er – nemlig saklige ordentlige folk som ikke hetser og truer. Sånne som Snorre Valen, i bunn og grunn. Dette handler ikke om klasse eller politisk ståsted sier han, men om oppførsel.
De som liksom tilhører venstresiden har visst forkastet å analysere sosiale, historiske og økonomiske forhold, til fordel for årsaksforklaringer basert i hver enkelts personlige karakter. Høyresiden jubler.
Uansett, når de høyere sjikt i norsk offentlighet ber folk oppføre seg, så bør vi nok høre etter.
Identifisering med bermen
Tidligere-SV-nestleder-nå-politisk-redaktør påsto videre at jeg, og andre som meg, mener at «bermen – for det er dét de mener – bare «er sånn»». Altså at vanlige folk er snøvlende idioter som ikke klarer å te seg og snakke pent.
Kanskje det. Men etter et par glass Barolo begynner elitismen min å falme, og jeg identifiserer meg stadig mer med bermen. Hvis jeg da mottar stivpyntet drittslenging fra folk som Valen, så kan jeg plutselig miste besinnelsen, og fristes til å kalle han en jævla soss med dustete sveis, en pompøs selvhøytidelig gjøk som ikke aner hva han prater om i den døve veslevoksne tonen sin.
Jeg mener jo ikke det, selvfølgelig. Han er sikkert en hyggelig fyr. I slike øyeblikk ville jeg holdt meg langt unna Facebook. Men hvis jeg snublet bortom tastaturet og lirte av meg den slags hets, burde jeg bli buret inne? Eller hva mener han skal gjøres med slikt snakk egentlig?
Les også: Å kalle sanksjoner for motytringer er i beste fall upresist
Offentlig fordømmelse
Andre på Facebook var sympatiske til det jeg skrev, men henviste til at så lenge jeg ikke adresserer og fordømmer de rasistiske eller hetsende ytringene, så manglet noe vesentlig.
Å proklamere offentlig at man tar sterk avstand, finner det uakseptabelt, og lignende stadfestelser av eget moralsk ståsted har liten funksjon utover å signalisere at man er på den rette siden.
Å være motstander av «dårlig oppførsel» er en tom og generell posisjon, som ikke bidrar noe substansielt overhodet. Med mindre man ser seg selv som en påvirker og rollemodell, og tenker at egen oppfatning tjener som rettesnor for de brede lag.
Et hvert vettugt menneske er motstander av å sende trusler om vold på personlig melding, uansett hvem mottaker er, og hvordan det er formulert. Å tilkjennegi en slik motstand er å fastslå noe helt innlysende, og har forsvinnende lite interesse eller innhold.
Trusler er ulovlig, og bør behandles av politi og rettsvesen. Hvis de har en mangelfull oppfølging av slike saker, bør man ta det opp med justisdepartementet. Det som i alle fall ikke hjelper er å overlesse politiet med anmeldelser av hissige ytringer på internett som åpenbart er innenfor loven.
Les også: Opptatt av ytringsfrihet, men forstår ikke hva den handler om
Hva faen er det du snakker om?
For trusler om vold er én ting, hets noe annet, og skjellsord noe annet igjen. Definisjoner og distinksjoner glimrer med sitt fravær, noe som gjør debatten ekstremt ullen.
Vi behøver litt konkretisering. Hva skal det tas avstand fra, hva skal straffes, og hva er forskjellen? Er det kommentarer som «Riskoker’n må ut… og i fengsel» eller «Kjerringfaenskapet er kriminell»? Er det «dra hjem og lek i det landet du kommer fra» eller «dama bør låses inne og sendes til utredning»? «Mentalt tilbakestående den der» eller «jeg tåler ikke å se den hånflirende og arrogante megga»?
Alt sammen, noen, eller én? Er det ulovlig, eller ubehagelig? Hva ligger bak? Mener de alvor? Hvilke kontakter har de i maktapparatet, og hvor mye har de på sparekontoen?
Alle disse kommentarene var flombelyst av Klungtveit, under fanen av «volum og aggresjonsnivå» som folk ikke «tar innover seg». Å anerkjenne den ukjente fare er visstnok helt vesentlig, uten at det gjøres klart hva anerkjennelsen skal lede til, eller hva den egentlig består i.
Farlige følelser og tanker
Det er ikke komplisert å utlede hva redaktøren for Filter Nyheter forsøker å illustrere ved å «eksponere» gruppen. Den dårlig skjulte subteksten er at de som er totalt imot MDG ikke bare representerer politisk meningsmotstand, men en fryktinngytende trussel mot alt som er godt, sant og vakkert. De er mennesker med farlige følelser.
Stadig oftere forsøkes det å skape en sammenheng mellom alminnelig frustrasjon og voldelig kriminalitet. Som om ethvert følelsesutbrudd setter i gang en nedadgående spiral mot overfall på gaten, eller voldelig maktovertagelse.
At alt dette kan kokes ned til følelsen «hat» er en simplistisk og unyansert analyse, og en banal forståelse av menneskelig psykologi. Å stemple noen som «hatefull» bidrar like mye forståelse som å si at de er besatt av Satan.
Usunt kontrollbehov
Hvis ikke Klungtveit og likesinnede mener at alt de klassifiserer som «hets» skal forbys, så bør de forklare hvilke sanksjoner de mener slike ytringer bør møtes med. Annet enn bevissthet.
For de som eventuelt vil utrydde selve tilstedeværelsen av sinte kommentarer kan mistenkes for et forsøk på å sensurere bestemte perspektiver og oppfatninger, noe som vitner om et usunt kontrollbehov.
Saklig kritikk ønskes visstnok velkommen, men la oss ikke glemme at til dels saklig kritikk mot miljøbevegelsen – og ofte mot etablissementet generelt – gjerne blir klassifisert som enten farlig feilinformasjon eller konspirasjonsteorier. Som regel blir det høyreekstremisme alt sammen til slutt, som folk bør skånes for via forbud, sensur og straff.
Det kan tenkes at stygge kommentarer ikke nødvendigvis representerer en sivilisatorisk fare. At det er en del folk som bruker harde ord, at de er oppriktig oppgitt og forbannet, men ikke mer enn det.