Førstkommende fredag ruller Cinemateket i Oslo ut de analoge rullene og inviterer publikum til 70mm-festivalen. Vi tok en prat med initiativtakeren bak festivalen, Jan Eberholst Olsen, om filmformatets kvaliteter, ulemper og fremtid.
DET FYSISKE formatet 70mm betegnes ofte av filmentusiaster og cinefile som «det ultimate analoge filmformatet». Festivalprogrammet til den 12. årgangen av 70mm-festivalen spenner bredt hva angår nasjonalitet, sjanger og tidsperiode. Fra Stanley Kubricks «2001: En romodyssé» til Tony Scotts «Top Gun» til det sjeldne østtyske 70mm-dokuprosjektet, «Du bist Min.»
En god slump av tittelen på festivalen kommer fra siste halvdel av 50- og utover 60-tallet, da kinobransjen satte alle kluter til for å lokke publikum vekk fra TV-apparatet og tilbake inn i kinomørket.
Se ekstern video: Innføring i 70mm da det kom. Hvordan skulle formatet få folk til kinosalene?
Siden den tid har det brede analoge formatet blitt revitalisert opp til flere ganger, og i løpet av de fem siste årene har amerikanske regissører som Quentin Tarantino, Paul Thomas Anderson og Christopher Nolan tatt i bruk det analoge formatet. Det ferskeste eksempelet er sistnevntes virtuose krigsdrama, «Dunkirk», fotografert av Hoyte van Hoytema, som utelukkende ble skutt på 65mm, altså 70mm.
Det er verdt å merke seg at det etter sigende blir de siste visningene noen sinne av de tyske filmene «Du bist Min», «Goya» og «Signale» på 70mm under årets festival.