Årets Høstutstilling er nå tilgjengelig i Kunstnernes Hus etter en møysommelig og omfattende juryering. I år måtte jurymedlemmene granske og vurdere over 2500 innsendte arbeider og endte til slutt opp med bare 118 antatte verker.
Antallet skuffede kunstnere og kunstnerspirer i denne årlige høstslaktingen ble naturligvis høy, men ikke unormalt høy. Høstutstillingen er en meget populær utstillingsarena for unge og uetablerte kunstnere som vil vise sitt talent. Det er fri innsendelse så hvem som helst kan søke.
I følge utstillingskatalogens forord så har juryen i år gjennomført en digital vurdering av hvert enkelt verk. Det innebar at jurymedlemmene ikke lenger behøvde å møtes i hovedstaden, men kunne gjennomføre kvalitetsvurderingen via nett og på skjerm i sin egen stue.
Ufaglig vurdering
Denne nyordningen er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Jurymedlemmene har her ingen mulighet for å vurdere verkets maleriske stofflighet og følsomme fargenyanser i overflatestrukturen. Det gjelder også andre visuelle billedkvaliteter som samlet sett viser hvor håndverksmessig profesjonell søkeren er.
Når denne håndverksmessige profesjonaliteten ikke er tilstrekkelig avlesbar på skjerm så vil også vurderingen av verkets kunstneriske kvaliteter være ufullstendig. Med andre ord så har ikke Høstutstillingens antatte og refuserte arbeider fått en faglig seriøs vurdering. Det dreier seg om en fusjonert sanselighet som vibrerer i verkets overflate, og som kunstnerens profesjonelle håndlag har gitt estetisk liv. Denne håndgripelige estetikken har vært et grunnprinsipp i Høstutstillingens juryer siden første gang i 1882.
Da jeg tidlig på 70-tallet som akademielev ble spurt av juryleder for årets Høstutstilling om å bære verker til og fra, fikk jeg et godt innblikk i juryens arbeid. Ingen av dem satt stille på en stol, de beveget seg rundt arbeidet, gikk tett innpå, og diskuterte heftig og inngående om alle aspekter ved verket, særlig den håndverksmessige tilvirkningen og det estetiske formuttrykket. Situasjonen var preget av intenst nærvær og innlevelse, som om verket var et levende vesen de førte en dialog med.
Digitale begrensninger
Denne vurderingsdimensjonen av nærvær og innlevelse har NBK og Høstutstillingen nå satt en strek over. Man skjønner jo at den tradisjonelle juryprosessen var tid- og ressurskrevende, men den ga alltid verket frihet og full talerett. Fra i år av er denne estetiske dialogen i juryens kvalitetsvurdering ubrukelig og utdatert. Dermed forsvinner også muligheten for å betone den håndverksmessige profesjonalitetens sanselige nærvær. Et nødvendig vilkår for at både ideer og konsepter skal kunne inkarnere på en estetisk adekvat måte.
Nå har ikke jeg noe i mot digital kommunikasjon av kompleks visuell informasjon, men den har sine begrensninger, spesielt hva angår kroppslig og sanselig interaksjon. Menneskets fysiske væremåte fungerer fordi ånden alltid er nærværende og i beredskap. Slik også med kunstverket, det er alltid i beredskap fordi håndens og åndens nærvær er innstilt på kommunikasjon med et spørrende subjekt. Filosofen Hegel ville ha sagt det på en annen måte, at ånden blir taus om ikke materialiteten får tale.
