De siste årene har klassisk musikk blitt et av nøkkelmålene for de identitetspolitiske krigerne. I sitt raseri mot klassisk musikk har de identitetspolitiske elitene avslørt at deres korstog mot «problematisk» kultur egentlig er et korstog mot selve den vestlige sivilisasjonens meritter.
Tidligere har motstandere av klassisk musikk insistert på at den var for elitistisk. Nå insisterer de på at klassisk musikk er for hvit, rasistisk eller kolonialistisk. Akademikere ved Oxford fordømte nylig musikknotasjon som «kolonialistisk» og har angrepet det klassiske repertoaret for å fokusere for mye på «hvit, europeisk musikk fra slavetiden».
Så jeg kan forstå hvorfor professoren i musikkhistorie og teori ved Royal Holloway ved Universitetet i London, Paul Harper-Scott, har bestemt seg for å forlate akademia før woke-bevegelsen tar over fagfeltet hans.
Da Harper-Scott skulle forklare oppsigelsen, pekte han på de såkalte avkoloniseringskampajene i akademia og den trangsynte atmosfæren som om omga dem. Et «stadig mer utbredt syn i musikkvitenskap er at 1800-tallets musikk er et produkt av et kolonialistisk samfunn» og derfor «må klassisk musikk avkoloniseres».
Les også: Student vil avkolonisere pensum på Norges musikkhøgskole
Kampanjer som fremmer «avkolonisering» av vestlig kultur feier gjennom kunsten. Den walisiske nasjonaloperaen arrangerte nylig en forelesningsrekke om Puccinis «Madama Butterfly», som utdypet «imperialismen og kolonialismen» i operaen.
De siste årene har det blitt stadig mer populært å se all vestlig kunst og kultur i et svært negativt lys. Bortimot alle store klassiske komponister, poeter og forfattere har vært i siktene deres. Et av hovedmålene er den store europeiske komponisten Ludwig van Beethoven.
Sien 1800-tallet har Beethovens musikalske geni blitt beundret fra alle leire. Musikken hans fanget den europeiske opplysningstidens ånd. Det er kanskje derfor han har blitt et yndet mål for identitetspolitikerne, som har har en sterk fiendtlighet mot opplysningstiden, spesielt dens engasjement for humanistisk universalisme.
Inntil nylig har noen av tilhengerne av identitetspolitikk påstått av Beethoven egentlig var svart. Det er bare seks år siden The Concordian, en studentavis i Minnesota, fordømte «hvitvaskingen» av arven etter Beethoven og hans etniske bakgrunn.
Men nå er problemet med Beethoven tilsynelatende at han var for hvit. Det er en typisk identitetspolitisk angrepsstrategi. Å si at klassisk musikk er «for hvit» er å videreformidle en moralsk fordømmelse. Tragisk nok har mange i akademia tilpasset den kulturelle tidsånden og vil nødig ta avstand fra dette filistiske angrepet på klassisk musikk.
Phili Ewell, for eksempel, en svart professor i musikkteori, har argumentert for at hvitt overherredømme er tydelig i læringen, fremføringen og tolkningen av klassisk musikk. Kollegene har vært påfallende fraværende i møte med kommentarene hans de siste årene.
Ewell har spesielt mye forakt for Beethoven. Ifølge Ewells rasialiserte narrativ er Beethoven bare anerkjent fordi han har blitt «støttet opp av hvithet og mannlighet i 200 år». Hans dom er at Beethoven kun var «over gjennomsnittlig god».
Forsøket på å koble klassisk musikk med systemisk rasisme og slaveri har ingen intellektuell tyngde. Klassisk musikk har en integritet som er rotfestet i en estetisk følsomhet. Den må vurderes på sine egne meritter. De fleste komponistene var hvite fordi denne kunstformen vokste frem i Europa. Rasisme sverter ikke klassisk musikk.
Motstandere av klassisk musikk og deres akademiske medløpere bruker avokoloniseringens retorikk for å gi sitt syn et skinn av rettferd og moral. Men disse menneskene har ikke noe engasjement for frigjøring og frihet. I motsetning til genuint antikolonialistiske bevegelser har disse woke-korsfarerne ingen positiv fremtidsorientering. De vil bare diskreditere vestlig kulturarv.
Trangsynte filistere er kanskje kongene på haugen på universitetene. Men århundrer etter at disse ekle fanatikerne ligger i jorden, vil millioner av mennesker fortsatt bli beveget og inspirert av det klassiske repertoaret.
Les også: NMH-student kritisk til avkolonisering: – Jeg begynte her for å lære Bach
