Selv om hiphop gjennom kulturhistorien har vært endringsagent for sosial forandring, har hiphopkulturen et tilsynelatende konservativt syn på kvinner og seksualitet. Er mannlige rappere med på å opprettholde maktstrukturer til deres egen fordel?
Låter som “Bitches ain’t shit” av Dr. Dre taler for en lingvistisk diskurs der rap har gått fra å være en frihetskjempende opprørsstemme til å bli overseksualisert gangsterskryt. På den andre siden har vi utgivelser som Tyler the Creators Flower boy eller Princess Nokias Tomboy som indikerer at kulturen likevel ikke er tonedøv hva angår samtidsdiskurser som overskrider heteronormative grenser.
Språk er makt
Sosiologiprofessor Michael Eric Dyson trekker frem trenden der feministbevegelsen opplever tilslutning, samtidig som flere krefter i samfunnet undergraver den likestillende diskursen. Mannlig kodeks utfordres, samtidig som misogyni øker.
Journalist Bakari Kitwana mener generasjonen oppvokst i hiphopens æra mangler interesse for, og kunnskap om, feminisme. Det å ikke se sammenheng mellom kvinnefremstilling i hiphop og systematisk undertrykkelse, mener han, viser mangel på feministisk analyse.
Unge Ferrari innrømmer at mannlige artister prosjekterer kvinner som objekter og seksualiserer dem. Samtidig trekker han frem at den yngre generasjonen ikke uten videre ser på dette som utelukkende negativt. Kvinnene oppvokst med hiphop har ikke opplevd samme type systematiserte kvinneundertrykkelse som de forutgående generasjoner.
Den eldre generasjon kvinner knytter dermed karakteristikker og seksualiserende språk til utelukkende negativ betydning og intensjon. Disse ulike kulturelt og historisk begrunnede forankringslagene kan dermed føre til en generasjonskløft, og det kan tenkes at kvinner av ulike generasjoner dermed tolker hiphop med ulike fortegn, som blir viktig for deres forståelse av hiphop.
Keeping it real
Bergenske Kamelen rapper om selvopplevde erfaringer med dop og vold i Si ingenting. Men like ofte som rappere formidler autentiske, selvopplevde skildringer og erfaringer, skapes en maskulin fremstilling gjennom rap som ikke stemmer over ens med virkeligheten. Forfatter Angela Y. Davis peker på hvordan kunst også oppnår noe stort gjennom å overskride sosiohistorisk realitet: Ved å overdrive spesifikke forhold forankret i sosial realtitet, kan man skape nye perspektiver på menneskelig tilstand.
Hiphop reflekterer sin samtid. Grov, sexistisk og misogyn språkbruk og holdninger i hiphopkulturen speiler de mannssjåvinistiske trendene som allerede finnes ellers i samfunnet. Gwendolyn D. Pough tar til orde for at hip hop som endringsagent for sosial forandring og oppvåkning krever trender i samtiden sjangeren kan gjenspeile.
Vold, hypermaskulinitet, kvinnekarakteristikker og narkotika preger sjangeren, men rap har ikke større potensiale enn samfunnet den springer ut fra. Som en forlengelse av det kan man si at rap peker på seksualiserende industrier og drivkrafter i samfunnet. ”Det negative vi ser i rap og hiphopkultur er det negative vi ser i samfunnet”.
Professor og kulturkritiker Tricia Rose underbygger Pough sin påstand om at hiphop gjenspeiler trender som allerede eksisterer. Likevel poengterer hun at ikke alle raptekster omhandlende kvinner nødvendigvis opprettholder en patriarkalsk diskurs, men beskriver virkeligheten i et seksualisert samfunn. Frykt for avvisning og maktkamp mellom kjønn i et parforhold forekommer, uten at dette må handle om misogyni.
Et produkt av en pågående historisk dialog
Kvinnelig deltakelse har utvidet forventninger knyttet til kjønn i hiphopkulturen. Interaksjonen mellom kvinnelige og mannlige rappere kan leses og forstås som en historisk og kulturell dialog. Ytringer kan springe ut fra, og svare hverandre, heller enn å være strukturelle enheter.
Professor George Lipsitz skriver: ”Populærmusikk er ingenting, hvis ikke dialogisk. Populærmusikk er produktet av en pågående historisk dialog der ingen har det første eller siste ordet”. I en slik, dialogisk forståelse av rap, kan forhold mellom kjønn forstås som megling mellom makt og motmakt. I nyere tid har marginaliseringen av kvinner i hiphopen blitt utfordret i større grad.
”I’m a boss ass bitch”
I tråd med afroamerikansk fortellertradisjon brukes også grov, seksuell lingvistikk signifiserende og subversiv. Kvinnelige rappere har satt etablerte betydninger av ord inn i nye kontekster, som enten helt eller delvis forandrer ordets innhold. Slik vi kjenner igjen fra hiphopens utvikling av begrepet “nigga”. Nicki Minajs “Boss ass bitch”, viser hvordan suksessfulle kvinnelige rappere gjennom tidene har vist motstand mot kvinneundertrykkende retorikk, ved å adoptere hegemonisk, maskulin og eksplisitt språkbruk.
Nicki Minaj sin stil ble muliggjort av 90-tallets synlige kvinnefigurer som avviste forventninger til kvinner i hiphop, være seg en svak, feminin fremstilling eller en overseksualisert fremstilling.
Enten madonna eller bitch
Afroamerikansk skribent Sonia Sanchez mener hiphop gjenspeiler hensikten om å redusere svarte kvinners seksualitet til det mest stereotypiske. ”Mannlige rappere forlanger at kvinner tar av seg klærne, for så å overbevise dem om at de er horer”. Også i andre maskuline kulturer kan man finne en hyklersk holdning der menn søker promiskuøs sex, mens de samtidig støtes og tar avstand fra de kvinnene de har promiskuøs sex med.
Jeffries’ teoretiske gjennomgang av hiphopens kulturelle og politiske kontekst, som baserer seg på intervjuer av menn, viser at mennene mener “bitches” og “hoes” kun er merkelapper som brukes om de som fortjener dem. Dermed havner man i fellen om at kvinner enten er madonnaer eller bitches.
Den hypermaskuline diskursen som snakker nedlatende om kvinner i rap som uttrykksform er dominerende. Likevel er rap ekskludert en offentlig diskurs, hvilket gjør at sjangeren blir en arena der artister kan uttrykke seg fritt. Er det da riktig å tillegge rappere holdninger knyttet til kjønn, som om de var offentlige debattanter?
Hypermaskuliniteten utfordres
Denne gråsonen legitimerer en problematisering knyttet til samsvar mellom hva en rapper mener og hva en rapper rapper. Publikums forventning til artistens formidling av autentisk erfaring i moderne hiphop må også antas å være lav. Dette gjør det vanskelig å knytte hiphop til kilde til dannelse og moralsk standard. Samtidig som hypermaskulinitet er den dominerende diskursen innen hiphop, er vi vitne til en utvikling der samfunnet og publikum i større grad forstår at rap er et politisk ukorrekt, men akseptabelt format.
Hiphopens hypermaskulinitet utfordres stadig av mannlige rappere som uttrykker seg på måter som stereotypisk lener mot det feminine. Men også av kvinner og av rappere for øvrig som utforsker hvordan, og på hvilken måte de passer inn i et kulturuttrykk som historisk og tradisjonelt har gjort narr av og avvist deres narrativer. Blant disse kan man nevne Mykki Blanco, Cakes da Killa og Princess Nokia.
Forhåpentligvis vil dette skape en større bredde i hiphopkulturen, og være med på å bryte ned stereotypier og forestillinger knyttet til kjønn og identitet.
