Det finnes kun 378 subsidierte atelier for billedkunstnere i Oslo. Av disse står nå 161 i fare for å bli borte innen ett år.
Det tilsvarer 42% av det eksisterende tilbudet. Kunstneres arbeidsmuligheter i hovedstaden forsvinner i en svimlende fart.
Kulturbyråd Omar Samy Gamal (SV) fremstår som en Frp-politiker på utkikk etter å ta «kunsteliten» i sitt debattinnlegg i VG. Dette gjør han i stedet for å bruke tiden sin på å fortsette arbeidet til tidligere byråd Rina Hansen (AP) og forbedre arbeidsforholdene til kunstnere i hovedstaden. Gamal skuffer som byråd og virker ute av stand til å tilrettelegge for et kunstmiljø i hovedstaden som ikke kun dreier seg rundt Munch og de store kunstinstitusjonene.
Kulturetatens egen kartlegging av Oslos kulturelle infrastruktur sier det best selv: «Kommunens rolle og ansvar for å tilrettelegge for kulturell infrastruktur er ikke tydelig definert» og «en stor andel av kommunens produksjonslokaler til kunst- og kulturformål har uavklarte forhold både når det gjelder forvaltningsansvar og tidsperspektiv».
Dette på tross av at byrådets uttalte mål er å styrke Oslo som arbeidssted for kunstnere med «økt satsing på infrastruktur, arbeidsplasser og visningsmuligheter». Foreløpig skjer det motsatte, og det går ut over byens kunstnere og befolkningens tilgang på kunst og kultur.
Kunstnere i krise
Nå vil altså 68 atelier på Myntgata, og 7 på Tråsterudlåven forsvinne i 2022. Samtidig står 86 atelier på Ila Pensjonat i fare for å forsvinne allerede i starten av året. Ingen nye atelier er foreslått som erstatning. Drastiske grep og nye bevilgninger må på plass for å unngå en krise for kunstnere i hovedstaden.
Dette er i pakt med Oslo kommunes kunstplan, der en av de høytsvevende ambisjonene er å gjøre Oslo til en «internasjonal kunstby». (Fun fact: Munch nevnes i denne planen hele 40 ganger på skarve 21 sider).
For at Oslo i det hele tatt skal nærme seg å bli en levende kunstby, i ordets sanne betydning, må det prioriteres å tilrettelegge for en drastisk forbedring av produksjonsvilkårene for kunstnere i byen. Og kulturbyråden burde skjønne at det nå haster å tilrettelegge for flere permanente kommunalt subsidierte atelier i byen.
Det ville vært å satse direkte på kunstnerne i byen, og gi et langsiktig og bærekraftig fun- dament for et voksende, inkluderende og mangfoldig kulturliv.
Mer enn stipender
Kulturpolitikk handler ikke bare om stipender og støtteordninger der det bevilges penger til konkrete prosjekter. Grunnsteinen i et levende kunstmiljø er lokale produksjonsvilkår. Hvordan skal man fylle museer og visningsrom hvis ikke kunstnere som bor og jobber i byen kan bo og jobbe i byen?
Dette problemet må løses før man bryner seg på de mer komplekse debattene rundt hva som er god kunst, og hvordan Oslo skal bli en internasjonal kunstby.
Hovedstaden huser om lag 40% av landets kunstnere. Majoriteten mangler atelier, eller arbeider på rom under 20 kvm.
Kun 5% av søkere ville fått bevilget atelier av kommunen i 2020/2021 hvis det ikke var for Myntgata og Ila Pensjonat, de samme midlertidige lokalene som nå er på vei å forsvinne. Til tross for dette har kulturbyråden ingen overordnet strategi for å forbedre de kunstneriske produksjonsvilkårene i hovedstaden.
Det finnes bygg, men ikke vilje
Kommunen sitter i dag på en rekke bygg som kunne ha blitt brukt som atelier. Det er med andre ord et stort ubrukt potensiale i byen til å frigjøre lokaler til kunstnere på permanent basis.
Men uten en reell strategi for å bedre kunstneres arbeidsvilkår, renner mye av den kommunale og statlige støtten som finnes ut til tidskrevende og dyre midlertidige løsninger for kunstnere som konstant må flytte på seg og etablere nye midlertidige arbeidsrom, med prekære produksjonsvilkår.
På sikt vil en langsiktig satsning ikke bare gi økt forutsigbarhet, men også et mer etablert kunstmiljø som flere internasjonale kunstnere vil ønske å ta del i. For å få til dette trenges drahjelp fra byråden, Kulturetaten og politikerne. Vil de engasjere seg?
Det er på tide å legge handling bak ord, prioritere kunstnerne i byen, og gi dem mulighet til å arbeide og produsere. Som ting ser ut nå kommer Oslo til å miste 161 subsidierte atelier. Det vi trenger er mange, mange fler, ikke færre. Det ville virkelig bidratt til, som Gamal hevder at han ønsker, å gjøre kunsten tilgjengelig for alle.
Les også: Byråden burde investere i kunstfeltet, heller enn å sparke på de minste aktørene
