Hva er god og hva er dårlig smak? Er det nye Munchmuseet objektivt skjønt eller stygt? Har Arkitekturopprøret egentlig rett til å si at noe er pent og noe er stygt?
Grunnproblemet i estetisk bedømmelse er om estetisk smak er noe som kan diskuteres i det hele tatt.
I forbindelse med nybygg, et arkitekturopprør og mye meninger; hva ville Immanuel Kant sagt om hva som er god og dårlig smak? Og hva er smak, sånn egentlig?
Subjektivt og allmenngyldig
Den britiske empiristen David Hume snakket om smak som et fysiologisk fenomen som en fysisk smak vi får når vi kjenner at noe er surt eller salt. Hume bruker også begrepet «mental smak» som utvider smaksbegrepet til å innbefatte menneskets estetiske dommer innen blant annet kunst. Smak er også evnen til å vurdere eller bestemme hva som er vakkert eller smakfullt eller det å foretrekke noe framfor noe annet.
Estetiske dommer eller smaksdommer som Immanuel Kant kaller det, har med den «mentale smaken», og skillet mellom skjønt og stygt å gjøre. Kant hevder at smak er «…evnen til å bedømme en gjenstand eller en forestilling gjennom et fullstendig interesseløst velbehag eller mishag».
Ifølge Kant er den estetiske dommen subjektiv, selv om det finnes en standard for smaker hvilket gjør at noen smaksdommer har en form for allmenngyldighet.
Skjønnhet er ikke noe som ligger i objektet selv, men subjektivt ved at tilskueren må danne seg en mening. På en annen side mener Kant at smaksdommer har en form for allmenngyldighet i seg. Subjektiv autonomi må til for å kunne felle en smaksdom over et verk. Når en sier at noe er stygt eller vakkert så er det ens egen mening, men man kan også anta at det er en mening med en viss allmenngyldighet som flere er enige i. Dette kaller Kant for en felles sans.
Smakens paradoks og dets løsning
Kant hevdet at filosofisk refleksjon rundt skjønnhet og smak fører oss til smakens paradoks. Dette tar utgangspunkt i Kants tanker om at en smaksdom er subjektiv og at det gjør det vanskelig å bevise overfor andre om noe er skjønt eller stygt.
Hvis skjønnheten hadde kunnet avgjøres gjennom vitenskapelige beviser, så ville dommen ikke ha vært noen smaksdom, men tilhøre vitenskapen. Enhvers smak er subjektiv og kan aldri være allmenngyldig, men vi kan krangle om smak og derfor gjøre krav på en allmenngyldighet. Hvis ikke er det ingenting å være uenige om, og ingen grunn til å skille mellom god og dårlig smak.
Ifølge Kant har vi her altså et paradoks eller «antinomi», som han kalte det. Hvis vi i det heletatt velger å diskutere om noe er pent eller stygt, så må det være mulig å bli enige, ergo så har vi ikke nødvendigvis bare en subjektiv mening eller smak.
Munchmuseet eller Universitetets aula?
En kan se for seg et kjærestepar. Han er medlem av Arkitekturopprøret på Faceboook og hun er ikke det. Han liker klassisk arkitektur som Andrea Palladio eller nyklassisistisk til Christian H. Grosch og Karl Friedrich Schinkel. Hun foretrekker «nyere» takter som Le Corbusier, Renzo Piano eller Gunnar Fougner.
Parets estetiske dommer er viktige, og det vil antagelig bli diskusjon om hvilken stil som er pen og videre en diskusjon om hvordan de skal innrede stuen, om barnet deres skal hete Hermés eller Chris og så videre. I diskusjoner som dette blir man neppe fornøyd med å konstatere at hun har sin smak og han har sin. Diskusjoner om estetisk verdi går i stor grad ut på å hevde at det er riktig å krangle om smak og videre overbevise andre om ens egen estiske domfellelse.
Kant presiserer at det er viktig å ha en gyldig løsning på smakens paradoks for at en skal kunne forstå hva estetisk verdi er. Selv mente han svaret var rotet i begrepene subjektiv allmenngyldighet og interesseløst velbehag.
Så, hvorfor liker han klassisk og hun moderne arkitektur?
Det finnes ingen objektive kriterier som kan avgjøre kjæresteparets konflikt om at Grosch sitt «Universitetets aula» i Karl Johan er pent, mens Juan Herreros og Jens Richters
nye Munchmuesum i Bjørvika er stygt. Påstanden om at klassiske bygg er pene eller ikke avhenger av opplevelsen subjektet får av velbehag, krever også en tilslutning fra andre. Dette gjør den normativ.
Smak er rasjonelt
Den estetiske dommen er ikke knyttet til begjæret og våre fysiske sansesmaker, men knyttet til vår refleksjon og våre rasjonelle sjelsevner. At en dom er subjektiv allmenngyldig går ut på at ens subjektive mening (om at klassisk arkitektur er skjønn, for eksempel) også kan være allmenngyldig.
Dommen knyttes ikke til subjektets respons, ei heller til bygget eller kunstverket selv, men til at den som feller dommen mener at andre burde være enige. En dømmer ikke på egne vegne, men for alle, skriver Kant; en snakker om skjønnhet som om den var en egenskap ved tingen selv.
Med et interesseløst velbehag mener Kant at subjektets estetiske velbehag er interesseløst, altså at bygget vi snakker om i utgangspunktet er uinteressant for oss, men at vår betraktning er viktig. Ved å se bort fra nytteverdi og andre momenter som måtte telle inn, skal det skjønne ha egenverdi i seg selv og det skjønne er noe som kan behage allment.
Roser er røde, Munchmuseet er grått
Kjæresteparet har hver sin smak innen kunst og arkitektur og kan antagelig mye om begge deler. Kant ville i denne sammenhengen sagt at disse to ikke har grunnlag for å felle en estisk dom over verket siden de begge har en interesse i bunnen. Hvis de for eksempel ikke er botanikkinteresserte, men påpeker at en rose er skjønn, så har de i dette tilfellet den distansen som må til mellom objekt og betrakter for å kunne bedømme blomstens estetiske kvaliteter.
For ingen kan bevise på at korintiske søyler i marmor er penere enn grå bettong.
Estetisk bedømmelse kan ikke måles universelt, men mennesket har en «felles sans» som gjør at mange mennesker vil ha samme opplevelse i møte med det skjønne. Vår «felles sans» er ingen garanti for at folk dømmer noe på samme måte, men den åpner opp for diskusjon slik at vi kan bli enige om noe er skjønt eller stygt. Slik som den herlige runkeringen i arkitekturopprøret gjør.
Det finnes ikke vitenskap om det skjønne, men kritikk hvilket gjør at vi kan krangle og dele estetiske vurderinger og således skille det holdbare fra det uholdbare. Samtidig kan vi ikke avgjøre en uenighet gjennom beviser. Kants løsning på smakens paradoks handler om et håp eller et krav i at alle andre burde være enige ens egen dom.
