Det er helt greit at det er vanskelig å se boblen som omringer en, når boblen alltid har vært der. Samtidig må en også tåle å bli påminnet om boblen, og kanskje til og med analysere den kritisk.
Maria Steen Sydow har nemlig helt rett i at likestilling kan oppleves som truende. Det er jo ikke lett å se at det andre får mer av egentlig bare er det samme som vi har hatt hele tiden.
Dette er litt ekkelt å si, men jeg har faktisk alle privilegier jeg kan forestille meg. Jeg er en hvit, heterofil, cismann med to utdannelser på universitetsnivå, penger på bank, funksjon i alle kroppsdeler, faktisk ingen kjente diagnoser eller allergier en gang – og jeg har en familie som støtter meg om det skulle være behov for det. Jeg kan velge både livsstil, kosthold og moralfilosofi selv.
Jeg er også ateist i et land som i stor grad er sekulært, og ettersom jeg er norsk kan jeg reise hvor jeg vil uten særlige problemer. Jeg er relativt ung med mine 38 år, jeg får tilbakemeldinger som antyder at jeg er relativt attraktiv, og jeg er relativt veltrent.
Les også: Hvite heterofile cis-menn anerkjenner ikke at de er den privilegerte gruppen
Men livet som priviligert er ikke automatisk lett
Dette betyr ikke at alt har vært lett. Jeg ble mobbet store deler av oppveksten, har opplevd rusmisbruk i svært nær familie, har mistet familie og venner til dramatiske dødsfall, har opplevd overgrep som barn av et eldre barn, og har slitt økonomisk i perioder. Jeg har altså, tross mine privilegier, gått gjennom kriser selv. Jeg har også, fordi jeg er mann, i store deler av livet forsøkt å skjule disse problemene og holde inne tårene – fordi det forventes av meg som mann.
Å være priviligert betyr nemlig ikke at livet er fritt for bekymringer. Man kan være hvit og fattig, man kan være mann som ble voldtatt, man kan være hetero og bli mobbet – og så videre.
Dette er kanskje det punktet som gjør det vanskelig for mange å forstå sine privilegier – en har det jo ikke nødvendigvis lett bare fordi at man sjekker mange privilegie-sjekkbokser. Man ser dem jo oftest ikke en gang før noen påpeker dem, de er bare en del av hverdagen.
Jeg skjønte jo ikke som barn at å vitse om homofile var skadelig, for jeg verken var homofil selv eller kjente noen homofile som ble såret av det. Jeg skjønte heller ikke at når jeg tok jenter i klassen på rumpa så var det et overgrep, eller hvordan mange typer «flørt» fra oss menn kunne oppleves som både ubehagelig og truende.
Det var først da jeg jobbet som vekter og opplevde godt voksne fulle kvinner som ikke respekterte mine grenser at jeg fysisk forstod hvor ubehagelig uønsket oppmerksomhet kunne være (selv om jeg var både edru og sterkere). Da var det som om noe sa «klikk». Jeg hadde blitt trakassert, det var skikkelig ekkelt, og plutselig forstod jeg noe litt bedre.
En umulig oppgave?
Jeg har gjort, og gjør, mange feil. Jeg verken har sett, eller ser, hvor mye lettere min hverdag er fordi jeg har alle privilegiene jeg har. Det er nærmest en umulig oppgave, i alle fall om du spør oss priviligerte.
Det er for eksempel nærmest umulig for meg å til enhver tid reflektere over hvorvidt døren jeg går inn i er umulig å passere for noen med rullestol, eller hvor mye ens hverdag påvirkes av å være blind. Jeg kjenner aldri på frykt når jeg går hjem fra by eller fest, og har aldri vært redd for å bli voldtatt av verken kjente eller ukjente. Og jeg må aldri reflektere over hvilken dusj eller hvilket toalett som er ment for meg.
Jeg har heller aldri gått glipp av en jobb på grunn av mitt navn eller min hudfarge. Jeg har aldri blitt nektet innreise eller utreise av et land, og jeg har aldri vært på grensen til å sulte. Mine seksuelle preferanser har aldri blitt latterliggjort, ei heller min kjønnsidentitet.
Kanskje dette kan være verdt å tenke mer over – oss privilegerte imellom?