En gang, for ikke alt for lenge siden, pleide man å si at «like barn leker best.» Som så mange andre uttrykk og ordtak har også dette falt ut av bruk, grunnet politisk korrekthet. Uttrykket representerer en ubehagelig psykologisk sannhet, nemlig at vi helt generelt kommer bedre overens med og relaterer bedre til mennesker som minner om oss selv.
I vår moderne tid vil vi helst glemme denne sannheten, og bytte den ut med en ideologisk overbevisning hvor «likhet» står i sentrum. Det tas for gitt at alle må dele disse humanistiske verdiene, og den påfølgende etiske bagasjen. Å motsette seg dette blir sett på som umoralsk, noe Subjekt-spaltist Ina Gravem Johansen sier direkte i sitt innlegg 14. mars.
Les også: Første prioritet må være å unngå gjensidig tilintetgjørelse
Mindre problematisk flyktningbølge
De europeiske landene tar nå inn store mengder ukrainske barn, kvinner og eldre som flykter fra denne krigen på vår dørstokk. Vi hjelper dem med ressurser og bosted. Vår gjestmildhet blir mistenkeliggjort når den sammenlignes med populisme, et spesielt ladet ord som gir assosiasjoner til slikt som Brexit, Trump og rasisme.
Den «etiske dybderefleksjonen» spaltisten snakker om, impliserer at vi skal gjøre det samme for den islamske migrasjonsstrømmen, som primært består av menn i sin beste alder med uttalt mål om å prøve sin lykke i Europa – hvor de vil bli i generasjoner. Dette vil fundamentalt endre Europas demografiske skjebne. I Ukraina blir alle menn igjen for å kjempe, hvor er analysen om likhet her?
Vi må også gå ut ifra at disse Ukrainske flykningene, nå drevet fra sine hjem på grunn av krig, vil dra hjem igjen så fort det er trygt og lar seg gjøre. De er kulturelt og etnisk ganske like oss, og vi vil hjelpe dem så langt det er mulig, men vi skal ikke late som om denne strømmen av flyktninger ikke vil medføre utfordringer. Likevel er den mindre problematisk enn den vi har vært vitne til her i Europa i flere tiår.
Les også: Revidert historie legitimerer invasjoner
Beretninger fra Ukraina
En sak som nylig kom frem i den tyske storavisen Bild, illustrerer de innvandringspolitiske realitetene mennesker i det nye multikulturelle Europa må forholde seg til. En 18 år gamle enslig ukrainsk jenta ble angivelig gjengvoldtatt av en irakisk og en nigeriansk mann. Hvilke etiske dybderefleksjoner skal vi gjøre rundt dette, som føyer seg inn i en evig rekke av tragiske skjebner?
Jeg befinner meg akkurat nå i Lviv, vest i Ukraina, og er med på å organisere humanitært arbeid. Vi bistår mennesker på flukt med mat, leiligheter og skyss til grensen. Akkurat i dag er det litt mindre å gjøre, så jeg har tid til å skrive dette tilsvaret. Det er sterke opplevelser her hele tiden, de sterkeste i mitt liv, og jeg blir bare sikrere i min sak.
Men kanskje er jeg bare en umoralsk populist som ikke har gjort en god nok etisk dybderefleksjon.
