Fra hunder på tredemøller og skulpturer som potensielle terrorist-skjold: Det finnes mange eksempler på kunst som har blitt hatet gjennom tidene.
For en måned siden bestemte Guggemheim-museet i New York å fjerne tre kunstverk fra en kommende utstilling om kinesisk, konseptuell kunst. En underskriftskampanje gikk nemlig i forkant av avgjørelsen, hvor museet ble anklaget dyremishandling.
Verkene som ble fjernet var to videoverk som viste dyr, blant annet hunder som sliter seg ut på tredemøller, og en skulptur med levende insekter og øgler. Samme måned annonserte også Louvre at de la fra seg planene om å vise et verk av den tyske kunstneren og designeren Joep Van Lieshout, av frykt for at det ville skape altfor sterke reaksjoner. Avgjørelsene har blitt kritisert av ytringsfrihets-forkjempere, som er bekymret for at en slik trend skal spre seg.
Skandaløse verk
Og kunst skaper reaksjoner her hjemme også. For bare noen uker siden ble kunstneren Joar Nangos verk til 400 000 kroner i Nord-Fron kommune gjort så mye hærverk mot at det måtte tas ned. Det ble tilgriset med avføring, og sikringer ble skåret over. Og det er langt fra første gang kunstverk vekker så sterke følelser hos folk.
I 1917 viste Marcel Duchamp sin «readymade», «Fountain»; en urinal, som på sin tid var kontroversiell og vakte stor oppsikt, men som i dag har fått en viktig plass i kunsthistorien, og som står igjen som et symbol fra sin tid.
Denne uka har kunstkritiker og poet, Kelly Grovier, skrevet en oversikt i BBC over verk som i århundret etter Duchamps urinal har blitt sett på som skandaløse kunstverk.
Vi har plukket ut et par av disse:
Christo and Jeanne-Claude: «Surrounded Islands» (1983)
I 1983 dekte kunstnerne Christo og Jeanne-Claude øyene i Miamis Biscayne Bay i rosa, syntetiske stoffer. Øyene var omdekket i to uker.
Kunsten skapte store reaksjoner, særlig blant miljøforkjempere, som protesterte sterkt.
Miljøforkjemperne var bekymrede for langtidseffektene av installasjonene.
Men verket tvang til slutt lokale politikere og beboere til å diskutere miljø, og hvor skjørt det er — noe som også var et av kunstnernes mål.
Judy Chicago: «Dinner Party» (1979)
Kunstner Judy Chicagos verk «Dinner Party» består av et trekantet, pådekket bord med plass til 39 kvinner som skulle hylles for sitt bidrag til kulturhistorien. Verket domineres av håndmalte tallerkner, som nesten alle er dekorert med vulva-liknende sommerfugl-symboler. Verket provoserte mange, og den britiske kunstneren Cornelia Parker sa blant annet om verket at «vi er alle redusert til vaginaer, noe som er litt deprimerende.»
Tracey Emin: «My Bed» (1998)
Da Tracey Emin stilte ut sengen sin i The Turner Prize Exhibition i 1998, vakte det stor oppsikt. Flere pekte på verket som et bevis på hvordan samtidskunsten hadde mistet det helt. De som forsvarte verket hevdet at de var overrasket over hvordan folk kunne bli så sinte på dette, 80 år etter Duchamps urinal.
Richard Serra: «Tilted Arc» (1981)
Åtte måneder før Berlinmurens fall, kom et team med byggearbeidere til Plaza i New York for å hamre løs på Richard Serras 36 meter lange, og 3,6 meter høye stål-installasjon som ble reist åtte år tidligere. En jury hadde nemlig bestemt at kunstverket måtte fjernes fordi barrikaden ga ly til både terrorister, skadedyr og vandaler. Verket ble tatt bort og satt på et lager.
