Å være nasjonalmuseumsdirektør er en byråkratjobb, vil mange faktisk mene. Karin Hindsbo må forholde seg til særs strenge rammer: Kulturpolitiske krav, kunstfaglig kritikk, demokratiske opprør, og så videre. Det gir henne ikke lite makt av den grunn. Som direktør for Nasjonalmuseet er hun sjef over den desidert største kunstsamlingen i Norge, og for kunstnere betyr det «alt» å bli stilt ut her. Hindsbo er også en av Kunst-Norges hyppigst brukte kilder i mediene. Ikke minst forvalter hun enormt store verdier – både økonomisk, kunstnerisk og kulturelt.
Mange har kritisert den grå klossen. Da museet omsider åpnet i juni, var imidlertid de fleste stumme av beundring – bortsett fra arkitekten selv, som var kritisk til materialbruken og interiøret. Hindsbo lot seg imidlertid ikke affisere. Akkurat som hun ikke lot seg affisere av kritikken for samarbeidet med Fredriksen-familien, kunstfaglige prioriteringer eller stadig utsettelse av åpningen. Her ser vi en direktør med enda mer autoritet og integritet enn hos Kulturdirektoratet.
Når vi ser resultatet, og tilbake på prosessen, er vi nødt til å konkludere med god ledelse gjennom prosessen. Et nytt nasjonalmuseum har vært ønsket i mange tiår. Karin Hindsbos gjennomføring av prosjektet, er en ren maktdemonstrasjon. Hun har stått støtt i kritikken, og stilt opp i debatter.
Nå er Hindsbo direktør for en museumsgigant til 6 milliarder kroner, med 90 rom og 6.500 kunstverk. Det er det største museet i Norden. Det kan både hun og Norge være stolt av.
