Norge har et frølager på Svalbard. Dypt inne i fjellet lagrer vi millioner av frø fra hele verden, fordi vi vet at enkelte ressurser er for verdifulle til å overlates til tilfeldighetene. Det samme prinsippet har preget forvaltningen av olje, gass og vannkraft. Når noe er viktig for landets fremtid, bygger vi institusjoner som sikrer […]
Norge har et frølager på Svalbard. Dypt inne i fjellet lagrer vi millioner av frø fra hele verden, fordi vi vet at enkelte ressurser er for verdifulle til å overlates til tilfeldighetene.
Det samme prinsippet har preget forvaltningen av olje, gass og vannkraft. Når noe er viktig for landets fremtid, bygger vi institusjoner som sikrer nasjonal kontroll – bortsett fra når det gjelder digital infrastruktur.
Kommunikasjon, data og digitale plattformer er i dag strategiske ressurser på linje med mange av de fysiske ressursene vi tradisjonelt har vært opptatt av å forvalte. Likevel har vi på dette området gjort oss avhengige av tjenester og systemer vi ikke kontrollerer, samtidig som enorme mengder norske data strømmer ut av landet hver eneste dag til tekselskaper vi hverken har innsyn i eller styring over.
Problemene har vært kjent lenge, og debatten har pågått i årevis. Hvis vi skal bli verdens mest digitaliserte samfunn, må vi ha kontroll også her. Heldigvis ser vi nå flere forsøk på å flytte debatten fra problembeskrivelser til forslag om hva som bør gjøres.
Tidligere i år etterlyste Lena Lindgren i Morgenbladet en norsk digitalpolitikk med samme styringsvilje som da vi fant den første oljen, og argumenterte for at data må behandles som en nasjonal ressurs.
I Subjekt etterlyser Kristiane Rokling-Andersen et statlig alternativ til Facebook, Instagram og Tiktok, for å motvirke den skadelige avhengigheten blant unge.
Og Fritt ord-prosjektleder Tellef S. Raabe tar i Aftenposten og Dagsnytt 18 til orde for flere alternativer til de samme aktørene. Han argumenterer for at nye EU-regler og åpne protokoller kan gjøre det mulig for aktører som Schibsted eller NRK å lansere konkurrerende tjenester, slik norske nettsamfunn gjorde før Facebook tok over. Dette er gode forslag!
Jeg har lenge tenkt i de samme baner selv – bortsett fra det med Schibsted og NRK – for vi har noe som er bedre!
Les også: Journalister og politikere avkler seg selv med hysterisk respons på Groks bikinier
Den glemte nasjonale plattformen
I Norge har vi allerede grunnlaget for en statlig digital infrastruktur. En obskur app de fleste tenker lite på, men som alle norske innbyggere eldre enn 15 år har tilgang til og som faktisk, på tross av sin beskjedne nytte, i dag har hele 3,5 millioner brukere!
Digipost ble lansert i 2011 og skulle være hele Norges digitale postkasse. Ambisjonen var at all kommunikasjon mellom myndigheter og innbyggere kunne gå gjennom denne. Innbyggere skulle også kunne kommunisere med hverandre – akkurat slik postkassen fungerte før i tiden.
Ideen var revolusjonerende, men det virker som både utviklerne i Posten, og politikerne som heiet på dem, har glemt hva de prøvde å lage.
Nå er det faktisk mulig å skrive brev til hverandre i Digipost – jeg har gjort det selv to ganger, av ren nysgjerrighet, men jeg mistenker at min kamerat og jeg, som testet dette, er i betydelig mindretall.
Les også: Det hjelper ikke å bannlyse sosiale medier for de under 16
Sikker kommunikasjon mellom innbyggere
Hvis du skal holde kontakt med storfamilien, foreldregruppen, borettslaget eller vennegjengen, bruker du i dag den plattformen de andre bruker. Akkurat hvilken er helt tilfeldig, men er den først etablert, er det vanskelig å bytte.
I min familie går det i Messenger, i min søsters familie er det Snapchat og i foreldregruppen på skolen til min datter er det like greit to Facebook-grupper. Enkelte nekter å være på utenlandske kommersielle plattformer, der vi betaler med våre egne brukerdata, og svarer kun på SMS eller e-post. Du kjenner sikkert noen, og da vet du at konsekvensen for disse forbilledlig prinsippfaste menneskene er at de innimellom blir glemt og går glipp av ting.
Ved å legge inn en chattefunksjon, med mulighet for gruppechatter, tror jeg Digipost enkelt kunne tatt over hele dette brukersegmentet, og alle kunne vært med! Ja, NRK eller Schibsted kunne lansert lignende tjenester, men dette er mediehus som, uansett hvor nøytrale de forsøker å være, av enkelte vil oppfattes som at ha en politisk slagside. Det vil være nok til at noen velger de bort.
Jeg kjenner derimot ingen som er imot Posten!
Les også: 19 bestilte drap på sosiale medier i Norge hittil i år. I fjor var tallet 3
Sikker kommunikasjon mot det offentlige
Det finnes en jungel av apper som skoler og barnehager bruker for å kommunisere med barnas foreldre.
Kommuner inngår langvarige avtaler med ulike eksterne leverandører, norske eller utenlandske, og når de med jevne mellomrom byttes ut, blir alle nødt til å lære et nytt grensesnitt, som alltid er like elendig som det forrige. Jeg har ennå til gode å møte en forelder som elsker Visma, Vigolo, Transponder, Mykid eller Spond, men man har ikke annet valg enn å bruke dem. Man kan glemme det i hverdagen, men dette er faktisk kritisk infrastruktur – tenk korona da retningslinjer endret seg dag for dag – noe som ikke bør overlates til tilfeldige aktører.
Og hva med mylderet av digitale tjenester og portaler som allerede driftes av det offentlige, som Helsenorge, Skatteetaten, Altinn og Nav, samt de flere hundre «Min side»-løsningene i enhver kommune?
Regjeringen er inne på det i sin nasjonale digitaliseringsstrategi. De ønsker å forenkle og at systemene skal snakke sammen, men hvorfor ikke samkjøre grensesnittet, ta med de beste funksjonene fra de ulike portalene og legge alt inn under Digipost, slik intensjonen opprinnelig var?
Les også: Lubna Jaffery vil være «fri for hat». Blokkerer plagsomme brukere på sosiale medier
Kritisk infrastruktur, fysisk og digital
Hvis Digipost skal håndtere alt vi har vært innom over, vil det innebære enorme datamengder som skal lagres og prosesseres. Heldigvis er datalagringssentre allerede en politisk satsing, og Norge har spesielt gode forutsetninger for slike anlegg.
Hva med å bygge enorme datalagringssentre dedikert til Digipost, gjenopplive ideen om en nasjonal sky og samtidig tilby alle innbyggere skylagring av sine digitale arkiver?
I dag ligger alle bilder og videoer jeg har tatt siden 2004, i Google Photo. Det er en fantastisk tjeneste jeg betaler for, men hadde jeg kunnet lagre de i norsk fjell, beskyttet av staten, ville jeg heller betalt for det.
De som nekter å bruke sosiale medier (de som blir glemt og går glipp av ting), har rett i at når noe er «gratis» på internett, er det du som er valutaen. Brukerdata har reell økonomisk verdi, og med inntoget av kunstig intelligens kan vi legge til at menneskeskapt data har blitt enda mer verdifullt.
I dag gir vi fra oss disse verdiene til store utenlandske tekselskaper. Hvis vi isteden beholder dette under nasjonal kontroll, vil vi sitte på en enorm ressurs som kan pleies og utvikles. Den vil kunne gi grunnlag for videreutviklingen av norsk KI, som blant annet Nasjonalbiblioteket allerede er i gang med, men innenfor rammene av personvern og GDPR og uten de kommersielle incentivene som driver tekselskapene i dag.
Få det nedfelt i lov at verdiene som skapes gjennom den samlede datamengden i Digipost, er vårt felles eie og skal komme fellesskapet til gode, på linje med oljefondet, slik Lindgren tar til orde for.
Enkelte vil mene at statlig datamakt er like problematisk som privat datamakt. Forskjellen er at staten i det minste kan reguleres demokratisk, møtes med innsynskrav og stilles til ansvar gjennom valg og domstoler. Men for all del, la folk reservere seg mot KI-trening på deres data hvis de ønsker – jeg tipper de færreste kommer til å gjøre det.
Les også: Takket være sosiale medier har seksualisering nå blitt feminisme
Statlig Facebook, men kanskje ikke Tiktok?
Se for deg at Digipost har fått meldingstjenester med gruppechatter, og fungerer som en reell postkasse der du mottar og sender all kommunikasjon med det offentlige. Se deretter for deg at plattformen har fått en innebygget KI som kjenner det norske samfunnet bedre enn noen andre.
Da er det ikke så vanskelig å forestille seg at man implementerer en nyhetsfeed, egne vegger og grupper, der befolkningen kan poste innlegg, lenke til eksterne nyheter, skrive sine meninger og generelt uttrykke sin ytringsfrihet.
I dagens samfunnsdebatt er det i stor grad Facebook som fyller denne funksjonen, men det er ingen naturlov. Samfunnsdebattanter er ikke særlig plattformlojale. Omveltningene rundt Twitter/X viste hvor raskt både enkeltpersoner, medier og organisasjoner kan flytte på seg når publikum gjør det.
Den dagen så å si hele den norske befolkning er på Digipost, vil det være en no-brainer å migrere dit.
Med de nye interoperabilitetskravene fra EU, som Raabe nevner i sin kronikk, bør det dessuten bli mulig å koble Digipost til andre digitale plattformer, slik at du kan fortsette å følge personer og innhold på Facebook, Instagram eller andre kanaler, uten å måtte være fullt og helt inne i disse systemene og gi fra deg mer informasjon enn nødvendig.
Ungdommer som bruker all sin våkne tid på Tiktok og andre hyperengasjerende plattformer, vil neppe la seg lokke over til en traurig statlig informasjonsfeed. For dette segmentet handler utfordringen neppe om mangelen på alternativer, men om en avhengighetsproblematikk som krever helt andre virkemidler.
Er du derimot på Facebook, X, Substack eller Telegram, er du kanskje nyhetsjunkie som meg. Da vil Digipost kunne være et reelt alternativ, nettopp av den typen Rokling-Andersen etterlyser i Subjekt.
Digipost vil ha algoritmer du styrer selv, med en allvitende KI i bunnen som er bygget for å informere deg om det du må vite – og det den tror du ønsker å vite – heller enn å generere klikk og få deg til å bli værende lengst mulig på plattformen.
Da den er skattefinansiert, og kanskje etter hvert til og med selvfinansiert – avhengig av hva vi klarer å skape med de enorme ressursene vi da besitter – vil Digipost unngå den ellers uunngåelige «drittifiseringen» som rammer annonsefinansierte internettjenester, der brukeropplevelsen gradvis viker for hensynet til engasjement, reklameinntekter og aksjonærverdier.
Kanskje vil Digipost minne deg på at du er en del av et samfunn som, tross alt, har en stor grad av felles verdier og en kultur det er verdt å hegne om og ta vare på? Personlig vil jeg sikkert fortsette med mine tre timers instagramreel-smaraton, eller dykke ned i Youtubekaninhull rundt en gang i måneden, men det gjør jeg fordi jeg vil, ikke fordi jeg må.
Les også: Fritt ord-direktør Facebook-sensurert
Et digitalt frølager
Det er sjelden politikere får mulighet til å lansere et nasjonalt prosjekt der tre fjerdedeler av den voksne befolkningen allerede er med fra start.
Det må bevilges penger – veldig mye penger – men det er en investering som vil betale seg på sikt, og som ærlig talt er helt nødvendig hvis vi skal henge med i det digitale kappløpet uten å gjøre oss selv til vasaller for fremmede makter.
Ikke gå i fellen og forsøk å gjøre alt på en gang. Ta det skrittvis, men effektivt, i rekkefølgen beskrevet i denne teksten: implementer meldingstjenester, samle de offentlige kanalene etter tur, tren og ta i bruk norske språkmodeller, lovfest eierskapet til dataene og bygg et sosialt medium underveis.
Lykkes vi med dette, vil vi i tillegg kunne tilby tjenesten til våre naboland – Norden først og fremst – men etter hvert også andre europeiske land. Heller enn Europas grønne batteri, bør Norge bli Europas arkiv! Lagret dypt i den norske fjellheimen. En digital tvilling til frølageret på Svalbard. Det er bare å begynne å bygge!
