Hun er direktør for avantgardekunstens norske høyborg, det internasjonalt anerkjente Astrup Fearnley-museet. Dette er en privat kunstinstitusjon, med enorm økonomisk og kulturell kapital. Under åpningen av Nordens største privatfinansierte museum var en nær samlet politisk elite, samt intet mindre enn 250 journalister fra inn- og utland.
Øvstebø tok over direktørjobben i mai 2020, etter Gunnar B. Kvaran. Hun lanserte planer om å gi plass til flere kvinnelige kunstnere for å mangfoldiggjøre den norske kunstscenen. Det har museet lykkes med, som en direkte konsekvens av Øvstebøs vilje. Direktøren har, som en av to ledere for store museer, til og med signert det kontroversielle oppropet «Likestilling i kunsten», med krav om at 50 prosent av alle innkjøpte verk skal være laget av kvinnelige kunstnere. Det er bruk av makt. Og makt omgår hun seg med. I 2024 åpnet hun Leonard Rickhard-utstilling sammen med ordfører Anne Lindbo (H) og et annet kjent fjes fra Subjekt 100, Dronning Sonja.
Som direktør for Norges største private samtidskunstmuseum har du fort mer makt enn statens kulturbyråkrater. Hun er smidigere, lettere og bundet av færre mandater. Denne fordelen gjelder også overfor sin fremste konkurrent om å vise storslagne samtidskunstutstillinger, Nasjonalmuseet.
Øvstebø har dessuten et mektig internasjonalt nettverk, etter blant annet mange år i direktørstolen på det prestisjetunge kunstmuseet The Renaissance Society i USAs tredje største by, Chicago. Ikke minst råder hun så å si alene på toppen om å vise den mest ettertraktede samtidskunsten internasjonalt. I hennes stilling er det helt nødvendig å stadig komme med utstillinger alle snakker om at man bare «må få med seg».
Det siste året har Astrup Fearnley markert seg med blant annet ved å stille ut den store internasjonale stjernekunstneren Kaws og en retrospektiv utstilling med den colombianske kunstneren Beatriz González.