Disse er nominert til Årets musikkutgivelse

«Antiphon of Dirty Water» – Nothing Personal på Braveheart Records

Nothing Personal byr på heksete elektronisk drømmepop, med middelalderreferanser. Om det høres fjernt ut, lover vi alt gir mening så snart du entrer det soniske universet til «Antiphon of Dirty Water». Utgivelsen er ulmende, nærmest hypnotisk.

Med lagvise harmonier og lyrikk full av naturmetaforer og dvelende undring føles «Antiphon of Dirty Water» som et album utenfor tiden, som en drøm eller et eventyr. Nothing Personal har også en finfølelse når det kommer til rytmer og lekenhet – med en slags rytmisk uorden. Så svøpende og myke som tonene er, kan de likevel danne stakkato mønstre.
Det er et album som gir mer og mer, jo mer du lytter. Det viser makten i det stillferdige, samtidig som trioen ikke holder tilbake når det kommer til hverken elektroniske rytmer eller euforiske crescendo. Perfekt til både å drømme og danse til.

«Big City Life» av Smerz på XL Recordings

Sannsynligheten er stor for at alle de kuleste du kjenner, hadde en «Smerz-sommer» i år. Det er takket være albumet «Big City Life».

Catharina Stoltenberg (ja, den Stoltenberg-familien) og Henriette Motzfeldt utgjør duoen Smerz og er kanskje det nærmeste Norge kommer en Charli xcx-sound. Det er et stort kompliment. De skandinaviske party-jentene er ikke den villeste, men med lange blikk, lenger sommernetter og en distinktiv nonchalanse har de sin egen sjarm. Kunstpop-duoen redegjør for denne eksistensen med en distinktiv lekenhet. Det er ingen tvil om at Smerz har håndverket i bunn. Det elektroniske lydlandskapet er så tilbakelent at det nærmest oppleves som organisk igjen.

«Big City Life» er så blasert, så i tiden og så anti-try-hard – det er alt en «Løkka-baddie» skulle ønske hun var.

«Valget å gå, og vi gikk» av Ari Bajgora på Distortion

Ari Bajgora viser et usedvanlig vidt spekter som artist, både tematisk og musikalsk. Med en bemerkelsesverdig mengde livsvisdom til å være 21 år formidler han erfaringer, refleksjoner og følelser med en tyngde og presisjon som treffer bredt. Han er dypt inspirerende, ikke bare gjennom det han sier, men i måten han sier det på.

Ari skriver og rapper med en inderlighet få mestrer, uten at det bikker over i det klisjéfylte eller blir kleint – tvert imot oppleves det ekte, nært og viktig. Samtidig viser han og samtlige låter i albumet en særegen, melodisk finesse, som løfter uttrykket ytterligere og gir musikken en egenartet varme og nerve. Ari Bajgora representerer med albumet «Valget å gå, og vi gikk» en ny generasjon rappere som både våger og evner å være sårbare, smarte og kompromissløse på én og samme tid.

«Sinekyre 3» av Cezinando

«Sinekyre 3» er et egenhendig bevis på det vi har mistenkt en stund: At kunstnerisk risiko alltid er verdt det. Det finnes nok dem som sutrer over at Cezinando ikke lager «Håper du har plass»-hits, men så finnes det heldigvis dem som skjønner at syrete beats og pikselerte produksjoner kan være vel så fengende, for ikke å snakke om emosjonelt ladet.

En umiddelbarhet trenger seg gjennom produksjonen, et evig jag etter neste høyde: om det er rus, ego, puls eller distanse over bakken. Lyrisk har Cezinando gått mer simplistisk til verks: Metaforer leveres som captions, men det er en egen poesi å treffe tidsånden så til de grader. «Sinekyre 3» utfordrer, men viser også at rapperen alltid følger visjon over populisme, en genistrek i det lange løp. Og resultatet er en strålende plate som funker vel så godt på klubben som dagen derpå.

«Soft Spot» av Honningbarna på Nye Blanke

Oppfølgeren til «Animorphs» skuffer virkelig ikke. «Soft Spot» åpner med en reise gjennom livet, som setter stemningen for det som er et av de mest bråkete albumene Honningbarna har sluppet på lang tid.

På «Soft Spot» eksperimenterer Honningbarna med elektroniske lyder og synth over mange lag med intens gitar, bass og trommer. Honningbarna fører oss inn i resonnementer om motmakt og kjærlighet, det eksterne og interne, gjennom livlige bilder og skarpe metaforer. Både lyrisk og instrumentalt uttrykkes dystopien og det absurde. Redsel, samfunnskritikk og raseri syrer gjennom albumet, med et konsekvent glimt i øyet. Honningbarna viser nok en gang at de besitter en bredde ikke mange andre er i nærheten av.