Malin C. M. Rønning (35) er en av årets mest kritikerroste debutanter. Med romanen «Skabelon» (2020) har hun trollbunnet både kritikere og vanlig dødelige med sitt magiske, mørke univers og unike språk.
Det er likevel vanskelig for Rønningen å «helt fatte» at hun nå går av med Subjektprisen 2020 og tittelen Årets litteratur.
Hun var tross alt nominert med ringrevene Karin Haugane og Vigdis Hjorth.
– Det føles veldig uventet. Det var ikke noe jeg var forberedt på, å få en pris, men jeg er så glad for det. Det føles så rart å vinne noe, sier Rønning.
Vi møter forfatterdebutanten i eget hjem på Rodeløkka i Oslo, i et hus så mytisk at det like gjerne kunne vært hentet fra «Skabelon»s skoger
En idé fra studiet
– Jeg har alltid skrevet, men det er jo noe alle sier, sier Rønningen.
For det var ikke bare Subjektprisen 2020 som kom uventet på forfatteren. I det hele tatt trodde hun aldri at hun skulle bli nettopp det.
– Da jeg kom inn på forfatterstudiet i Bø tenkte jeg at jeg måtte ha noe å drive med, og så skrev jeg bare på det materialet, sier hun.
Det var starten for «Skabelon», som var et litterært prosjekt hun brukte lang tid på. Også mens hun senere gikk på litteraturutdanningen Litterær gestaltning i Gøteborg, og helt til hun fullførte to år senere.
Da var det på tide å gi utgivelse et forsøk.
– Jeg sendte det til Oktober først. Da var jeg veldig forberedt på å ta hele runden og få avslag og endre ting og prøve på en ny runde, men så sa de ja med en gang. Så det var veldig fantastisk, og uventet, sier Rønning.
Trodde knapt den ville bli lest
Rønning trodde knapt hun skulle bli forfatter, og heller ei at hun skulle få boken utgitt. Men «Skabelon» ble omsider faktum, noe som ble godt etablert i pressen.
VG, Aftenposten, Morgenbladet, Bla, Klassekampen og Subjekt. Et samlet kritikerkorps var så å si helt enige om at Malin C. M. Rønning er vårt nye stjerneskudd.
– Det var mye gode anmeldelser og det var jeg heller ikke forberedt på, sier Rønning, og fortsetter:
– Jeg hadde nok tenkt at den kom til å gå litt under radaren. Jeg trodde det skulle bli å rolig gi ute en bok og bli litt skuffet fordi den ikke fikk noe oppmerksomhet og så gå videre med livet. Det var min tanke.
«Rønnings knappe språk og utypiske fortellergang sørger for en unik leseropplevelse. Med et mytisk mørke og klam kroppslighet bringes fortellingen tett på leseren», skrev Subjekts anmelder.
Boken kom ut under koronaoppslagene.
– Det var rart. Det var som å kaste boken ned i et svart hull og lure på om noen fikk den med seg, sier Rønning.
Men det var mange nok til å ta den imot. 6.000 stemmer senere er hun dessuten favoritt blant Subjekts lesere til å vinne Subjektprisen 2020.
– Det der, sier hun, og peker på prisen som står på kjøkkenbenken:
– Det der er jo noe som kommer som en kjempeoverraskelse fordi jeg ikke har merket at boken har blitt sett. Den har liksom bare levd sitt eget liv, sier Rønning.
Familie som inspirasjon
«Skabelon» handler om åtte unger som vokser opp i et hus i en skog. Det høres kanskje kjent ut fra Anne-Cath. Vestlys univers, men historien beskriver også oppveksten til Rønningens egen mor.
– Fortellingen handler ikke om min familie, men jeg har alltid hatt lyst til å skrive noe om hva det gjør med barn å vokse opp så avsidesliggende som det mamma gjorde. Og å ha dette spesielle forholdet til naturen, sier Rønning, og fortsetter:
– Det var sånn fortellingen tok til, og så er det jo selvfølgelig veldig mye meg i det. Jeg ser veldig mye av mitt forhold til natur og dyr og ting som minner om hvordan jeg tenkte som barn.
– Hva synes moren din om boken?
– Mamma er veldig begeistret. Hun kjenner seg jo mye igjen, og det synes jeg er veldig gøy, sier Rønning.
Ikke uten samfunnskritisk brodd, både i og mellom linjene:
– Jeg ville også skrive inn en form for sivilisasjonskritikk. Det er en kritikk av hvordan vi behandler natur og dyr og skog, og hvordan vi ser på alt sammen. Det er også en kritikk av samfunnet som ikke fungerer, og barn som ikke blir sett, sier Rønningen.
– Hvorfor har dette opptatt deg?
– Det er viktig, ikke fordi det nødvendigvis er et tema som er underkommunisert, men det er temaer vi ikke kan snakke for mye om, og det er temaer som trengs å belyses på ulike måter for å treffe, sier Rønning.
Rønning poengterer at samfunnet med dagens nyhetsstrøm er så blasert at man trenger nye måter å fortelle og snakke om ting på, noe hun prøver å oppnå i sin litteratur.
– Får du ting fortalt på et annet vis så vil du også tenke noe nytt om det, kanskje de ser det da, sier hun.
– Det er veldig viktig å takke
– Hvem ønsker du å takke?
– Det er mange å takke, og det er veldig viktig å takke. Redaktøren min i Oktober, Øyvind Ellenes, må jeg takke fordi han hadde tro på prosjektet, sier Rønning.
Hun vil også takke alle studiekamerater som har lest igjennom manuset, og venner og familie som har vært tålmodige gjennom det hun beskriver som en lang prosess.
– Hva betyr det for deg å få en slik pris?
– Det er jo fantastisk å få anerkjennelse for et arbeid man gjør. Alle sånne prosjekter er jo så personlige, og man legger så mye i det. Man jobber så mye med det, og håper at det vil bli tatt godt imot av verden, sier Rønning og fortsetter:
– Men verden er jo ikke sånn at den er snill med det du gjør, bare fordi du ønsker at den skal være det. Folk tenker sitt og sier det de mener. Så det er hyggelig å få kjempefine tilbakemeldinger som dette.
Subjektprisen har tidligere blitt utdelt av kulturprofiler som Lars Berrum, Yousef Hadaoui og Inger Merete Hobbelstad.
Grunnet koronarestriksjonene har prisutdelingen blitt noe annerledes, men vi får late som likevel:
– Hvem er den ideelle prisutdeler?
– Jeg vil at David Lynch skal dele ut prisen. Han er så vidunderlig, jeg er litt forelsket i ham, sier hun.
