VI HAR EN SITUASJON hvor det virker som om publikum forventer at samtidskunst skal være noe som lar seg forsvare eller forklare umiddelbart, som ren underholdning. God kunst innen disse sjangrene – inkludert denne flotte performancen av Mette Edvardsen – er verk som rykker i etablerte regler og former for tenkning og virkelighetsoppfatning. Det er en type forståelse som man bare får ved å se mye kunst og andre eksperimentelle uttrykk – man får det bare gjennom erfaring.
For å beskrive det med et eksempel som alle vil forstå: I prinsippet gjelder dette alle andre spesialiserte bransjer. Dersom man går gjennom tildelinger fra for eksempel Forskningsrådet eller Innovasjon Norge så ville det gjengse publikum finne det ganske vanskelig å forstå hva man snakker om, eller vite hvordan gjennomføring av større forskningsprosjekter av eksperimentell art gjøres.
Eller hva med sport og idrett? Akademisk praksis på høyt nivå? Stipendiatordninger og forskningsposisjoner er ikke nødvendigvis kostnader som lar seg forsvare før i ettertid, når forskning er avsluttet.
GRUNNEN TIL AT PROBLEMATIKKEN i Dagbladets artikkelserie ikke nødvendigvis besvares faglig er at kritikken utgår fra holdninger om at Kulturrådets ene milliard heller skulle gått til dekning av sykehjemsplasser, bompengebegrensninger og andre skattefritak.
Dette er et lite hensiktsmessig utgangspunkt for en samtale om kunst på et faglig nivå, hvor kunstneriske referanser og kunstkritisk vurdering syntetiseres og rangeres i forhold kunstnerisk kvalitet – i seg selv et begrep som har blitt feilaktig omtalt som en slags ikke-empirisk, ikke-akademisk definisjon, men som blant utøvere og fagfolk på ingen måte er uforståelig eller uangripelig.
Kunstnerisk kvalitet er faktisk essensen av diskusjonen i fagmiljøet, og helt klart blant medlemmene hos Kulturrådet.
AVSLUTNINGSVIS vil jeg si at det er uheldig at Kulturrådet svarer media med forsvar for byråkratiske prosesser og tekniske detaljer, fordi slik retorikk i seg selv er provoserende på dette publikummet. Publikum fortjener en type kunstfaglig svar og vurdering som gir en forståelse for den større sammenhengen kunstneriske uttrykk har i samfunnet – med en type språk som synliggjør kunstens viktighet og den indre logikken i kunstneriske prosesser.
Jan Christensen er billedkunstner, styremedlem i Fellesverkstedet i Oslo, varamedlem i styret for Kunstnernes Hus, medlem av Kunstnerisk råd for Tromsø Kunstforening og Prosjektrom Normanns og sitter i faglig jury i Sparebankstiftelsen DNBs Kunstpris.
