Spår både utopisk og dystopisk framtid for Lofoten

Kunstfestivalen LIAF lar internasjonale kunstnere spekulere i Lofotens framtid. Kan kunst for eksempel påvirke debatten om oljeboring? Nja.

Lofoten International Art Festival (LIAF) ble startet i 1991 og er en kunstbiennale – den holdes altså hvert andre år. Festivalen er drevet av Nordnorsk kunstsenter og et eget kunstnerisk råd, og arrangeres i år fra 1. september til 1. oktober i Henningsvær i Lofoten.

For å få et lite innblikk i hva vi kan forvente oss tok vi en prat med en av de som har valgt ut kunstnere, tema og sted – og som rett og slett burde ha best oversikt: Kuratoren.

Kuratorene Heidi Ballet og Milena Høgsberg. (Foto: Jan Zappner)                                                                                                                                                       g

Inkluderer landskapet

Årets kuratorteam består av Milena Høgsberg og Heidi Ballet. Førstnevnte er seniorkurator ved Henie Onstad Kunstsenter, og Ballet er frilanskurator basert i Brussel og Berlin. I tillegg til arbeidet med LIAF har hun kuratert en rekke store utstillinger internasjonalt i blant annet Paris, Brussel, Vilnius og Taipei.

På Skype fra Berlin fikk Ballet oppdraget å fortelle oss litt mer om LIAF 2017 enn det som står i presseskrivene.

Nordbrygga i Henningsvær. (Foto: Kjell Ove Storvik/LIAF)

– I år prøver vi virkelig å gjøre landskapet til en del av utstillingen. En biennale som dette behøver ikke å være i et stort museum i en hovedstad.

Blant årets kunstnere er Filip Van Dingenen, Sondra Perry, Pia Arke og norske Silje Figenschou Thoresen. Festivalen skal holdes i tre bygninger i Henningsvær, i tillegg til performancer som foregår ute.

– Vi ønsket ikke å velge bygninger som hadde en tidligere funksjon eller en type aura av historie. Derfor har vi valgt tre bygninger som er midt i en form for transformasjon. De har vært en del av fiskeriindustrien, men har og allerede en ny destinasjon.

Framtidsspekulering

Tittelen for årets festival er I Taste the Future. LIAF 2017 skal «spekulere rundt fremtiden til Lofoten og havområdene omrking øygruppen», med science fiction som modell for å tenke på mulige scenarier, 150 år frem i tid.

– Vi fikk ideen til temaet gjennom området Lofoten i relasjon til arktis. Det startet og med spørsmålet som diskuteres mye i intellektuelle sirkler for tiden, om antropocen, og hvordan vi skal håndtere dette.

Antropocen er en foreslått geologisk tidsepoke for tiden vi er i nå, og var tema for forrige utgave av LIAF. Enkelt sagt er det definerende for epoken at menneskelig aktivitet har en signifikant påvirkning på jordas miljø.

Issmeltingens muligheter

At havområdene rundt Lofoten er tema kommer ikke som noen veldig stor overraskelse. Havressursene er gjenstand for evig politisk diskusjon – om oljeboring og fiskeri, om hvem som skal få rettigheter og hvem som skal få profittere på havet. Kommer festivalen til å lykkes med å presentere nye perspektiver?

– Dagens tenkning om framtiden er veldig påvirket av kunnskapen vi har om antropocen, og av post-modernismen som forstår at det ikke finnes noen løsning på ting, og at teknologi ikke kan fikse problemene. Vi står altså litt fast, og det har derfor vært en utfordring å utforske dette.

Tittelen på årets kunstfestival er «I Taste the Future». (Foto: LIAF)

– Når vi tenker på Arktis tenker vi på isen som smelter og økologisk ødeleggelse. Vi tenker ikke på at issmeltingen for eksempel kommer til å åpne opp en handelsrute til Kina. Og de økonomiske mulighetene som da kan bli utnyttet. For slike ting skjer alltid. Med årets tema ønsker vi å vise at det finnes mange alternative veier framtiden kan gå. Hvis vi står fast i én måte å tenke på framtiden ser vi ikke disse andre mulighetene, og heller ikke farene ved dem.

– Prøver dere å se positivt på fremtiden?

– Det er et godt spørsmål. Vi prøver å gi et realistisk bilde. Vi føler at tiden er som en pendel, i motsetning til linær, slik som i moderne tenkning. Den svinger fram og tilbake. Først har vi Obama, og så, nesten som en reaksjon til Obama, får vi Trump. Vi ønsker å understreke at ting kan være utopisk og dystopisk, avhengig av hvilken tid man er i.

– Det er derfor vi bruker science fiction. Vi mener det er en bra måte å gjøre ting mer diskutabelt. Det finns dystopiske noveller og det finns utopiske noveller. Og de er begge like verdifulle, og samtidig umulige akkurat nå.

Setter det lokale i en global kontekst

Av de 19 deltagende kunstnerne er fem fra Norge. Elin Már Øyen Vister er den eneste av disse som bor og arbeider i Lofoten. Temaet for festivalen synes ganske lokalt, men Ballet forteller at kunstnerne tolker det bredt, og at noen verk er mer globale enn lokale. Hun er selv interessert i og har forsket på havrettigheter, som hun mener minner om kolonisering.

I bygningen Trevarefabrikken gjøres det klart til festival i høst. (Foto: LIAF)

– Det som skjer her i Lofoten er ikke så veldig annerledes fra ting som skjer mange andre steder i verden, sier Ballet.

Hun forteller at Silje Figenschou Thoresen som arbeider i Kirkenes har laget kunst som tematiserer den samiske tilstedeværelsen i nord.

– Og vi har med kunst av Pia Arke, som var en kunstner fra Grønland som tematiserte danskenes kolonisering av Grønland – som jo ikke er så veldig ulik fra hvordan samene har blitt kolonisert av nordmenn. Og så har du koloniseringen av havet. På en måte henger alt sammen.

– Men har de internasjonale kunstnerne nok kunnskaper til å spekulere i Lofotens framtid?

– De som er veldig interessert vil ha nok kunnskaper. De fleste av dem har vært der, vi har snakket med de lokale og studert fiskeriene for eksempel. Så har vi delt den kunnskapen så godt som vi har kunnet. Men det er jo alltid begrenset, vi later ikke som om vi har klart å få med alt.

Kunstfestival – her! (Foto: Kjell Ove Storvik/LIAF)                                                                                                                                                                                        g

Kunst og politikk

– Dere ønsker å tenke nytt om begreper som eierskap og tilhøringhet i forhold til kyst og hav i Lofoten. Dette er jo et evig politisk tema i Norge. Tror du kunsten kan ha politisk slagkraft?

– Jeg tror ikke kunst kan påvirke politikk direkte. Kanskje i noen få eksepsjonelle tilfeller, men jeg tror det er for idealistisk å tenke det. Men jeg tror det kan påvirke folk som besøker utstillingen, som er hvem som helst, kanskje folk som ender opp i politikken, folk som formidler kunnskap, og så videre.

– Det vil komme mange besøkende fra Lofoten, som til daglig lever tett på problemstillingene rundt temaet for festivalen. Vi tror festivalen vil oppfordre til tenkning og samtaler, og at kunsten vil utfordre og belyse kjente tema på nye måter. Jeg mener jobben vi har når vi lager utstillingen er å skape bevissthet rundt det å forstå hele historien.

Tror du utstillingen vil ha noen påvirkning på den egentlige framtiden til Lofoten?

– Jeg vet ikke. Man tenker alltid på det, men jeg er ikke sikker. Jeg håper det.

– Jeg håper publikum sitter igjen med en bevissthet rundt farene ved de dynamikkene som vi er en del av konstant, uten å være belærende. Det må være en type utveksling. Det vi lærer i Lofoten må vi bruke internasjonalt, og det vi bringer inn fra en internasjonal kontekst må vi bruke i en lokal kontekst.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com