Sommerøya på Salt ble en stor suksess for Oslo. For techno er sunt for oss alle

Etter åtte års eksistens har klubbmusikkfestivalen Sommerøya endelig kommet dit den ønsket å være, til Oslos store glede.

Vi husker Sommerøya som en ung og prøvende festival som stadig var på flyttefot. I år ble det arrangert på Salt, en «nomadisk» arena, som har mindre erfaring med å flytte på seg enn selve festivalen. Festivalen har vært arrangert på alt fra permanente konsertarenaer i Oslo til på midlertidige oppriggsproduksjoner på områder som Langøyene og Kontraskjæret.

I tillegg har festivalen historie med uheldige headliner-kanselleringer, som har blitt erstattet med artister som er langt fra like populære. Vær og vind kan neppe legges på arrangørene, men som publikummer har det ikke noe å si hvem skylden i kanselleringer og logistiske endringer — det suger uansett.

Dette er dog fortiden for Sommerøya — og til gledelig kontrast fra årets profesjonelle gjennomføring av festivalen, med sterkt program for både kunst, kunnskap og musikk.

Dessuten er festivalens nese rettet fremover mot mindre midlertidige venue-kontrakter, etter hva vi får opplyst, og i år har Sommerøya overbevist om at det er en festival vi skal se vokse med publikummet fremover.

Salt er i hvert fall en venue som kler festivalen svært godt, og som bringer noe norsk og helt unikt til det kunstneriske programmet. «The Arctic Pyramid», hovedscenen, er en triangulær sylinderkonstruksjon som gir en stor, visuell og arkitektonisk opplevelse til musikken som spilles. Opprinnelig er det et gigantisk rekkverk for å tørke fisk. Det gjør Sommerøya så herlig norsk nede ved Oslofjorden, og treverket gir en organisk opplevelse til den mer iskalde musikken som spilles.

Men aller mest spesielt for i år, var det herlige synet av å se at Oslo-publikummet, eller markedet for en elektronisk nisjemusikkfestival, endelig er er voksent nok.

Sommerøyas publikum er mangfoldig. (Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                          ‘                                                                                                                           ‘

Dress og dreads

På Sommerøya møttes folk i både dress og dreads. Elektronisk musikk har i det hele tatt kommet seg dit den lenge har kjempet for å være i Oslo: Tilgjengelig for alle. For Sommerøya har det helt klart vært stor drahjelp fra klubbene som helårsaktivt utdanner byen i elektronisk klubbmusikk.

Da retter vi gjerne søkelyset mot spydspissene som Jaeger, The Villa og Dattera til Hagen, og alle som står bak klubbene og klubbkonseptene de eier.

Disse klubbene tilrettelegger seg ikke massenes ønsker, men bruker posisjonen de har til å formidle både kunnskap rundt både gammel og ny house- og technomusikk. Slik at radioen alene kan jage popularitet. House og techno er tross alt musikk som er designet for nattelivet, og flaks er det at vi har nattelivsentusiaster som anerkjenner dette.

I det hele tatt bookes det mange av de fremste produsentene og DJ-ene i verden til Oslo, og til stadighet. Året rundt jobbes det, ikke bare med booking, men med god formidling av klubbmusikk og dens historie, eksempelvis bare gjennom reklame-arrangementene som publiseres i sosiale medier. De leses av titusenvis, og på denne måten utvikles utelivet til å bli basert på kunnskap rundt musikken, i tillegg til gleden av å høre den på sofistikerte anlegg.

Dette engasjementet, smittet over av noen få ildsjeler, har skapt marked nok til at festivaler kan arrangeres rundt det som lenge har vært en nisje: Klubbmusikken. På Sommerøya så vi at det kan være hvem som helst, og på Jaeger kan man også oppleve harmonisk mangfold hver kveld i uka.

(Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                         ‘                                                                                                                           ‘
Sommerøya samarbeidet i år med Prosjektskolen kunstskole om kunsten som var utstilt på festivalen. (Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                         ‘                                                                                             

Kvalitet over kvantitet

Det hadde vært så lett, billig og lønnsomt for både Sommerøya og Oslo-klubbene å spille hits. Men heldigvis holdes byen vår for god, i et lite rom av døgnet, rundt midnatt, på noen få steder. Og det er overhodet ingen selvfølge.

I storbyer som Seoul og Los Angeles er det få og massive pop-klubber som styrer, der gentrifisering slår enda hardere ned enn i Oslo. I Seoul kan elektroniske musikkscenen nesten sies å ikke eksistere, når man regner det i brøk, altså i forhold til innbyggertallet. Det skal ildsjeler, kvalitet og aktivitet til for å motstå slike systematiske kulturmord som den massive eiendomsliberaliseringen kan dra med seg.

Oslos innbyggere har ikke forstått seg på den elektroniske klubbmusikken alene, det er ildsjelene som har kjempet. Uten at vi egentlig har noen lang historie med å produsere klubbmusikk i Norge, selv om vi har noen nyskapende og internasjonalt anerkjente siden tidlig 90-tall. Det er entusiastene som skaper rom for det, og jeg har mange argumenter for at man heller skal høre på house og techno enn pop. Fordi det gir større rom for egen tenkning, mindre forbruk, mer kollektivisme og mindre skjønnhetsjag. For eksempel.

(Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                                  ‘                                                                            ‘
Arenaen gir en sterk visuell opplevelse i tillegg til musikken. (Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                           ‘

Kollektivt

Noe av det fineste med festivaler er følelsen av kollektivitet. House- og technomusikk vil dessuten alltid mobilisere og skape tilhørighet til et fellesskap, det ligger i sjangerens generiske, rytmiske sjel.

For når man ser over det dansende publikummet på Sommerøya, kommer man på hvorfor techno-klubbing er godt. Det handler plutselig ikke om de moralene som vi av en eller annen merkelig grunn opphøyer noe grusomt her i vesten. «Vær deg selv», «haters gonna hate», «ikke hør på hva andre sier».

Dette er moraler som jeg heller tror skaper en stor gjeng drittsekker som albuefekter, går kappgang for å ta sitteplassene før noen andre i kollektivtrafikken, har bena på setene, sniker i køene og som blir selvopptatte. Alle de tingene som folk fra mer sosialdisiplinerte og historisk kollektivistiske samfunn (som Japan og Sør-Korea) legger merke til når de besøker enten Oslo eller USA.

Tilbake til poenget. Jeg forstår ikke hvorfor Hollywoods viktigste budskap skal være «be yourself» når det kunne vært «hør på techno-musikk».

Grunnen til at jeg sier det, er fordi at det på technoklubbene ikke handler om hvem du er, hvor du skal eller hva du vil. Musikken er strippet for vokaler, budskap og meninger. Lyset er for det meste slokket, og ingen bryr seg om hvordan du ser ut.

Det handler om å følge en rytme som ofte blir så banal at det er for dumt å være uenig. Til forskjell fra mange andre sjangre som styres av budskap (gjerne egoistiske), tekster og soloer, gir technomusikken mer rom for fantasi. Samtidig er man endelig bare enige og i takt med alle rundt seg, der man er sammen om å følge en enkel rytme som slår cirka 120 ganger i minuttet. Endelig noen timer der det ikke handler om å komme seg opp og frem, men å være sammen og samtidig.

Gjennom Rødhåds 90 minutter lange sett spilles kun to låter med (svært lite) vokal. Kun to fraser repeteres. «I Love You, I Want You» og «I’ll Take You There». De minte oss bare på at vi var på vei et eller annet sted — sammen.

Sommerøya arrangeres for første gang på den reisende arenaen Salt, nå ved Operaen i Oslo. (Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                                                                                                          
(Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                                                                                     ‘

Sterkt program

Sommerøya ble avholdt over en helg, nærmere bestemt to programdager som bestod av musikk, kunst, film og seminar. Og det var ikke bare gimmick. Det ble vist bra film, som nye «Northern Disco Lights» som setter søkelyset på norsk elektronisk musikks historie. Gjennom seminarer ble det vist et sunt engasjement og ønske om utvikling. Et kledelig samarbeid med Prosjektskolen kunstskole gjorde festivalopplevelsen fullkommen.

Musikalsk har det vært en sterk profil, med god balanse av både menn og kvinner, selvsagt begrenset i lydbildemangfoldet i forhold til større festivaler. Men det er tross alt, og heldigvis, en klubbmusikkfestival.

Blant headlinerne stod Stephan Bodzin, den tidligere teaterkomponisten som har vært med å forme den tyske technoen, men også (igjen tyske) navn som Anja Schneider og Rødhåd.

Stephan Bodzin, Rødhåd og Anja Schneider er for majoriteten ukjente navn. Men for tusenvis av andre bare i Oslo: Viktige pådrivere av elektroniske musikksjangre som blir overdøvet av pop-industrien, inkludert kommersiell radio.

I tillegg til mindre kjente navn som overbeviste med sterke sets både innendørs og utendørs på festivalområdet, som STHLM Murder Girls, Jaeger-residenten Della og den norske house-sensasjonen Finnebassen.

Fra seminaret om fremtiden om elektronisk musikk på Sommerøya. (Foto: David Gallefoss.)
Fra seminaret om fremtiden om elektronisk musikk på Sommerøya. Fra venstre: Paal Mangerud, Tore Gjerdem, Einar Idsøe Eidsvåg, Agnes Kroepelien og Jon Ole Flø. (Foto: David Gallefoss.)                                                                                                                                            

Utelivet er ikke en uting

På Sommerøyas seminarprogram står på agendaen et møte om elektronisk musikks fremtid i Norge.

Det er kulturjournalist, tegneseriekritiker og kommunikasjonsrådgiver ved Bærum Kulturhus (tidligere Slottsfjell) Siri Narverud Moen som leder debatten, der panelet består av utelivsgrundere Paal Mangerud, musikere Jon Ole Flø og Tore Gjerdem, utelivsdebattant Einar Idsøe Eidsvåg, leder av Kulturrådets musikkseksjon Agnes Kroepelien og byrådssekretær for næring og eierskap Bettina Thorvik (Ap).

Ett av temaene som tas opp er igjen konflikten mellom utelivsnæringen og Politiet. Politiet har valgt å ikke delta i debatten, fordi de mener det er et politisk anliggende. Selv om både jeg de andre debattantene nok gjerne skulle hatt dem til stede for å snakke om det som faktisk er Politiets anliggende: Håndtering av problemer rundt utelivet.

I stedet stiller byrådssekretær med en aktiv notatblokk og penn, forhåpentligvis skal notatene videre opp i politiske systemer for å unngå episoder som i vinter, da et technoarrangement ble avlyst i forkant av arrangementet. Det er per definisjon diskriminering.

Les: Avlyste nattklubb: – Vold og rusmisbruk ikke lenger et problem, melder Politiet

Utelivsgründer Paal Mangerud savner mer positiv innstilling rundt utelivet, og at det ikke skal anses som en uting med dop og vold alene. At utelivet årlig håver inn syv milliarder kroner direkte til staten, sier han. «Og da regnes det ikke med beskatningen av de som kjører kebabkjøtt til kebabrestaurantene og alle andre synergier», legges det til.

Byrådssekretær Bettina Thorvik nikker enig, tar mikrofonen og sier at politikere også er stolte av utelivet, og at det er nødvendig å støtte opp om. Alle er egentlig helt enige, som gjør det til en noe tam debatt. Godt oppsummert i Idsøe Eidsvågs mening om at vi er på rett vei, etter en lang og viktig kamp som har blitt satt på dagsorden de to siste årene.

Alle ønsker et bedre samarbeid mellom utelivsnæring og stat, og Sommerøya har i år, både med høykvalitets klubbmusikk, programmering og seminar bevist viktigheten av dette.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.