Ikke kle deg ut som om du ikke har fulgt med i en eneste historietime

Det er fryktelig ubehagelig at en gjeng hvite nordmenn tilsynelatende ikke er villige til å forstå at Siv Jensens ufarlige kostymelek er med på å befeste stereotypier som oppleves ubehagelige for de som faktisk eier tradisjonene.

Etter å ha fulgt debatten rundt Siv Jensens inntreden på fest i finansdepartementet, sitter jeg igjen og måper. Jeg ser folk rope ut om farene rundt å snakke om kulturell appropriasjon, hvordan vi knebler debatten, hvordan alle er så lettkrenka — og jeg ser folk poste bilder av seg selv i diverse kostymer, med lette etniske konnotasjoner og tøyse med at nå «krenker jeg vel noen hehe».

Og greit, jeg kan være enig i at vi ikke skal gå for langt inn i overtolkningens verden og at vi må ikke få en offentlighet der absolutt alt kan tolkes i verste mening. Jeg kan til og med være med på at deler av diskursen rundt safe spaces og kulturell appropriasjon i enkelte miljøer i USA har gått hakket for langt. En i overkant fiendtlig tone gavner ikke noen.

Julie Støp Husby er skuespiller, sanger og skribent. Hun mener det er ubehagelig at så mange nordmenn tilsynelatende synes det er viktigere å få ta på seg hva de vil, enn å tenke over om handlingene deres er skadelige. (Foto: Ina Strøm.)

Derimot synes jeg det er fryktelig ubehagelig at en gjeng hvite nordmenn tilsynelatende ikke er villige til å forstå at vår ufarlige kostymelek med et annet urfolks tradisjoner er med på å befeste stereotypier som oppleves ubehagelige for de som faktisk eier tradisjonene.

Jeg blir både svett og skremt av at fokuset til folk ligger på å tøyse med #krenka og #jesuisjensen, i stedet for å tenke litt over hva den eventuelle krenkelsen faktisk bærer med seg; at så mange tilsynelatende synes at det å være twittervittig oppgitt over oppstusset er viktigere enn å prøve å se nyansene i hva alt oppstyret faktisk kommer av. Er ikke denne debatten kanskje en bedre mulighet til å lære noe om sin egen posisjon i makthierarkiet, enn den er for å score billige ytringsfrihetspoeng?

Dårlig look for en minister som vil avskaffe Sametinget

For å forstå problemet med kulturell appropriasjon er det nødvendig å ha med et aspekt som omtrent har forsvunnet i den offentlige debatten rundt Siv Jensens mildt sagt uheldige Halloween-kostyme. Én ting er det åpenbare: det ER en dårlig look for en finansminister fra et parti som 1) vil avskaffe sametinget og som 2) representerer en regjering som har en særs dårlig track record, når det gjelder rettighetene til urfolket hun har kledd seg ut til (jamfør norske investorers rolle i Standing Rock og Dakota Access Pipeline i USA).

Om vi mener at det er sensur, politisk korrekthet og overdreven identitetspolitikk å driste seg til å påpeke problematikken i dette,  har i alle fall ikke påstanden om at debattakhøyden i Norge er for lav noe særlig hold i seg. Det bør være relativt åpenbart  — om ikke for rådgivere i FrP, så i hvert fall for politiske aktører over resten av spekteret — å se at dette er et ganske dårlig gjennomtenkt kostymevalg. Bad optics, som de sier i USA. Det ser ganske dust ut, og gir veldig mye ammunisjon til de av oss som motsetter oss regjeringas politikk rundt urfolk, miljø og rasisme. Men det virkelige problemet heter makt og maktstrukturer.

Tar på seg tradisjonene til et folk de har mer makt enn, og vet lite om

Det er litt skummelt å se hvor mange mennesker, som jeg ellers er fullstendig enig med i det meste, som ikke forstår distinksjonen mellom å kle seg ut som urfolk og å kle seg ut som alt mulig annet. Nei, random Facebook-venn: Ditt bilde av deg selv kledd ut som en romer fra gladiatortiden er ikke det samme – det er et historisk kostyme på lik linje med om jeg skulle kledd meg ut som ei dame fra renessansen i Frankrike. Ingen bruker disse klesplaggene lenger, det er ikke en vestlig fortolkning av et urfolks tradisjoner, og det representerer ikke en kulturarv som kontinuerlig har vært undertrykka og forsøkt tukta av folk som oss.

Og nei, diverse musikerkolleger av meg, som har lagt ut artige bilder av dere selv i fez og afrikanske drakter og andre ting dere har fått på dere på turné i utlandet: Det er ikke det samme som et Halloween-kostyme. Dere har fått disse tingene av kolleger av dere, jevnbyrdige som dere har samarbeida med, kanskje deltatt i kulturutveksling med, spilt musikk sammen med — fra kulturer dere har hatt vennlig, likestilt og gjensidig samarbeid med. På bildene har dere også på dere tingene i det aktuelle landet. Det finnes ingenting krenkende med det.

Problemet med Jensen — og med andre hvite jenter som synes det er moro å pynte seg med fjær og lang, svart fletteparykk på utkledningsfest — er at de tar på seg kjennetegnene og tradisjonene til et folk de både har mer makt enn, og på et generelt plan vet veldig lite om.

De gjør det på premissene til den vestlige underholdningsindustrien, der cowboyer er helter og urfolket heter indianere og er ville, etniske, spennende og farlige. De kler på seg klisjeen av et urfolk – det vestlige bildet av hva et helt folkeslag står for, mens det aktuelle urfolket fortsatt er marginalisert og kjemper for sin rett til den tradisjonen som de hvite jentene nå morer seg med på fest.

De tar også indirekte på seg en annen hudfarge, en annen etnisitet, og uten å bli for dommedagspredikende har jeg lyst til å si at det ikke bør kreve mange hjernecellene for å huske at det er en grunn til at blackface er en ræva look på hvite folk. Det har vi slutta med. Jeg antar at de fleste vet grunnen.

Som hvite og vestlige er vi aldri det andre

At Jensens kostymevalg kan virke uproblematisk for deg, for oss, er fordi vi som hvite majoritetsnordmenn ikke har en eneste erfaring av å bli diskriminert mot på bakgrunn av hudfargen eller kulturen vår. Det spiller ingen rolle om Siv Jensen fra Oslo vest,  Kaia fra Sandefjord eller Kristian fra Bergen tenker at de ikke mener noe vondt med å ta på seg en indianerdrakt (bare tenk i et lite sekund på hvorfor vi kaller det indianer) eller en samekofte på utkledningsfest: Vi har ikke rett til å bestemme hvordan en annen kulturell folkegruppe oppfatter at vi låner og vrenger på deres symboler.

Å være hvit og vestlig betyr at vi har en haug med privilegier som andre ikke har, det betyr at vi har en makt som mange urfolk ikke har – makt i kraft av etnisiteten vår – en makt vi ikke har gjort noe annet for å fortjene enn å konsekvent hoppe bukk over det historiske ansvaret vi bærer rundt problemene med kolonisering på andre kontinenter og fornorskingprosessen i vårt eget land.

Kort sagt: Som hvite og vestlige er vi aldri det andre. Vi er alltid det første, alltid normen. Det er derfor det er moro og eksotisk å kle seg ut med lendeklede og fjær, mens det ikke vekker oppsikt når folk fra andre kulturer tar på seg tradisjonelle vestlige plagg; da kler de seg jo bare etter normen, ikke sant? Å dra paralleller til når ikke-vestlige og urfolk kler seg i vestlige klær, som en del oppegående folk jeg ser i sosiale medier gjør, er å relativisere bort det dette faktisk handler om — nemlig hvitt privilegium, eksotifisering og utvanning av andre kulturarver enn den normativt vestlige. Det er en grunn til at du ikke ser samer, innfødte amerikanere, nigerianere eller indere kle seg ut som «vestlige»; det finnes ingen eksotifisering eller stereotypisering av vestlig kultur.

Forfedrene våre gjorde jobben med å etablere oss som standarden, og normen er det jo ikke noe særlig eksotisk å drive å kle seg ut som — det ser ikke ut som et kostyme, det ser bare helt, ja, «vanlig» ut.

Å tøysepynte seg med en vestlig klisjé av andres kultur er en dårlig look

Siv Jensens billige kostyme er en dårlig look. Men vet dere hva som er en enda dårligere look? Hvite politisk korrekte nordmenn som tøyser med #krenka, som ikke ser forskjellen på et vanlig kostyme og å kle på seg andres etnisitet uten å samtidig kle på seg alle de utfordringene som kommer med den. Det er få ting som er så lite flatterende som troen på at det å få kle seg ut som hva man vil er et viktigere ytringsfrihetsspørsmål enn hva slags signaler det sender ut og hvilken tradisjon av stereotypier og undertrykkelse man er med på å videreføre.

Det er innmari lite kledelig å tenke at det ikke angår deg, ettersom du jo er en så inkluderende og tolerant nordmann ellers.

Lekebutikkene er fulle av ørti ulike kostymer. Du kan velge hva som helst. Velg Wonder Woman, velg Shrek, velg prinsesse, velg katt, velg romer, velg toga, velg vikingkostyme, velg å være et tre — vær hva pokker du vil. Livet ditt innskrenkes ikke på noe som helst plan av å la være å være Lille Hiawatha på fest.

Det er egentlig ikke så vanskelig å kle seg ut uten å bli anklaget for å krenke noen. Det er vel også heller ingen i denne debatten som faktisk har brukt ordet «krenket» – de første jeg så gjøre det var hvite nordmenn som påsto at andre hvite nordmenn var krenka. Kle deg som folk, som bestemora mi ville sagt. Det finnes tusen forskjellige ting du kan være uten å se litt ut som et menneske som ikke har fulgt med i en eneste historietime. Er det ikke mye morsommere å kle seg ut med ett hundre prosent god samvittighet? Det ser dessuten ganske mye bedre ut.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.