Vi lever i et av verdens mest digitaliserte samfunn. Samtidig er vi nesten fullstendig avhengige av teknologi utviklet og kontrollert utenfor Norges grenser.
Når vi kjøper mobiltelefoner, velger vi mellom globale giganter. Kommunikasjon, læring og underholdning foregår på plattformer vi ikke eier eller kontrollerer.
Som nylig uteksaminert fra videregående skole kan jeg si med sikkerhet at den offentlige skolen i stor grad lener seg på utenlandske systemer, særlig programvarene til Microsoft. Både Teams, Outlook og OneNote er helt nødvendige for å utføre grunnleggende oppgaver.
Nylig ble det også kjent at regjeringen pålegger UIO og NTNU å bytte ut sine egne IT-løsninger med et amerikansk system. Selv staten er avhengig av utenlandsk teknologi.
Dette byr på flere praktiske problemer, men først og fremst stiller det et demokratisk spørsmål om nasjonal selvstendighet.
Les også: Greta Thunberg-generasjonen er ikke død. Den er blitt radikalisert
Et digitalt samfunn uten digital kontroll
Sosiale medier er bevisst utformet for å holde oss lengst mulig på plattformene. Det er derfor ikke tilfeldig at ungdom i dag bruker flere timer daglig på skjerm.
Det er registrert at aldersgruppen 16-19-åringer bruker mest tid på sosiale plattformer, med et gjennomsnitt på fire timer hver dag.
Som 18-åring opplever jeg hvordan denne teknologibruken påvirker oss unge negativt. Endeløs skrolling gjør meg utmattet og trist. Jeg blir fanget i en endeløs informasjonsflyt som er overstimulerende og unaturlig. Likevel klarer jeg ikke å legge mobilen fra meg. Jeg vet at mange andre på min alder kjenner på akkurat det samme. Det er en usagt konsensus at vi kaster bort deler av livene våre på noe vi ikke får noe ut av.
De negative effektene ved sosiale medier er velkjente. I mars i år ble Meta og Google kjent skyldige for å ha forverret depresjon og selvmordstanker hos en 20 år gammel kvinne, som anklaget dem for å ha gjort henne avhengig av deres plattformer i en ung alder. Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle.
Når slike rettssaker kommer opp, blir det for meg tydelig at dette ikke handler om individuell skjermtid eller manglende selvkontroll. Det belyser bare faktumet at vi lever i en verden hvor private selskaper utøver altfor stor makt og kontroll over befolkningen.
Les også: En episk norsk fotballtragedie. England trengte hjelp av mørke krefter for å få oss ut
Når profitt styrer informasjonsflyten
Situasjonen vi befinner oss i, gjør meg utrolig bekymret, særlig fordi de viktige, kritiske spørsmålene ikke får nok plass i den offentlige debatt.
Hvem styrer informasjonen vi konsumerer? Hvem har tilgang på persondataene våre? Hvordan blir disse persondataene brukt? Hvem bestemmer retningen samfunnet utvikler seg i digitalt? Skal så sentrale deler av livene våre virkelig bli styrt av kommersielle aktører med profitt som sitt eneste mål?
Dette er kjernen i det som kalles teknofeudalisme: et system der noen få teknologigiganter kontrollerer de digitale «landområdene» vi alle er avhengige av. I stedet for jord, kontrollerer de data, plattformer og oppmerksomhet. Det gjør at vi, forbrukerne, må underkaste oss deres regler, uten noen autonomi. Retningen vi beveger oss i, er rett og slett skremmende, og grunnleggende udemokratisk.
Særlig skremmende er det fordi vi er avhengige av USA, som nærmest er vår eneste leverandør av teknologi og media. Norges teknologiske forsyning og hoveddelen av informasjonsflyten blir holdt i hendene på en ustabil, utenlandsk supermakt, hvor vi jevnlig ser nedbyggingen av demokratiske verdier.
Skal plattformene vi tar i bruk i hverdagen bli styrt av mediemoguler som Elon Musk, med nære bånd til president Trump? Skal landet vårt innrette seg etter det moralske kompasset til teknologieliten i Silicon Valley? Vi sitter igjen med minimal kontroll, og Norge forblir utrolig sårbart.
Les også: Twitter merker statsstøttede medier
Hvorfor selvregulering ikke fungerer
Så hva er løsningen? Det går ikke an å overlate ansvaret til enkeltindivider eller foreldre. Det er urealistisk å forvente at tenåringer skal stå imot plattformer som er designet for å være avhengighetsskapende.
Teknologiselskapene på sin side bryr seg ikke om selvregulering. Det de bryr seg om, er profitt. Vi står ovenfor et massivt samfunnsproblem. Derfor bør det løses som nettopp det. Det er på tide med en kollektiv innsats for å ta tilbake kontrollen. Dette mener jeg krever statlige initiativ som ikke har kommersielle interesser som eneste motivasjon.
Idémyldringen av konkrete alternativer finnes på dags dato ikke. Det er nettopp mangelen på samfunnsdebatt rundt dette som er en vesentlig del av problemet. Jeg mener vi er nødt til å være løsningsorienterte og nytenkende.
Man kunne for eksempel argumentere for at den høyteknologiske situasjonen vi befinner oss i, bør møtes på samme måte som etableringen av NRK i sin tid. NRK ble opprettet for å informere, opplyse og underholde befolkningen. Kanskje bør denne tankegangen utvides nå som vi lever i et heldigitalisert samfunn, der måten vi tilegner oss informasjon og konsumerer medier på, har gjennomgått enorme forandringer.
Hva med en statlig satsing på et reelt alternativ til Facebook? Da kunne man kommunisert og sosialisert på nett, uten å være bundet av Metas betingelser og kommersielle insentiver. Dette er det mulig å få til. Med et statlig initiativ kan man gjøre konkurrenter til teknologigigantene synligere, og dermed bidra til å gjøre dem vanligere å ta i bruk.
Er det egentlig for mye å be om en nøytral, ikke-kommersiell teknologiaktør som ønsker befolkningen det beste, i stedet for å utnytte den for profitt?
Alternativt kunne man åpnet opp for samarbeid med andre europeiske land for å sikre flere valgmuligheter på markedet.
Om det blir en offentlig eller privat løsning, eller en blanding, forblir det viktigste at vi ikke er avhengige av amerikanske selskaper for informasjonsflyten vår, og at den teknologien vi velger å ta i bruk, har faste rammer og blir strengt regulert. Dette er helt nødvendig for å sikre Norges autonomi i en stadig mer usikker verden.
Hvis ikke risikerer Norge å stå igjen som et av verdens mest digitaliserte land med minst digital selvstendighet.
