sett det før:

En utmattende drikkevise

Selv om forestillingen «Kasimir og Karoline» på Det Norske Teatret berører aktuelle problemstillinger, oppleves den ikke som et viktig bidrag til samfunnsdebatten anno 2018.

Lørdag 13. januar hadde Ödön von Horvath-forestillingen «Kasimir og Karoline», et såkalt folkestykke, premiere på Det Norske Teatret — iscenesatt av teatrets husregissør, Peer Perez Øian. Stykket ble i sin tid skrevet i forlengelsen av den økonomiske krisen i 1929, og skildrer mennesker fra ulike samfunnsklasser og hvordan disse påvirkes forskjellig av nedgangstider.

De fattigste vil alltid utnyttes, og desperasjonen vil alltid være størst for de som er lavest på rangstigen. Gjennom forestillingen leverer skuespillerne, i klartekst, en rekke påstander om samfunnsstrukturer og sosiale spilleregler som fremdeles er gjeldende — 85 år etter at stykket ble skrevet av den østerriksk-ungarske dramatikeren Ödön von Horvath. At de har tilført noe nytt viser seg først og fremst gjennom referanser til populærmusikk og nyere tekster, og mindre gjennom nye perspektiver på tematikken.

Fra forestillingen «Kasimir og Karoline». (Foto: Erik Berg / Det Norske Teatert)

Folkefest

Hovedscenen er fylt av et enormt sirkustelt som er midtpunktet for et heseblesende og fargesprakende tivoli. Det kalles Oktoberfest, men de typiske kjennetegnene som kringler og barmfagre servitører er fjernet. Langbordene og alkoholen er beholdt, selv om fokuset på champagne er unormalt stort på denne Oktoberfesten.

Med tolv unge statister som jevnlig hyler og danser febrilsk på bakscenen går assosiasjonene fort til et russetreff, eller en bar på Ayia Napa. Det er tydelig at konteksten er folkefest, men hvilken type regissøren har valgt blir man ikke helt klok på, og det er kanskje også intendert.

Undertegnede prøver i sitt stille å komme med et forsalg til en folkefest i dagens Norge hvor folk av ulik sosial rang faktisk møtes og fester sammen, men klarer ikke å komme på en eneste arena. Det er skremmende, for selv om vi hører at forskjellene i Norge øker, og at gapet mellom fattig og rik blir større for hver dag som går, er det sjelden vi ser eller omgås “de andre”, enten det er til fest eller hverdags.  Da kan vi lett tro at vi lever i et klasseløst samfunn.

Amell Basic og Kjersti Dalseide i rollene som Kasimir og Karoline. (Foto: Erik Berg / Det Norske Teatert)

Et ungt par starter forestillingen med en heftig krangel

Tidsmessig befinner vi oss enten i nåtid eller nær fremtid. Det fremste beviset på dette er at de originale sangene i stykket er erstattet med en salig blanding av moderne hits — fra Justin Bieber til Outcast, ABBA til Susanne Sundfør, for å nevne noen. Forestillingen er bygget opp av sekvenser som bindes sammen av sangnumre og karaoke-sekvenser, og det hele ledsages av en androgyn skikkelse i paljetter som fungerer som en slags sirkusdirektør og leder for forestillingen.

Når publikum kommer inn i salen blir vi møtt av skygger av dansende mennesker på teltduken, akkompagnert av fjern musikk og skråling. Festen er allerede i gang, og vi møter Karoline og Kasimir, et ungt par som starter forestillingen med en heftig krangel.

Kasimir har akkurat mistet jobben sin som sjåfør, er redd og frustrert og uttrykker at han savner at Karoline bryr seg om situasjonen hans. Karoline, som fremstår noe intens og selvopptatt, parerer med at Kasimir ikke bryr seg om hva hun har lyst til, nemlig å feste og ha det gøy. De skiller lag, og hun søker raskt oppmerksomhet og bekreftelse hos eldre og rikere menn.

Beveger seg mot problematikken #metoo tar opp

Kanskje Karoline i 1932 så etter en mann som kunne sikre hennes fremtid økonomisk og forbedre hennes sosiale status. Men hvorfor ymter kvinner fremdeles innpå velstående menn, når vi i et nåtidig vestlig samfunn har alle muligheter til å klare oss på egenhånd?

Er det den ubehagelige, men utbredte opplevelsen av at makt i seg selv er tiltrekkende? Og tør vi egentlig å innrømme at vi fremdeles oppfører oss sånn? Her beveger forestillingen seg stille mot den problematikken #metoo og #timesup har reist de siste månedene.

Karoline skiller lag med Kasimir og vil heller feste og ha det gøy. (Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret)

Når Karoline til slutt blir avvist av fiffen (som vi også kan kalle de gamle grisene), kryper hun tilbake til Kasimir, som har fått nok av henne og oppførselen hennes, og som heller har blitt sammen med forestillingens andre kvinnelige karakter, Erna. Avvisningen utløser et raseriutbrudd hos Karoline, og hun skriker en monolog om hvor sterkt hun hater menn. Utbruddet inneholder en god dose humor og hun forlater scenerommet med en kvinnelig publikummer fra salen under armen. Men det er vanskelig å ta hennes “feministiske opprop” alvorlig etter at hun har fôret sterkt og ivrig oppunder humørløse, grove gammelmanns-vitser i drøye to timer.

Kasimir (som i denne versjonen av stykket har innvandrerbakgrunn), raver også rundt på festen og blir blant annet forsøkt utnyttet av sin småkriminelle kamerat Franz, men finner samhold hos Franz’ kjæreste Erna. Sammen dagdrømmer de om et bedre og mindre problemfylt liv.

Forestillinger beveger seg inn på en tematikk som i dag tas opp gjennom #metoo og #timesup. (Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret)

«Det är synd om människan»

Det er en hysterisk og masete kveld vi er vitne til på Det Norske Teatret. Å feste er en virkelighetsflukt enhver kan kjenne seg igjen i. Horvat viser med dette stykket at rammene en folkefest setter snarere enn å oppløse sosiale forskjeller, bekrefter dem. Regissøren underbygger dette når et sykkelbud kledd i rosa leverer mat til bartenderen idet festen er i ferd med å stilne — og var det ikke en burkakledd skikkelse med barnevogn som trillet over bakscenen i festens grålysning?

Å være publikum til Kasimir og Karoline drikkevise oppleves til tider som å sitte i et hjørne av en fest med nedadgående rus og tenke, slik andre akt åpner: «Det är synd om människan».

Karakterene, strukturene og konfliktene er, som sirkusdirektøren påpeker, noe vi har sett og hørt før. For undertegnede oppleves forestillingen som noe krampaktig, og selv om den berører aktuelle problemstillinger blir den ikke et viktig bidrag til samfunnsdebatten anno 2018.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com