Ny utstilling på Nasjonalgalleriet

Sant eller usant? Nasjonalgalleriet spør

Nasjonalmuseets nye utstilling «Troløse bilder» føles tidvis som et frieri til glasurgenerasjonen. Men selv om utstillingen ikke helt innfrir til forventningene, svarer den på sine egne spørsmål.

Etter at Museet for samtidskunst stengte dørene i fjor høst, vises det nå samtidskunst i Nasjonalgalleriets saler for andre gang. Utstillingen «Troløse bilder» er viet til en utforskning av den mildt sagt kompliserte relasjonen mellom bilde og virkelighet — et særdeles aktuelt tema i en tid hvor det er vanskelig å unngå en konstant bildestrøm i sosiale medier, på TV og i offentlige rom. Hvilke sannheter oppstår i dette visuelle kaoset? Hvordan skal man skille mellom det som er ekte og falskt i alle disse bildene?

«Troløse bilder» er i stor grad inspirert av «The Picture Generation», en kunstbevegelse som oppstod i kjølvannet av Douglas Crimps ikoniske utstilling «Pictures» (1977) på The Met (Metropolian Museum of Art). Arven etter Crimp og «The Picture Generation» kommer tydelig frem både i utstillingens veggtekster, og i utvalget av kunstnere. Cindy Sherman, Richard Prince og Louise Lawler, anses alle som del av The Picture Generation, og er representert med flere verk i utstillingen.

Copy cats

Denne kunsthistoriske referansen danner på mange måter bakteppet for Nasjonalgalleriets utstilling. I katalogteksten til «Pictures» påpekte Crimp selv det han observerte som en ny tendens blant datidens unge kunstnere: De erstatter det tradisjonelle, originale kunstverket med approprierende bilder (kunstverk som benytter seg av allerede eksisterende materiale). Dette gjelder også for flere av kunstverkene i «Troløse bilder», hvilket understrekes i utstillingsdelen dedikert til kopier. Her finner man blant annet et fotografi tatt av Louise Lawler som viser Nasjonalmuseets eksemplar av Andy Warhols silketrykk av daværende kronprinsesse Sonja. Lawler tok bildet under et besøk i Nasjonalmuseets magasiner, hvor det kjente bildet av dronningen stod blant andre høythengende kunstverk i påvente av neste utstilling.

Et annet verk som markerer seg i denne delen av utstillingen er Rachel Harrisons «Marilyn with wall», som rett og slett består av to utstillingsvegger fra Nasjonalgalleriets forrige utstilling, dekket med foto fra den samme utstillingen. På den ene veggen har hun hengt et eget fotografi som viser det originale pressebildet Warhol tok utgangspunkt i da han skapte silketrykket av Marilyn Monroe. Slik oppstår en dobbel, om ikke trippel, appropriasjon. Lawler og Harrisons verk får en til å tenke på hva vi egentlig legger i begrepet original. Bilder av andres bilder kan være kunst, men er det originalt?

© Nasjonalmuseet. Louise Lawler, Prinsessen, nå dronning, 2005

Iscenesatt politikk

Utstillingens tematikk settes for alvor på dagsorden i utstillingsdelen viet til politikk. Her drøftes forskjellene mellom det reelle og det iscenesatte, og mellom det vi får se og ikke se. Alfredo Jaar står her for et av utstillingens mest interessante verk, «May 1, 2011».

Verket består av to skjermer: En blank og en som viser et fotografi som angivelig er tatt av Obama-administrasjonen under henrettelsen av Osama bin Laden. Bildet viser blant annet Barack Obama med en alvorlig mine, og Hillary Clinton med hånden for munnen – tydelig preget av det som nettopp har skjedd.

Som Jaar påpeker i sitt verk, er det imidlertid all grunn til å tro at dette bildet er iscenesatt. Trolig er det tatt etter bin Ladens død, ifølge utstillingens kurator Andrea Kroksnes, trolig sterkt regissert av det hvite hus’ fotograf.

Gjennom å vise oss det vi får se, avslører Jaars verk det Obama-adminstrasjonen ikke gir det offentlige tilgang til: Skuddet som drepte den fryktede terrorlederen og hvordan de som så det, egentlig reagerte. Den tilsynelatende blanke skjermen, blir slik uttrykk for verkets kjerne: De bildene vi ikke får se.

Appropriasjon og kopi står også sentralt i denne delen av utstillingen. Jaars verk, så vel som flere av de andre verkene her, består av eller kopierer bilder som kunstnerne ikke selv har tatt. Dette er gjennomgående for hele utstillingen. «Troløse bilder» manifester at det ikke eksisterer et motsetningsforhold mellom kunst og kopi.

© Nasjonalmuseet. Alfredo Jaar, Mai 1, 2011

Gaper over litt for mye

«Troløse bilder» tar opp mange interessante diskusjoner både rent kunstfaglig, men også på et større samfunnsmessig og sosialt plan. Det fremtvinger refleksjoner rundt hvordan vi egentlig påvirkes av alle skjermene og bildene som oversvømmer telefonene våre.

Samtidig, holder ikke utstillingen helt i mål. Det kan se ut som at de gaper over litt for mye, utstillingssalene virker nesten litt overfylte. Utstillingen tar for seg en mengde tema, hvor vi noen ganger stusser på om det egentlig er nevneverdige forskjeller i tematikk eller om alt dette egentlig går over i hverandre.

Det er dessuten litt kjedelig nok en gang å befinne seg i en White Cube (utstillingsrom med hvite vegger), hvilket dessverre ofte er tilfellet når man ser på samtidskunst.

Inngrep i tradisjonen

«Troløse bilder» er på sitt sterkeste i det kuratoren omtaler som «intervensjoner» av Nasjonalgalleriets mer permanente rom. Disse intervensjonene, eller inngrepene, skaper noen svært interessante møter mellom den kanoniserte (kunsthistorisk anerkjente) samlingen i andre etasje og samtidskunst.

Årets festspillkunstner, Torbjørn Rødland, er her representert med to fotografier hvor inspirasjonen nettopp er hentet fra verk i Nasjonalgalleriets permanente utstilling. Her samtaler Rødland utmerket med Eilef Peterssen (1852-1928) og Kitty Kielland (1843-1914) sine stemningsfulle landskapsmalerier. Denne sammenkoblingen mellom det gamle og det nye lover godt for det nye nasjonalmuseet, som forhåpentligvis blir et sted for flere møter mellom tradisjon og samtid.

Inngrepene i den tradisjonstunge samlingsutstillingen åpner også for en kritisk tolkning. Hva skal egentlig til for å havne i en slik permanent utstilling? Nasjonalgalleriet viser i andre etasje kunst fra antikken frem til 1945. Med et slikt tidsspenn virker det nesten unaturlig at kunsten etter 1945 er utelatt, og det er i så måte på sin plass med noen nye stemmer i disse ellers så statiske rommene.

Kurator Andrea Kroksnes er klar på at dette skal ses som en berikelse av den permanente utstillingen, snarere enn en kritikk. Et forståelig utsagn, men samtidig håper vi at utstillingens besøkende også åpner for en lesning av disse inngrepene nettopp som kritikk.

Foto: Danby Choi. Kurator Andrea Kroksnes foran Louise Lawlers inngrep i Landgaardssalen

Selv om «Troløse bilder» ikke er en spektakulær utstilling, er den absolutt verdt et besøk. Flere av enkeltverkene er helt fantastiske, blant annet Harun Farockis installasjon «Deep play» som består av tolv skjermer som viser ulike sider av finalen i fotball-VM fra 2006 mellom Frankrike og Italia. Skjermene er hengt overfor hverandre, med en stor kunstgressmatte som dekker store deler av auditoriumet.

«Troløse bilder» føles tidvis som et frieri til glasurgenerasjonen. Men selv om utstillingen ikke helt innfrir til forventningene, er det imidlertid klart at den svarer på sine egne spørsmål.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.