Sosiale briller

En tankesmie uten løsning

Individualiseringsjaget og selvrealiseringstyranniet har gått så langt at det har truffet de akademiske kritikerne i sin egen blindsone.

Det er duket opp for Agendakveld (når Tankesmien Agenda arrangerer debatt) om «Selvrealiseringens mørkeside» på Kulturhuset. En spennende samtale om selvrealisering, frihetsideal, de store filosofene og ikke minst individualiseringens storhetstid.

Nå skal selvrealiseringen og individualiseringen kritiseres – for «alle» i dagens samfunn streber etter å finne opp kruttet. Who doesn’t know. Men hvorfor konkluderer de selv med at løsningen på individualiseringsjaget er å gjøre akkurat det?

En samtale om frihetsideal og selvrealisering er vel og bra, men hvorfor sitter vi igjen med en følelse av at ingen i panelet selv har tenkt over sin sosiale posisjon i samfunnet?

Tankesmie uten løsning

I panelet sitter filosof og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, Kaja Melsom; rådgiver i Agenda, Hilde Nagell; fagsjef i Agenda, Sigrun Aasland; professor i filosofi ved UiO, Øyvind Rabbås forsker ved NOVA, Mira Aaboen Sletten. Ikke nødvendigvis mangfoldig, men samtalen flyter fint og temaene henger tett sammen.

De forteller om hvordan vår sosiale verden er konstruert. Språk, kultur, definisjoner og begreper blir til av mennesker med makten til å definere. Deres sosiale briller – et sett med forutinntatte verdier og holdninger basert på miljø, oppvekst og familie – er med på å forme hvordan man angriper akademia og konstruerer verden.

Kveldens store spørsmål handler om hvordan man kan bremse ned den kraftige individualiseringen og ta tilbake de «kollektive opprørene». Men løsningsforslagene vi kom for å høre, var også de som manglet. Panelet gir politikersvar og vrir seg helst unna.

Det er ikke et enkelt spørsmål å svare på, og heller ei en enkel oppgave å løse. Men skal man tørre å kritisere frihetsidealet, som samtlige gjør, bør man også ha gjort seg opp noen tanker om en mulig løsning. For vi vet alle at selvrealiseringen har gått for langt.

Det bør være forventet at panelet, bestående av mennesker med høyere utdanning, har tenkt over hvilket privilegium dette er. Ikke at de har tatt utdanningen, for vi blir messet til daglig innenfor skolens fire vegger at høyere utdanning er idealet.

Men hva med de som ikke greier det? Kaja Melsom skal ha kred her for å problematisere nettopp dette, og den dobbelte mislykketheten mennesker i samfunnet kjenner på.

Man hadde kanskje ikke troen på å greie videregående, men studieveileder kommer med oppmuntrende ord og ser ikke individet. At man nødvendigvis ikke passer inn i den institusjonaliserte malen. Hvor er alternativene?

Motstridende visjon

Tankesmien Agenda skal ifølge sin egen Facebook-side ha «forslag til nye politiske løsninger». Man har en klar agenda om hvordan man skal kollektivisere. Men det kommer ingen nye forslag til løsninger på individualiseringsjaget. I tillegg gjentok begge fra Agenda i panelet ønsket om et svar, nettopp fordi tidligere forslag og «svar» ikke var gode nok.

De blir ikke besvart – i stedet drar Rabbås nok en Aristoteles. Det er greit, men heller ikke Sletten eller Melsom svarer for seg.

Det ville vært naturlig at Melsom, som har skrevet boka «Den fordømte friheten – et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni», har tenkt gjennom mulige løsninger for hvordan vi skal ta et kollektivt ansvar, og ikke ser en «revolusjon» som den eneste løsningen.

Å finne løsninger er ikke enkelt. Men en kritikk av «selvrealiseringtyranniet» krever også svar. Hvis ikke bør man også ha individualiseringen og selvrealiseringens oppturer med i drøftingen.

Jeg er en hvit middelklassekvinne, og jeg kan derfor ikke uttale meg om de som velger noe annet enn høyere utdanning. Fordi jeg er et produkt av akademia selv, blir kriminologien automatisk min nærmeste «løsning». Og det er ingen endelig en. La oss aldri tro at akademia er svaret på verdens problemer.

Franske Michel Foucualt var en filosof som fremdeles har stor betydning i samfunnsvitenskapen og humaniora.

Et forslag: Foucault

Kriminologien kommer aldri unna Michel Foucaults forfatterskap. Fordi det er så viktig.

Mitt forslag starter og slutter med gode, gamle Michel Foucault. En fransk filosof og idéhistoriker, som kanskje er mest kjent for bøkene om «Seksualitetens historie» og «Galskapens historie», men også «Overvåkning og straff». Jeg savner begreper som «governmentality», «docile bodies» og «panopticon» i debatten.

«Governmentality» er vanskelig å oversette. Iver Neumann bruker «regjeringsbegrepet» i boken «Regjering i Norge» (2003). Begrepet rommer ikke bare statlig styring, men også en panoptisk styring. Staten lusker i bakgrunnen, og innbyggerne skal hele tiden føle seg overvåket.

Neumann skriver at «mange av de kravene som stilles til subjektet er motstridende, og at selvet dermed kommer under et enormt press som kan føre til narsissisme og passivitet». Dette er også Melsom sitt poeng under Agendakvelden.

Spør du meg, har har staten skylda for individualiseringen. Da staten gikk vekk fra sin repressive form og innførte velferdsordninger, var det for et kollektivt gode.

Den panoptiske fengselsmodellen gjennomsyrer dagens institusjoner. Du har ikke noe å skjule, men du føler deg likevel uglesett. Dette skaper «docile bodies», eller føyelige kropper.

Staten overlater rett og slett styringen til enkeltindividene. Vi blir selvdisiplinerte uten at staten løfter en finger, fordi verdier i samfunnet er så internalisert i hverdagen.

Velferdsstaten ble skapt kollektivt, men styringen av individene var individorientert. Sammen for et felles gode, men gå din egen vei.

Her ligger paradokset som diskuteres under Agendakvelden. Selvrealiseringens mørkeside. Da staten innså velferdsstatens mørkeside, forsøkte de først, med det David Garland i boken «The Culture of Control» betegner som «denial» – rett og slett fornektelse.

Da dette ikke fungerte ønsket man jamfør Garland «acting out» – å utagere. Staten prøvde å vinne tilbake styringsmonopolet ved å kriminalisere narkotika, terror og føre krig mot disse delene av samfunnet.

Å nekte hjelper ingen

«Utagering» innebefatter å aktivisere nabolag for å overvåke hverandre, overvåkning i sosiale medier og ikke minst mylderet av private aktører, som får lov til å komme på banen og ta del i gjenvinningen av kontroll.

Løsningen ligger ikke i «fornektelse» eller «utagering». Det blir nærmest krampaktige tiltak for å late som om staten har kontroll; at de har «regjeringsbegrepet» på plass. Derimot må vi finne nye tiltak som kan skape denne kollektivfølelsen, slik at vi ikke drukner i vår egen selvopptatthet.

Løsningen kan være å innføre noe mer enn «en selvhjelpsbok for fellesskapet» som Nagell ønsker seg. I så fall må den innføres av staten selv, ikke av en filosof, kriminolog eller samfunnsforsker.

Som Melsom sier: Alle kan ikke være unike. Men hun glemmer å nevne hvor viktig det er for oss å kunne føle på nettopp dette: Å realisere seg selv. En kritikk av dette bør friste med et bedre samfunn.

For meg er løsningen ikke endelig, men fagforståelse av statlige styreformer kan være det. Velferd og kollektivitet må være en grundigere del av utdanningen før universitets- og høyskolenivå. Inn med pensum, og ut med selvrealiseringen.

Selvfølgelig skal vi fortsette å realisere oss selv og nyte friheten, men min frihet må ende der en annens begynner for ikke å ekskludere og marginalisere.

Et mangfold av teorier

Så spør jeg meg: Hvor er teoretiseringen? Jeg forstår at det blir filosofisk når to filosofer, en samfunnsforsker og en statsviter møtes. Samtidig er Foucault en moderne filosof, og de fleste med studiebakgrunn innen samfunnsfag og humaniora bør ha kjennskap til ham.

Ved flere anledninger trekkes det frem at vi lever på en scene med onstage og offstage, og at sosiale medier har mye av skylda. Begrepet med scene defineres ikke noe mer. Hva med å nevne den kjente kanadiske samfunnsforskeren Erving Goffman og hele hans dramaturgiske metafor på livet med «frontstage» og «backstage»?

Vi lever på en scene med andre, og sannheten må redigeres slik Lars Vaular så fint rapper det. Privat – backstage – er vi en helt annen. Selv om panelet inneholdt både samfunnsvitere, statsvitere og filosofer må det være flere enn kriminologistudenter som har vært borti Goffman.

Videre nevnes det så vidt at noen (Ulrikke Falch og Kristin Gjelsvik) har startet en såkalt kollektiv prosess der de ønsker Vær Varsom-plakat også for bloggere. Likevel reflekterer ingen nevneverdig over om dette kan være starten på et kollektivt opprør.

«Er vi «backstage» eller på scenen nå?», spør Erving Goffman.

Tilbake til skolebenken

Løsningen er å teoretisere. Panelet tok seg flere ganger tid til å droppe boktittel etter boktittel, nevne doktoravhandlinger innen psykisk helse og de kjente filosofene. Men hvor er de store, viktige teoretikerne som også er gyldige utenfor kriminologisk tenkning, som Foucault og Goffman?

Ved å teoretisere tar man utgangspunkt i fenomener i samfunnet, observerer dem empirisk for så å teoretisere. Eller motsatt, med utgangspunkt i teorien, prøver man å observere fenomener i samfunnet som kan kategoriseres innunder teoriene.

Teorier begrunnes av fakta og motsatt. Melsom gjør en god jobb med å ta tak i problemene, men hvor er løsningene basert på disse faktaene og teoriene?

«Regjeringsbegrepet» må relanseres og Foucault må få skinne i ny drakt. God styring er verken en repressiv og ekspressiv stat som skriker «se på oss, hør på oss!», eller en stat som gir fullstendig blaffen der alle er sin egen lykkes smed.

Skal vi utvikle oss, må vi ta utgangspunkt i allerede eksisterende teorier, fornye dem og tilpasse dem samfunnet på måter som kan fungere i en nyliberalistisk kultur. Det hjelper ikke alltid å kritisere, for deretter å finne opp kruttet.

Det er ikke Agenda sitt samfunnsansvar å komme frem til en løsning. Likevel mangler vi åpenbart en viktig stemme i debatten. Stemmen fra Norges innbyggere som ikke velger høyere utdanning.

Det blir på mange måter feil å «løse» debatten med å skylde på at dagens ungdom ikke er like radikale og kapable til å gjøre et kollektivt opprør mot staten. I stedet setter man spørsmålstegn ved samfunnets forherligelse av høyere utdanning, samtidig som samtlige i panelet har bakgrunn fra høyere utdanning og er «unike».

Men, det er mitt personlige utgangspunkt også – i likhet med panelet sin virkelighetsoppfatning av verden. Mine, og panelet sine «briller» – brillene man tar på seg som forsker og som et produkt for å forstå samfunnet – er aldri objektivt. For selv i «verdinøytral forskning» har forskeren sine «ekspertbriller» med forutinntatte oppfatninger av hvordan samfunnet egentlig fungerer.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.