Etter lanseringen av ChatGPT, DALL-E og andre generative forhåndstrente transformere, har det dukket opp spørsmål om kunsten er truet av kunstig intelligens (KI) og maskinlæring.
Spørsmålet dukker også opp under hovedprogrammet på Arendalsuka 15. august under parolen: Vil fremtidens kunst bli skapt av maskiner, og ikke av mennesker? Det korte svaret er nei.
Kunsten er ikke truet. Men kunstens omland vil temmelig sikkert gjennomgå store endringer. For å forklare dette er det nødvendig å sortere kunstbegrepet. Vi må skille mellom kunsten som autonom praksis og kunsten som kultur- og opplevelsesindustri.
Kunsten som «autonom» praksis
Den første kategorien – kunsten som autonom praksis – er ikke truet av KI i det hele tatt. Denne kategorien inneholder ikke bare det å være kunstner og selve handlingen å lage kunstverk, den inneholder også konseptene, ideene, kunstens selvkritikk, kunstens evne til å jobbe kontrært, kunstens evne til å redefinere sitt eget verdigrunnlag, kunstens evne til å avvikle seg selv, kunstens innovative egenskaper – eller med andre ord kunstens intelligens.
Denne kategorien er i prinsippet autonom – den forholder seg ikke til andre interesser (politiske, økonomiske, sosiale og teknologiske) med mindre den oppsøker disse for å bruke dem som råstoff for egen «vinnings» skyld. Poenget er at det finnes en praksis som i seg selv alltid har unndratt seg ytre omgivelser og omdefinert sitt eget «raison-d’être», for på den måten å inkludere for eksempel ny teknologi i praksisen.
Et eksempel på en kunstner som har anvendt kunstig intelligens i denne retning er den tyrkiske kunstneren Refik Anadol med verket «Unsupervised», som ble vist på Museum of Modern Art i New York tidligere i år, hvor Anadol brukte kunstig intelligens til å «tolke» museets permanente samling. Resultatet er en film som er i konstant endring uten begynnelse eller slutt, og som viser verkene i samlingen glidende og sømløst over i hverandre. Verket påvirkes av ytre faktorer som publikums bevegelse og været utenfor, og vil aldri repetere seg selv.
Så vil noen innvende at kunstig intelligens gjør at alle kan lage bilder, musikk, og andre uttrykk vi tenker på som kreative. For det første har det vært slik lenge. Bare tenk på plakatene på Ikea. Jo enklere det er for software å produsere digitale bilder eller låter, jo kjedeligere blir dette billedgalleriet eller repertoaret. Vi må ikke tenke på dette som kunst, vi må tenke på det som visuell eller auditiv omgivelse. Det er mye av det, og det er en form for digital «søppel».
For det andre trekkes vi mot det fysiske. Jo mer dominerende det virtuelle blir, jo mer søker vi mot den fysiske opplevelsen. Enten det er i billedkunstens materialer, eller i musikkens eller teaterets live-opplevelse.
Kunsten som kultur- og opplevelsesindustri
Den andre kategorien – «kulturindustri» – ble først brukt av Max Horkheimer og Theodor Adorno i essayet «Kulturindustri – opplysning som massebedrag» (1944).
Her kritiserte Horkheimer/Adorno populærkulturen for både å standardisere kulturuttrykk til produkter i et kommersielt marked, at disse produktene mimer/etterligner den kapitalistiske industriens logikk og rytme, og at produktene bidrar til en form for kollektiv narkose som hindrer kritikk.
Poengene med miming og «sløving» har møtt kritikk for både manglende (estetisk) innsikt i kulturuttrykkenes egenart (f.eks. jazz og film) og for å undervurdere avlesningskulturenes evne til motstand (gay-kultur, ironi). De fremstår derfor ikke særlig treffende i en 2023-kontekst. Standardiseringspoenget er derimot fortsatt relevant.
Ikke minst i sammenheng med kunstig intelligens. Og da bør vi se nærmere både på hvordan kunsten skapes og hvordan den brukes. La oss ta det siste først.
Høy- og lavkultur
Et av de store ankepunktene mot Horkheimer og Adorno har vært måten de skilte mellom modernistiske høykulturelle og populære lavkulturelle uttrykk.
Mens høykulturen var omgitt med en sann og kritisk resepsjon (bruk), var lavkulturen omgitt med en falsk og industrialisert resepsjon. En ting er den arrogante avvisningen av de lavkulturelle kunstuttrykkenes potensial for kulturell, estetisk og kritisk verdi, som blant annet Umberto Eco har poengtert. En annen, og kanskje viktigere ting, er at de overså standardiseringen av brukslogikkene knyttet til tradisjonelle høykulturelle kunstuttrykk.
Begrepet «opplevelsesindustri» kan kanskje bidra til å forklare hvordan bruken av høykultur også er omfattet av industrialisering. I dag utgjør nemlig opplevelser av ikke bare lavkulturelle uttrykk, men også høykulturelle uttrykk, en omfattende industri med store utviklings- og næringsverdier.
I en studie om verdien av kulturell og kreative næring utført av Ernst & Young for Unesco i 2015 («Creative Times»), vises det til at visuell kunst er den nest største delsektoren innen såkalt kultur og kreativ næring på verdensbasis. Syv av verdens ti best besøkte museer er europeiske. Dette er ikke lavkulturelle uttrykk, det er høykulturell opplevelsesindustri på stereoider, som inkluderer vårt eget nye Nasjonalmuseet, Munchmuseet og Astrup Fearnley-museet.
Oppdaterte tall fra en rapport fra Unesco i 2021, om oppbyggingen av kultur og kreative næringer etter pandemien, bekrefter bildet.
Hva og hvem er truet?
Den tradisjonelle kulturindustrien har sammen med opplevelsesindustrien omfavnet teknologi som har bidratt til automatisering, standardisering og effektivisering i mer enn hundre år. Både i produksjonen og i bruken av kulturproduktene.
Når man innen populærmusikken anvender autotuning på en vokalist for at det skal klinge rent, digital editering av et lydspor for å spare tid, eller trackede lydspor under en «live»-fremføring (altså en form for playback) for å få et orkester til å høres stort ut, så er dette et resultat av muligheter digitalteknologien har gitt. Eller når de store amerikanske filmselskapene i 2007 fant ut at man kunne distribuere film- og TV-innhold digitalt og dermed øke profitten, så var dette en konsekvens av teknologisk utvikling.
Den gang ble det streik organisert av The Writers Guild som varte i hundre dager, før partene kom til enighet om at manusforfatterne skulle ha større kunstnerisk kontroll og bedre kompensasjon for gjenbruk. 14. juli i år gikk den amerikanske skuespillerforeningen SAG-AFTRA til streik, både fordi de krever bedre betalt og fordi de krever bedre regulering av kunstig intelligens i kunstneriske og kreative prosjekter. Dette er ikke av omsorg for kunsten, det er av omsorg for arbeidsplasser.
Når spørsmålet om kunstig intelligens truer kunsten dukker opp, er det i realiteten logikkene i industrien som står overfor utfordringer. Mens den autonome kunstens primære hensikt kan sies å være å skape estetiske erfaringer som gir innsikt og humanistisk erkjennelse, er kultur- og opplevelsesindustriens primære hensikt å skape økonomiske verdier gjennom konsumpsjon i et marked. Da er det om å gjøre å kutte kostnader gjennom effektivisering. Her vil kunstig intelligens brukes rått og uhemmet.
Kunstig intelligens utgjør dermed en trussel mot arbeidsplasser i kulturindustrien. Alt som kan automatiseres og effektiviseres i en industri, vil bli det. Konsekvensen er færre arbeidsoppgaver og dermed færre arbeidsplasser. Når denne teknologien samtidig utfordrer opphavsrettighetsjussen, blir det enda færre verdier å forvalte, noe som forverrer situasjonen for det kreative fotfolket.
Men kunsten – selve kunsten vil alltid klare seg.
