Bandet takket for seg i Oslo Spektrum. Kanskje like greit, for denne gang.
«VI SKAL ALLA EN GANG DÖ», synger vokalist Joakim Berg, igjen og igjen. Nå er det bandet som går i graven, etter å ha regjert på den skandinaviske musikkscenen i nærmere 27 år.
Enda så vemodig det er å ta farvel til Nordens største rockeband, er det kanskje på tide. Avslutningskonserten på lørdag var bare tidvis magisk, og bare de eldre låtene kunne fortrylle.
At bandet dermed valgte å fremføre flest nye sanger, var et kunstnerisk valg som medførte at samtlige prioriterte å spise popkorn fremfor å danse – i alle fall de første nitti minuttene. essuten virket gutta slitne. Noe vokalisten også avslørte under en av to litt i overkant lange prateseanser; bassisten ble kastet ut av hotellfrokosten fordi personalet trodde han var en junkie som hadde sneket seg inn. Livet som rockestjerne tar på.
For selv om fansen kan tilgi mye, var den første timen rett og slett kjedelig. Bunnpunktet må ha vært «Vi är för alltid», «Den vänstre stranden» og «La Belle Epoque». Lyden nesten litt vel skarp, som ikke gjorde opplevelsen av de døve låtene noe særlig bedre.
Spektakulære virkemidler som skjermer med illustrasjoner av løver, hester, gjenferd og andre rare vesener dominerte publikums visuelle opplevelse av konserten, noe som tok fokuset enda lengre vekk fra de innadvendte Kent-gutta. Man skulle nok gjerne sett litt mer av bare dem akkurat denne konsertkvelden; som jo er den siste.
Ekstase etter 1,5 time
Kjærligheten fra publikum lot nemlig vente på seg til akkurat den låten; «Kärleken Vänter». Etterfulgt av «Ingenting» og «Musikk Non Stop», oppsto ren ekstase. Boblende konsertlykke på sitt beste. Synd at det skulle ta halvannen time å huske hvorfor man ble Kent-fan i utgangspunktet.
Nå var det bare å sette fra seg popkornbøtta og riste løs, før tårene kommer, vel vitende om at Kent om bare minutter tilhører fortiden. Mens vokalisten Joakim Berg omtaler relasjonen til sitt norske publikum som en livslang kjærlighetsaffære, har nok forholdet vært turbulent. De seneste utgivelsene har vært langt mindre forførende, selv for den som i ekte Kent-mentalitet har tviholdt på forelskelsen fra bandets yngre dager, og sett forbi de litt traustere, mer maskinelle låtene.
Misforstå meg rett; selv om tekstene er mørke, sentimentale og omhandler temaer som forgjengelighet, kjærlighetssøken og dødsangst, går det fullt an å danse – ja til og med hoppe – til låtene. Kent er uimotståelig på sitt beste.
Låttekstene bør også ses på som langt mer enn håpløs sutring fra vokalisten Joakim Berg, som de siste årene har signert hver eneste låt. Bandet har bestandig truffet et svært variert publikum, og grepet dypt. Mens kritikere har tatt til orde for at bandet tidvis fremstår litt vel navlebeskuende for sitt eget beste, er det liten uenighet om at bandet har vært blant Skandinavias absolutt største.
«Du och jag skal aldri dö»
«Sista sången, sista sången jeg ger dig» synger Joakim Berg, igjen og igjen, til slutt. Mens mange spekulerer i et obligatorisk comeback, har Berg tidligere uttalt at bandet kun får dø en gang. Og for en kunstner som skriver om død, forgjengelighet og tapt kjærlighet, ville tross alt et comeback blitt ganske ulogisk.
Til tross for en kjedelig start, var det derfor langt flere enn undertegnede som rettet et siste, blankt blikk mot scenen, på vei ut av konsertlokale. Enda så vemodig det er å ta farvel, kan man trøstes med at minnet om Kent ikke vil la seg klusse til av flere kjipe, maskinelle låter.
Men det er mager trøst.
