Ti minutter med en av Norges fremste forfattere.
Karl Ove Knausgård skal aktualisere Edvard Munch med utstillingen «Mot Skogen — Knausgård om Munch». Utstillingen åpner for publikum 6. mai og er forfatterens kurator-debut. I den anledning fikk vi ti minutter med Knausgård — langt mer enn nok til å snakke om store temaer med en stor forfatter om en stor kunstnerutstilling.
– Du debuterer som kurator. Hva har vært det vanskeligste ved denne jobben?
– Jeg synes ærlig talt ikke at det har vært vanskelig. Jeg tror jeg var veldig naiv, jeg tenkte at det var lett og hadde bare en idé.
– Da bør utstillingen være veldig bra, da, hvis du synes det er lett?
– Nei, men det har ikke vært lett på alle måter. Det har vært veldig mye arbeid og en lang prosess. Jeg visste bare hva jeg ville ganske tidlig, som forenklet det. Det skal dog sies at jeg fikk angst i en lengre periode, fordi det var så mange bilder. Jeg var usikker på hvordan dette ville gå. Men så tok jeg med to mesterverk på veggen, et svakt øyeblikk, og da ble det jo bare akkurat slik jeg ville ha det.
EN NY MUNCH
Knausgård har ikke ønsket å presentere det som for mange er kjent som Edvard Munchs mesterverker, men heller bilder som viser nye sider Munch.
– Skulle kritikerne synes det var forferdelig, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Det har jo vært optimalt med tanke på min opprinnelige idé. Jeg synes jo det hadde vært kjedelig om jeg bare stilte ut Munch sine mesterverk.
– Å velge ut usette bilder av Munch er en enklere sak enn å vise usette «sider.» Synes du selv at du viser nye «sider» av Munch? Hvordan?
– Jeg prøvde egentlig å vise kjernen av Munch og det han holdt på med, som hadde andre visuelle uttrykk enn de mest kjente. Jeg har kanskje ikke prøvd å vise nye sider, men tvert om, å vise gamle sider på nye måter.
– Hvordan fungerte samarbeidet med Munchmuseets nye kurator, Kari J. Brandtzæg?
– Det fungerer litt som i en redaksjon. Jeg kom med idéer, Kari med innspill, så diskuterte vi det. Hun er jo veldig erfaren med vegger og utstillinger. Noen ganger hadde jeg forslag, som hun bare speilvendte, eller byttet om på to bilder, så ble hele rommet annerledes. Det har fungert veldig bra.
– Har du lært noe?
– Jeg har lært veldig mye om Munch. Og i hvert fall gjennom boka jeg nå har skrevet om Munch, hvor jeg intervjuer andre kunstnere om det å male og om Munch. For min egen skriving så har det vært veldig nyttig, å snakke om ordløse uttrykk.
DEN KOMPLEKSE KVINNEN
Når vi spør Karl Ove Knausgård om han identifiserer seg i Edvard Munch på noen måte, trekker han frem kvinnen.
– Når man gjør en sånn utstilling så handler det veldig mye om identifikasjon. Det jeg trekker frem av Munchs kunst er jo det jeg identifiserer meg med, eller som jeg kjenner er nogenlunde likt. Det kan hende at «Min Munch» er veldig mye mer, som når jeg snakker om Munch så snakker jeg bare basert på min forståelse av kunstneren. Men jeg tror det er veldig mye til felles med alle kunstnere, som skriver eller maler.
– Men ikke mer enn noe så generelt?
– Jo, da, jeg kan jo si at jeg tror at Munch hadde en slags kvinneskrekk. Han viste både en enorm opphøyning, men samtidig også en enorm redsel for kvinner. Jeg føler at jeg kan identifisere meg i Munchs veldig komplekse forhold til det motsatte kjønn. Jeg er absolutt redd for kvinner.
– Men så blir det spekulert i om Munch var homofil, hehe. [Identifiserer du deg i det?]
– Men det var han ikke.
– Ikke?
– I hvert fall ikke gjennom det jeg har lest i biografiene hans, eller sett i bildene hans.
Det er ikke så viktig. Men spekulasjonen kommer fra en Munch-kurator som dro paralleller mellom Edvard Munch og den amerikanske fotokunstneren Robert Mapplethorpe, under pressevisningen av utstillingen «Mapplethorpe + Munch» i 2016. Det bør ikke være veldig relevant, og på en annen side er det høyst sannsynlig at kuratoren dro en søkt parallell for å gjøre «Mapplethorpe + Munch»-utstillingen mer aktuell. Men for Knausgård kommer det i så fall som en overraskelse.
– Det hadde vært veldig overraskende. Om det var det han var, liksom. For det finnes jo enormt mye både tiltrekning og frastøtning til kvinnen i Munchs bilder.
– Hvordan da?
– Jeg tror Munchs forhold til kvinner er mye basert på at han mistet søstera si i ung alder, og at han var nært tilknyttet sin mor, som han også mistet. Det infiserte alle relasjonene hans.
– Hvordan da?
– At døden er med i sexen og kjønnet, ikke sant, det er jo veldig sterkt.
LESER IKKE KRITIKK
Forfatteren forteller han ikke finner noe konstruktivt i å lese kritikken som skal komme mot utstillingen, da det vil være for sent å gjøre noe med det. Han mener at kritikken heller er ment for publikummet, enn for ham selv.
– Introduksjonsvis snakket vi litt om kritikk, og du har sagt til Aftenposten at du ikke skal lese noen av anmeldelsene som kommer om utstillingen. Du synes ikke at det er en litt overfladisk holdning til kritikkens oppdrag i samfunnet?
– Nei. Kulturkritikken er ikke til for kunstnerne og forfatterne. Den eksisterer for publikummet.
– Kulturkritikken skal jo utvikle kulturen også, da?
– Nei, jeg tror at kulturkritikk er skrevet til publikummet, ikke til meg. Hvis det kommer kritikk av boka mi, så er den skrevet for offentligheten. Jeg kan ikke gjøre ting på en annen måte enn det jeg gjør.
– Ikke?
– Om boka mi får dårlig kritikk, kan det til og med hende at boka er dårlig, men jeg kan ikke gjøre den bedre i ettertid. Samme med denne utstillingen, jeg skal ikke gjøre flere Munch-utstillinger, det er for sent. Jeg har vært kritiker selv, jeg.
LANSERER BOK
I utstillingsanledningen lanserer Karl Ove Knausgård boka «Så mye lengsel på så liten flate». Boka handler om Knausgårds forhold til Munch og er utgitt på Forlaget Oktober. Ved å besøke flere av Munchs steder, og intervjuer med andre kunstnere om Munch, ønsker Knausgård å finne ut av hva som lå i bildene til det som er blitt en av verdens mest anerkjente kunstnere.
– Hvem er de som intervjues, og hvorfor har du valgt ut disse?
– Vanessa Baird valgte jeg fordi at jeg så en eller annen vag relasjon til Munch, som jeg ville se om var relevant. Joachim Trier fordi jeg synes at filmene hans har noe med Munch å gjøre, men også fordi at jeg liker filmene hans veldig godt. Fotografen Stephen Gill er også med, fordi han flyttet til og arbeidet fra en bitteliten bygd med 300 mennesker, [som Munch], og jeg synes det er interessant når han er en fotograf på verdensnivå, sier han og fortsetter:
– Og Stian Grøgaard, da, fordi han har skrevet en fantastisk bok om Munch. Grøgaards bok har nok definitivt farget mitt syn på Edvard Munch.
– Hva har de alle til felles?
– De jobber og bruker livet sitt på bilder. Det gjorde Munch også. Det jeg ville finne ut av, var hva slags relevans Munch har hatt for deres virke, og det morsomme er at alle har forholdt seg til Munch på en eller annen måte. Og så er det jo folk som jeg liker, i bunn og grunn.
– Foran pressen i stad så sa du at du gjorde denne jobben gratis?
– Nei, jeg sa at kunne gjort denne jobben gratis.
– Å, ja. Men det skjedde jo ikke, da.
– Nei, jeg fikk betalt.
– Det er bra. Eier du selv noe Munch?
– Hmm. Ja! Fordi jeg tenkte som så at jeg kunne bruke honoraret fra denne utstillingen til å kjøpe et Munch-maleri, så da ble det honoraret, på en måte.
– Godt betalt, da.
– Jeg kjøpte det på auksjon.
– OK.
Foto: Luca Sørheim, Mon Dieu.
