70 år gamle Laurie Anderson ble invitert til Munchmuseet av Karl Ove Knausgård for å lage et verk om Munch. Vi fikk 15 minutter med henne.
Til kunstner å være er Laurie Anderson en superstjerne. 70-åringens Wikipedia-side er nesten like lang som Kim Kardashians – uten sammenligning for øvrig, og denne uka kom hun til Oslo for å gjeste Munchmuseet. Etter invitasjon av Karl Ove Knausgård, som har kuratert utstillingen som snart skal ned, «Mot skogen – Knausgård om Munch», har Anderson to kvelder på rad holdt performance for fullstappet og utsolgt sal i museet.
Subjekt ble tilbydd 15 minutter med multitalentet dagen før hun skulle på scenen, og sa selvfølgelig ja, fordi 1) det er Laurie Anderson og 2) vi er nysgjerrig på hvordan hun, som atter en kunstner som skal tolke Munch, forholder seg til nettopp det.
En dårlig kunsthistoriker
Anderson har har vært innom alt fra å være filmregissør, performance-kunstner og popmusikkartist. Hun er opprinnelig skulptør og fiolinist, og har samarbeidet med mange kjente navn, som Jean-Michel Jarre, John Zorn, John Cage og Lou Reed — som også var hennes ektefelle fra 2008 til Reeds død i 2013. Nå skal hun, som en rekke andre kunstnere allerede har gjort i Munchmuseets omfattende «+ Munch»-serie, tolke Norges største kunstner gjennom tidene.
– Du skal presentere en performance, basert på Munch-utstillingen Knausgård har kuratert. Blir det et helt nytt verk?
– Tja, ny som i at jeg fortsatt skriver den. Det er derfor jeg har så dårlig tid. Men den skal bare vare i 45 minutter, som er lite for meg, så det blir noen inntrykk jeg fikk da jeg så på Edvard Munchs bilder.
– Hvordan har du jobbet med maleriene i utstillingen?
– Jeg har laget animasjoner av noen av maleriene, og gjort noen om til et slags portrettgalleri. Vent litt, jeg skal vise deg.
– Det høres interessant ut.
– Vel, det kan hende det blir grusomt.
LES MER: Subjekt møtte Karl Ove Knausgård.
Anderson, som sitter med macen sin i fanget, prøver å finne fram animasjonen. Etter fem minutters leting gir hun opp.
– Okei samma det, dette tar for lang tid. Jeg fant bildet, men nå har maskinen en rund ball på skjermen som går rundt og rundt, så det blir for tidkrevende.
– Tror du vi får vi se noen nye sider av Munch i ditt verk?
– Åh, nei. Du vet, det blir nok en ny måte å se på Munch, men ikke nye sider av ham. Da jeg startet prosjektet tenkte jeg kanskje at det kunne bli mer av det, men det er veldig utfordrende, og jeg er ikke en kunsthistoriker. Eller – jeg var det en gang.
– Okei?
– Jeg kom akkurat på noe, og kanskje jeg skal nevne det – jeg var en veldig dårlig kunsthistoriker, jeg bare fant på ting!
Munch etter skrik
I kunstverdenen er Anderson kanskje mest kjent for sine performancer, hvor historiefortelling er et sentralt element som formidles via egenlagde instrumenter og stemmen. Men for allmennheten var det singelen «O Superman», som hun slapp i 1981, som gjorde navnet hennes kjent. Sangen havnet på andreplass på topplistene i Storbritannia, og førte til en platekontrakt på syv album med Warner Bros. Records.
Video: Laurie Andersons «O Superman»
– Hvilket forhold har du til Edvard Munch?
– Jeg begynte som maler selv, og jeg føler noe for verkene hans, særlig for folkene han malte. Jeg vet at det er veldig vanskelig å se på et menneske, og så lage et portrett — og det som er så interessant med Munchs portretter, er å se på forskjellene mellom de han malte med klær på, og de han malte nakne.
– Portrettene av de med klær på er veldig detaljerte. Man kan se klokkene, brillene, kjolene og skoene deres – det er en sosial representasjon av personen. Mens de som er nakne mister navnene sine, de blir helt anonyme. Jeg tror mange malere er sånn.
– I tillegg er jeg interessert i hvordan Munch etter å ha malt «Skrik» i 40 år malte i en mye mer konservativ stil. Hva skjedde, lurer jeg på, og det kommer jeg til å snakke om under performancen.
– Du er jo kjent for å fortelle historier. Hvilke andre skal du fortelle her?
– Det blir historier relater til Munchs tematikk. Noen kjærlighetshistorier og noen om trær for eksempel. Men jeg kan umulig gjøre en kredibel jobb i å representere Munch, det ville vært galskap.
– Du mener det er vanskelig?
– Ja.
– De fleste jeg kjenner har nervøse sammenbrudd
Laurie Anderson tar ofte opp politiske temaer og tidens ånd i sine verk, og er ikke redd for å snakke høyt om politikk og samfunn.
– Hvordan påvirker det som skjer i verden nå kunsten din?
– Det vet jeg ikke ennå. Det er et unikt kaos som jeg aldri har sett før. Et kaos av historier egentlig. I USA har vi den amerikanske historien om at vi er oppfinnere, vi er ambisiøse, vi er godhjertede, vi er ditt og vi er datt, men det funker ikke så bra for oss lengre. Jeg tror fortsatt de tingene er sanne, men det ligger et lag av et veldig rart språk, og mange ulike historier stablet oppå det. Og en utrolig økt hastighet i historier som flyr rundt verden og blir en del av en distraksjon som man ikke klarer å følge fordi historien bare inneholder ti ord.
– Så det er for mange historier?
– Det er egentlig ikke historier, det er bare små ting, tweets, som er ment å stikke deg i hjertet, slå deg i magen, slå deg i hodet. «Du er ingenting!». Og det fungerer, fordi folk er engstelige. De fleste jeg kjenner har nervøse sammenbrudd. Men som sagt, jeg vet ikke hvordan det som skjer nå viser seg i min kunst.
– Kan kunst påvirke politikk?
– Ikke den typen politikk, for det er mobbe-kunst. Høyhastighets-mobbe-kunst. Hvordan skal man respondere på det? Man kan selvfølgelig bruke andre metoder enn de som brukes i politikken nå, men det er vanskelig. Det som skjer i USA i dag bringer ut mye negativt i folk, og det er derfor jeg synes situasjonen er så vanskelig og forstyrrende.
Kan ikke nok om Munch
– Hvordan arbeider du når du starter et nytt prosjekt?
– Intuitivt. Med Munch ville jeg bare se på arbeidet hans og prøve å gjøre meg fri fra å være for didaktisk. Men det er tøft.
– Hvorfor?
– Fordi jeg har fått et tema som jeg ikke er noen ekspert på. Jeg vet ikke nok rett og slett. Det eneste jeg kan si noe om er hvordan arbeidene hans får meg til å føle meg. Men når man er i et museum dedikert til kunstneren, er det klart at jeg ikke vil late som om jeg vet så godt hva jeg prater om, for det gjør jeg ikke.
– Har du laget en performance basert på en annen kunstner tidligere?
– Nei, dette er første gang, og det er derfor jeg er så nervøs og ikke har klart å gjøre det ferdig ennå. Jeg må tilbake til hotellet og få alt klart, og jeg tenker; Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si?
– Da skal jeg ikke ta mer av tiden din.
– Det setter jeg pris på, smiler Anderson.
