I sitt kunstnerskap kommer Toril Johannessen stadig tilbake til synet. Øyet som ser eller ikke ser, optiske illusjoner, og de ytre forhold som påvirker bildene vi skaper i hjernen har blitt en rød tråd.
Hva skjer egentlig med øyet, og det vi ser, når det i større og større grad rettes mot skjermer og usynlig informasjon? Blir bildene sannere — eller er det motsatt? Og hvordan spiller kultur, arkitektur og kunnskap inn på bildene vi lager i hjernen?
Slike spørsmål er blant de mange man finner i Johannessens komplekse univers. Med både respekt og et kritisk blikk undersøker hun vitenskapens språk, og peker på hvordan det er uløselig knyttet til alt annet rundt. Det er ikke lett å utbrodere om et kunstnerskap hvis verk er så komplekse, og som inneholder lag på lag med meningsfylt innhold, i et en times langt intervju — men så gir møtet med kunstneren til gjengeld en ekstra dimensjon til enkelte av verkene.
Som når Johannessen, som nettopp har hatt en stor utstilling om øyets evolusjon og hvordan digital teknologi former måten vi ser på, peker på sitt eget øye, som er rødt og slitent av å ha sittet foran skjermen for lenge. Eller som når jeg får se kulen hun har fått på håndleddet som en direkte konsekvens av teknologi, som bare beskrives tekstlig i et av kunstverkene hennes.
Øyet vil trekke seg tilbake
Toril Johannessen (f. 1978) vokste opp i Harstad og har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen. Internasjonalt har hun blant annet stilt ut på Documenta (13), den trettende Istanbul-biennalen og på Palais de Tokyo i Paris. Og i Norge ved blant annet Trondheim Kunstmuseum, Nasjonalmuseet, KODE i Bergen og på Oslo-galleriet OSL contemporary.
Johannessen flyttet til Tromsø for ett år siden, da mannen hennes fikk jobb på Kunstakademiet i byen. Da hadde hun ikke bodd i Nord-Norge siden hun var 18 år gammel.
– Det er jo litt morsomt at det er mannen min, som er fra Toten, som fikk meg tilbake. Han har flere kontakter i Nord-Norge fra før av enn meg.
I dag er hun i Oslo for å delta på et jurymøte, og før hun reiser nordover igjen skal hun også rekke å delta på Kunstneroppropet foran Stortinget. I hovedstaden står også utstillingen hennes på OSL contemporary, “The Invention and Conclusion of the Eye”, eller på norsk, “Oppfinnelsen og avviklingen av øyet”, som handler om øyets evolusjon.
– Egentlig startet det som et bildeprosjekt, og det handlet mest om å prøve å legge mer vekt på selve idéutviklingsfasen, og å la den få vare så lenge som mulig før jeg begynner å tenke på produksjon og form. Men så ble det et hørespill fordi historien ikke ville bli til bilder. Det føltes rett og slett ut som en stor motsetning å snakke om øyet som trekker seg tilbake i et visuelt format, sier Johannessen.
Vi ser alene
Johannessen forteller at det som i mange av arbeide hennes, også i dette prosjektet finns mange lag og tråder.
– I arbeidet mitt finns det ofte et historiefortellingselement, enten det er i visuell eller hvilken som helst annen form. Men dette var første gang jeg jobbet med fiksjon på den måten, med et narrativ. Det var utfordrende, å skulle fortelle en historie fra begynnelse til slutt, og å følge dramaturgiske utviklinger, men jeg likte det veldig godt.
Utstillingen utforsker hvordan digital teknologi former måten vi ser på, og i hørespillet forteller karakteren Mx, drevet av både det rasjonelle og en tendens til overtro, om sin teori om hvordan øyet vil trekke seg tilbake med tiden.
– Hvor kom ideen om øyets evolusjon fra?
– Akkurat det er noe som har fascinert meg lenge. Det at øyet startet som en liten flekk, at man egentlig kan si at øyet startet med fotosyntese og planter, helt sånn biologisk. Så det er noe jeg har sett på en stund, og som jeg begynte å koble med tanker om både hvordan vi ser på framtiden og bruker teknologi. Vi forholder oss jo til så mye usynlig informasjon.
– Du sier i verket: “Vi ser alene, men det samme”. Hva mener du med det?
– Protagonisten tenker det, og det handler om formatering av blikket og måten vi forholder oss til bildeteknologier på. Men mest av alt er den setningen der et forsøk på å tøye på påstanden om at vi som subjekter ser på ulike måter og at vi ser ulike ting. Protagonistens tankegang er at vi skal kalkulere alt for å få et sannere kollektivt bilde.
– At alt skal skje i hjernen?
– Ja
– Ideen om at øyet skal bli borte synes jeg høres skummel ut. Hva tenker du om den teknologiske utviklingen i forhold til det du jobber med? Gjør det at du vil være mindre foran skjermen, når du ser hvor mye det påvirker oss?
– Nei, jeg gjør ikke det. Kanskje heller mer, hvis jeg setter meg fore å forstå bedre hvordan digital teknologi faktisk virker. Selv om jeg får noen øyeproblemer av det faktisk. Jeg er litt sliten i øynene akkurat nå.
Vitenskap og myter
Noe av det som gjør Johannessens arbeider så komplekse er at de utforsker det uendelig store feltet vitenskapen, og dens forhold til både kunsten og samfunnet — ofte gjennom referanser til vitenskapelig forskning og vitenskapshistorien.
– Hvorfor er du interessert i vitenskapen?
– Det er fordi det er så fundamentalt med på å forme min, og vår, måte å se på verden på. Jeg er opptatt av det rasjonelle tankesettet som ligger til grunn for moderne vitenskap, som likevel ikke er frikoblet fra andre måter å tenke eller reagere på. Bare det at vi fortsatt lever med myter for eksempel, som man kanskje ikke helt tror på, men som likevel blir en del av det hele. Den dobbeltheten synes jeg er interessant — som en slags kognitiv dissonans.
– Og en ting som er viktig i vitenskapen er jo at det er mye tvil, og det kommer alltid en ny teori for å avløse en annen. Så jeg er opptatt av hele det tankesystemet.
– Hva kan kunsten gjøre med vitenskapen?
– Den kan kanskje vise hvordan den moderne vitenskapen som tankesystem påvirker og påvirkes av helt andre ting, som myter og forestillinger, politikk og kolonialisme. Naturvitenskapen er jo for eksempel historisk forbundet med kolonialisme. Så, for å male med bred pensel, kan kunsten på sine egne premisser si noe om hvordan andre felt, som vitenskap og teknologi, er knyttet til hvordan vi tenker og lever livene våre.
– Har du en kritisk tilnærming til vitenskapen?
– Ja. Men ikke i den forstand at jeg ønsker å si at nei, vitenskap er et feilslått prosjekt. Jeg har stor respekt for den kritiske tenkingen og presisjonen som, i hvert fall ideelt sett, ligger til grunn for forskning. Den kunne jeg trengt mer av selv! Jeg snakker jo stort, i helt utrolig generelle termer selv, for eksempel når vi nå snakker om vitenskap som om det er én ting. Uansett, det er jo ikke det samme som å si at ”vitenskapen” i seg selv er ufeilbarlig eller kan gi oss gode svar på absolutt alt. Vitenskapen blir brukt og misbrukt som alle andre felt.
Bruker språk som indikator
I serien Words and Years jobber Johannessen selv med tallfesting. Verkene viser grafer og statistikk, som ved første øyekast ser ut som de man kan finne i vitenskapelige tidsskrifter, men som måler ord som man ikke umiddelbart kobler til slike vanligvis — som “Hope”, “Love” og “Miracles”.
Johannessen forklarer at det hele startet i 2009 — da hun var interessert i ordet krise.
– Fordi det var finanskrise, det var klimakrise og det var matkrise. Tilsynelatende var det uvanlig mange store globale kriser på én gang.
Johannessen spurte seg selv om det var objektivt sant, eller om det bare var hun som opplevde det slik, og begynte å fundere på om det fantes noen måte å finne ut hvordan krisetilstander har blitt opplevd gjennom tidene.
– Jeg fant selvsagt ingen måte å måle den historiske følelsen av krise på, men bestemte meg for å bruke språk som en indikator og samle inn data på hvor ofte ordet var blitt brukt i en helt bestemt kontekst, i to forskjellige magasiner.
Johannessen tok for seg verdens to største vitenskapstidsskrifter, amerikanske Science og britiske Nature — og telte hvor mange ganger hun fant ordet krise i alle utgavene av tidsskriftene, og presenterte funnene i en innrammet graf.
– Hva fant du ut om ordet krise?
– Bruken av ordet følger hverandre hele veien fram til en gang på 60-tallet, der det plutselig er mye mer brukt i det amerikanske tidsskriftet. Mye høyere enn i Nature. Og det eneste man kan gjøre er jo å spekulere i hvorfor. Var det Vietnam? Oljekrisen? Sånne ting som egentlig ikke er hovedtematikken for det tidsskriftet, men som likevel sneik seg inn i språket.
– At de ordene kan si noe om andre forhold?
– Ja. Og så tenkte jeg at jeg kunne bruke den metoden på andre ting. Noen ganger har det vært interessant å se på selve datamaterialet og hvordan grafene har utviklet seg, og på andre handler det mer om det visuelle, eller et ordspill, så de virker på ulike måter.
Senere verk i serien heter blant annet “Miracles in nature and Science”, “Feminism in Theory” og “Hope and Reality in Political Science”.
– Egentlig kan man i denne serien se en del av det andre jeg har jobbet med, så den blir som en slags notatbok, noe jeg kan komme tilbake til.
“Virtual reality leaved physical marks”
I 2015 lagde Johannessen et verk titulert “Imaginary Networks”, hvor hun i dialog med en psykiatriproffessor på Yale har laget en sammenstilling av hvordan hun har forestilt seg at hjernen og internett fungerer og har utviklet seg, siden rett før internett kom og opp til 2016.
På et tidspunkt i sammenstillingen skriver hun: “A cartilage bump has appeared on my wrist from playing computer games. Evidentially virtual reality leaves physical marks”.
Toril tar opp hånden sin og peker på håndleddet.
– Der kan du se.
Og dette er ikke det eneste tilfellet hvor kunstneren har kommet inn på hvordan teknologien helt konkret påvirker oss både fysisk og psykisk.
– Da jeg skrev boka som heter “Unseeing” satt jeg flere måneder foran dataskjermen 16 timer i døgnet. Samtidig hadde jeg mange andre ting å gjøre, det var lite søvn og jeg ble veldig syk rett før jeg skulle være ferdig. Jeg mistet stemmen, fikk øyebetennelse, kunne ikke smake eller høre, og kroppen sa bare nei. Lenge etterpå hadde jeg vondt i øynene og var veldig rød på det ene, sånn som nå faktisk.
Toril peker på det ene øyet sitt.
– Så jeg gikk til optiker. Han kunne fortelle meg at når jeg ser på en viss avstand, cirka 40 centimeter og mindre, så slutter det ene øyet mitt å sende signaler til hjernen – det vil si at når jeg sitter foran en skjerm så funker stort sett bare det ene øyet mitt, og da blir det selvfølgelig veldig slitent. Det hadde jeg aldri lagt merke til, at jeg deler av tiden har monoskopisk syn. Komisk nok, siden grunnen til at jeg oppdaget det var boken jeg skrev som heter “Unseeing”.
Optiske illusjoner
I boka “Unseeing” viser Johannessen blant annet lysopptikkmetaforer: Begreper som har blitt metaforer for tenkning og kunnskap. Som det å reflektere eller å fokusere. I boka setter hun opp modellene av disse optiske fenomenene, som ofte er ganske annerledes enn slik vi kanskje ser for oss begrepene.
– Til det siste kapitlet lagde jeg mønster av noen klassiske illusjoner. Estetisk refererte mønstrene til en type koloniale tekstiler som markedsføres som Dutch Wax Print eller bare Wax Print. Disse vil for mange forbindes med særlig vest-afrikanske klesdrakter, men har altså en kolonial forhistorie, forteller Johannessen.
Hun bygget videre på mønstrene i boka, som ble til en serie fotoverk og tekst og en fotoinstallasjon, kalt “Unseeing Optical Illusions”.
– Noe av det jeg synes er interessant med illusjoner er at de demonstrerer at den målbare og den sansbare virkeligheten avviker fra hverandre — at virkeligheten framstår en smule ulikt for oss alle.
I ”Unlearning Optical Illusons” refererer kunstneren til en studie som sier at folk fra ulike kulturer ser illusjoner ulikt. I denne viste det seg at de vestlige informantene så de optiske illusjonene de ble presentert for sterkt, mens de øst-afrikanske og sørøst-asiatiske i mindre grad så de samme figurene som illusjoner.
– Teoriene om hvorfor var mange og motstridende, men en populær hypotese var at de vestlige informantene, altså de som hadde en sterk tendens til å se illusjoner, hadde vokst opp i omgivelser med mye rettlinjet arkitektur og en innlært idé om perspektiv, mens de som så illusjonene i mindre grad kom fra visuelle miljøer uten dominans av rettlinjet arkitektur, sier Johannessen.
– I utgangspunktet er det ikke noe verdiladet i påstanden at folk fra ulike steder ser grafiske figurer på ulike måter. Hypotesen handler om at visuelle omgivelser er med på å forme visuell persepsjon, men tolkningen av slike krysskulturelle studier kan lett gå i retning av å sette opp motsetningspar som for eksempel ”primitivt” versus ”moderne” måter å se på. Og det er en av grunnene til at jeg koblet på fortellingen om tekstiler, fordi den også handler om hvordan kunnskap og fordommer spiller inn på fortolkning — for eksempel hva som for et vestlig blikk kan se ut som noe ”tradisjonelt” fra en annen kultur. For hva er ”tradisjonelt” og hva er ”moderne”, egentlig?
Johannessen forteller at hun prøver å diskutere denne ideen om det tradisjonelle og det moderne.
– I Norge griper mange gjerne til bunaden og brunosten som symboler på at vi har dype tradisjoner — men i bunn og grunn er jo dette konstruksjoner som gripes til for å bygge opp om legitimiteten til nasjonalstaten.
Kunstneren arbeidet med en fabrikk i Ghana for å få trykket mønstrene. Og fordi det er en industriell trykkeprosess måtte hun produsere veldig mye.
– Derfor ville jeg lage en installasjon der stoffene rett og slett bare er rullet sammen som et potensiale for noe som kan bli noe annet.
Og det ble noe annet: Etter å ha blitt vist som installasjon både på Norsk Skulpturbiennale og på AROS Kunstmuseum i Århus ble stoffene til slutt til klær, gjennom et samarbeid med designerne HAiKw/.
Skraper i overflaten
Nå jobber Johannessen med et samarbeid med en annen kunstner om å lage en film, i tillegg til å skulle jobbe videre med verket “Oppfinnelsen og avviklingen av øyet”.
– Ikke for å lage hørespill, men fordi det var så befriende å jobbe med fiksjon. Og denne gangen er det helt løsrevet fra noen utstillingskontekst, det er liksom ikke noe jeg må ha det ferdig til — så da kan jeg jobbe helt fritt og akkurat så kort eller lenge jeg vil med det.
– Forandrer det prosessen?
– Ikke nødvendigvis. Men jeg håper det. Og at det forandrer verkene også.
I tillegg til dette skal kunstneren lage en versjon av diagrammene i verket “Imaginary Networks”, som sammen med hørespillet skal være med på en utstilling på Small Projects i Tromsø som åpner i midten av november.
– Jeg syns at jeg bare skraper litt i overflaten på veldig mange forskjellige ting nå, selv om akkurat det med synet har blitt en rød tråd.
– Du kommer ofte tilbake til det?
– Ja. Men nå har jeg liksom litt vondt i øynene, haha. Ah, øyet.
