Rapperen Kenneth Engebretsen inviterte til førlytting av hans nye album i en limousin for å få presseomtale. Vi gikk rett på.
DET ER fredag kveld og hovedstadsinnbyggerne er på vei til fest. Subjekt er på vei til jobb. Grorud-rapperen Kenneth Engebretsen har nemlig invitert et håndplukket utvalg folk til å være med på førlytting av det nye albumet hans, hvis relasjonen til ham selv er profesjonell.
– Er vi alle?
Det er Klassekampen-journalist Martin Bjørnersen som spør. Han er Kenneth Engebretsens produsent og DJ, sammen med Bjørnar Krogh aka. DJ Taus.
– Øh, er Subjekt den eneste pressen her? Da er det viktig du sitter med dem Kenneth, sier han.
De fleste andre er del av Engebretsens produksjonslag. Det er musikkvideoregissører, produsenter og låtmiksere. Et dusin utelukkende menn som skal få plass i to limousiner som Engebretsen har bestilt for anledningen: Lansering av albumet «Sønn av Kjell», som slippes i dag.
– Ta oss med hjem, a, sier Engebretsen fra baksetet, opp mot fem meter distansert fra sjåføren. Rullingen er i gang.
– Hvor skal vi?
– På Groruddalen-safari, vel, sier han.
– I to limousiner! Storkar-aktig. Synes du selv at du lurte oss der med et billig triks?
– Ja, jeg synes jeg var ganske slick der, ja! Hehe. Billig? Nei!
Han har betalt 10 000 kroner for de to hvite limousine. Altså for å leie dem i to timer en fredagskveld.
– Med grov rabatt, legger han til.
Grov rabatt
For å forstå om limousin-bookingen var et billig eller dyrt PR-triks, må man ta verdien av presseomtalen han får ut av dem i betraktning. Det er vanskelig å måle, men vi selger sponsede artikler på Subjekt.no for mellom fem og tolv tusen kroner. Et medieanalysebyrå ville nok lagt verdien høyere, og dessuten er ikke dette en sponset, men en redaksjonell sak, med høyere verdi.
Og helt ærlig talt, fra en redaktør med mangel på arbeidskraft og -kapasitets perspektiv: Det ville aldri blitt noen Kenneth Engebretsen-sak dersom han ikke hadde bestilt disse limousinene til oss. Så denne presseomtalen er basert på ren gimmick.
Eller kanskje hadde det blitt en mindre artikkel, trolig av typen som er billigere å produsere enn å sende en journalist ut på jobb en fredagskveld. Så la oss si at 90 prosent av grunnen til at Kenneth Engebretsen får presseomtale av oss i dag, er på grunn av limousinene. Dessuten trekker vi 20 prosent av markedsverdien for Kenneth Engebretsens markedsavdeling, fordi at reportasjen blir å handle litt vel mye om limousiner og litt lite om «førlytting», som var hensikten.
En rask utregning fra den ene siden av bordet vil hevde at denne artikkelen er verdt rundt 10 000 kroner for rapperen. Men for den samme summen som han har lagt i limousinene, får han selv en limousintur der elleve av hans kollegaer får sitte på med på kjøpet. Dessuten kunne det jo raskt ende opp med at det ble fem journalister med på turen, og ikke én.
– Smart grep, gutta. Føler dere selv at det var verdt det?
– Haha! I og for seg. Dersom denne artikkelen blir bra, og det bør den bli, Danby, så blir det absolutt verdt det, svarer Martin Bjørnersen, og fortsetter:
– Det måtte i hvert fall markeres med litt Groruddals-stil og -verdighet, og som alt annet med skiva: Når ingen andre tar ansvar, får vi bare kjøre på selv!
Groruddalen-safari
Engebretsen er godt over gjennomsnittet stolt over å være fra Groruddalen. I vårt forrige intervju med rapperen sa han blant annet at «folk roper ‘Groruddalen’ når noe er galt, men aldri når vi tar imot priser eller putter mål for landslaget». Låtene handler også om en tøff, men god oppvekst på Stovner og Haugenstua i Oslo.
Engebretsen går aktivt inn med sin musikalske karriere for å gjøre noe med Groruddalens rykte, litt ironisk denne gangen, ved å ta oss med på det han bytter på å kalle «Groruddalen-safari» og «Groruddalen-sightseeing».
For noen uker siden ble det mye kritisert at en Bærumsskole tok med seg elevene på det de kalte «Grønland-safari» i samfunnsfagstimene. Deres eget elevråd kalte det «absurd».
– Hva tenker du om slik ordbruk om østkanten? Safari?
– Jeg synes det er frekt! Safari, liksom! Er det dyr «dem» var å så på?
Det virker som om Engebretsen selv helt har glemt at han aktivt bruker ordene. Men det virker nok mindre alvorlig, fordi det er Groruddølen selv som sier det om sitt eget nabolag. Og ut av høyttalerne repeteres linjen «Det er ikke hvor du er ifra, men hvor du skal hen».
– De greiene der er viktig for deg. Men er ikke en slik holdning til Groruddalen med på å gjøre Groruddalen til noe marginalt?
– Det gjelder ikke bare Groruddalen! Det gjelder generelt de utfordringene, og mener det er positivt. Jeg er enig i at det kan virke sånn, men det er jo basert på ryktet som Groruddalen har fått på seg, og det har ikke vært noe særlig bra, det er derfor jeg sier det.
Kritisk til Stovnertårnet
Det er ikke en optimal tid for sightseeing. Vi kjører for det meste på motorveier, og utsiden er mørkbelagt av natta. På innsiden blinker billige strobelys-effekter, som klart svekker utsikten. Dessuten skaper den skyhøye guttastemningen en tett dugg på vinduene, som i sjeldne tilfeller avbrytes av fingertegnede graffiti-bokstaver som staver «Kenneth Engebretsen». Gjennom typografien ser vi sporadisk noe, som for eksempel Pizzabua på Grorud.
– En severdighet, sier Kenneth Engebretsen.
– Hvorfor det?
– Nei, jeg bare tuller. Eller jo, det er dritbra pizza her, sier han.
Vi kjører videre til Stovner, Engebretsens oppvekststed.
– Stovnertårnet, kremt. Hva synes du egentlig om det nye signalbygget?
– Jeg er ikke noe fan, ass, sier Engebretsen.
– Hvorfor ikke, er det ikke en arkitektonisk perle på Stovner?
– Kanskje det, men ungdomsklubben forblir like stengt. Hva skal ungdommen gjøre i tårnet der a, hoppe fra det?
Han ler. Vi ler.
– Nei, huff, de som bygde tårnet kunne heller kommet og hjulpet ungdommen på bakken i stedet, sier han.
Sympatisk
Vi har nesten glemt at det er førlytting av albumet som er anledningen. Vel, både Engebretsen og produksjonsteamet legger mye krefter i å få albumet til å spille, og vi får lyst til å stille oss selv spørsmålet om hvor mange menn som vil være nødvendig for å sette på et album i limousin. Akkurat nå: Opp mot syv. Det avbrytes ofte av en jovial limousinsjåfør som ønsker å fortelle noe i mikrofonen, telefoner som ringer og avbrytelser av andre tilfeller.
– Ikke tull med han, a, vær så snill, sier Engebretsen.
Det er en kommentar til en i produksjonsteamet som akkurat har sagt noe vi ikke helt fikk med oss. Men det er viktig for Kenneth Engebretsen at vi ikke oppfattes som en gjeng overklasse-drittunger overfor sjåføren.
– Fortell oss litt om livet, da. Hva har skjedd siden sist vi pratet?
– Nå spør du vanskelig, ass. Hehe, jo, jo nærmere albumslipp, jo nærmere fame and fortune. Nei, da, jeg har nok blitt mer sliten og grinete av all jobbingen, kanskje?
– Hvorfor det?
– Albumet er veldig personlig. Det gjør vondt å slippe det, samtidig gleder jeg meg til at det er ferdig. Gutta i Khat/Hashish [produsentduo, red. anm.], DJ Taus og DJ Lada og hele teamet, dere veit. Albumet er lagd på et nivå som jeg aldri trodde jeg skulle være en del av, sier han, selv om det ikke er et svar på spørsmålet som ble stilt.
– Kan du gi oss en historie fra albumet som ikke kom med?
– «Aleine»-låta holdt på å ikke komme med. Jensen er kutta fra den!
Les også: – De roper «Stovner» når noe er galt, men aldri når vi scorer mål for landslaget
Limousinene kjører innom bensinstasjoner og et par severdigheter som spontat blir utvalgt under kjøreturen. For Engebretsen har det helt klart vært viktigst å få lyttet gjennom albumet, men det rakk vi engang ikke på grunn av tekniske utfordringer. Til sammenligning rakk den andre limousinen å lytte gjennom albumet nesten to ganger.
Likevel rekker vi å se Groruddalen-attraksjonene Pizzabua på Grorud, gatekjøkkenet Stop and Go på Kalbakken og Furuset Senter, mens Kenneth Engebretsen-skiva spiller med et imponerende featuring-lag i bakgrunnen. Enset vi Chirag, OnklP, Lars Vaular og Jesse Jones?
Vi får høre på albumet, da, nå som det er ute.
