En kunstners teori forsvarer at trender og tendenser starter i kunsten. Derfra blir de stjålet av de populære søstrene – mote og design – som baner catwalk for trendene til å gå kommersielt mainstream.
En slik teori får leve i beste velgående i Oslo i dag, når moteuka Oslo Runway har fått herje i mange av Norges mest ærverdige visningsrom som catwalks. Det får unge norske kunstnere til å reagere: De stiller spørsmål ved hvorfor muséene og galleriene i Oslo så ukritisk åpner visningsrommene sine opp for middelmådig mote.
Det er et legitimt spørsmål, for som kunstner skal man helst være død for å få stilt ut her.
Natt på muséet
Vigelandsmuseet, Munchmuseet, Nasjonalmuseet, OCA, 1857, Rod Bianco, Kunstnernes hus, Kunsthøgskolen i Oslo og Galleri Riis har ikke bare til felles at de har blitt noen av Norges aller viktigste scener for kunst, med assosiasjoner til banebrytende norske kunstnerskap og definerende norske uttrykk.
Nå kan de også dele et rykte blant unge norske kunstnere om at de delvis har sviktet i sine roller. Kunstnerne tør bare ikke å snakke så høyt om det; det kan gå utover deres egne muligheter til å bli utstilt.
De nevnte muséene og galleriene har nemlig åpnet lokalene sine opp for en underutviklet, norsk motescene. På flere av disse muséene og galleriene kreves skyhøy kunstnerisk kvalitet, et ekstremt sjeldent talent, for å tas inn i varmen hos de tilsynelatende visningsrommene for kunst. Men for motedesignerne virker det så veldig mye lettere. Er det på grunn av motens dyktige PR-apparat og designernes bloggervenner (influensere) med massiv følgerskare i sosiale medier?
Vi trenger flere motehus
At visningsrommene, som angivelig skal være for kunsten og kunstnerne, blir «highjacket» av norsk mote, skjer bare i to knappe uker i løpet av året. Men disse ukene er det nok mange unge kunstnere som føler på at det heller skulle vært dem.
Dette er ikke bare symptomatisk for et desperat kunstfelt som gisper etter publikum og å få navnet sitt «out there» blant influenserne, men at norsk mote også trenger egne hus og visningsrom.
Dessuten er det ganske forståelig at private gallerier må ty til sideprosjekter som genererer inntekt: De sitter tross alt på flere av de beste gateplanslokalene i denne byen. De leies ut til private, for lukkede fester og what not, så lenge de får betalt på en eller annen måte.
Moten har alltid vært kommersielt dyktig, og det ville overrasket meg om de betalte for leien av disse lokalene. De kan dog by på store markedsføringsverdier for galleriene og muséene i sosiale medier: «Det kommer mange influensere». Det er ikke rart at kunsten mister grepet: Typiske symptomer for svineinfluenser er å bli blind på alt annet enn det som handler om eksponering.
Med kunsten i bakgrunnen
I publikumsoppslutning er dette helt sikkert bra for flere av galleriene. De kan melde om høyere besøkstall til Kulturrådet og får flere geo-innsjekkinger på Instagram. Visningsrommene blir i det hele tatt aktivisert, og det kan kanskje til og med være godt for kunsten som er utstilt i bakgrunnen.
Munchmuseet er et godt eksempel, som har gjort noen fantastiske publikumsutviklende tiltak de siste årene, særlig med sine kuraterte kunstnersamarbeider og konsertarrangementer. Jazz på Munch er stilig som bare det, og i tråd med Munchmuseets historie.
Men igjen så forblir det en dum gimmick. Kunsten må få skinne i bakgrunnen, slik den før i tiden var tiltenkt. Som et accessoir til rommet. For at rike folk skulle ha noe å snakke om under middagen. Det er herlig nok, det, for de få som får være nær kunsten. Jazz er enda bedre når den er toppet med litt Edvard Munch.
Men bismaken er vond, fordi det undergraver kunsten når den er i sitt rette element.
Smittsomt
Et privat galleri som Galleri Riis er bedre unnskyldt. De konkurrerer i et fritt marked, og i det hele tatt bør kunstnerne slutte å kreve folkestyre fra et privat galleri i en markedsstyrt verden. Front row-snapperne drar utvilsomt galleriet lenger frem i folks hukommelse, med sine hundre tusen følgere i lomma. Kanskje kunsten også. Dessuten viste de den dyktige designeren Admir Batlaks kolleksjon.
Kunstnernes Hus’ visningsrom ble også catwalk for dyktige Michael Olestads plagg, og med Nils Bechs performance og Vanessa Bairds utrolige håndverk, riktignok i bakgrunnen, ble det en fullkommen trio av høykvalitets mote, musikk og kunst. Det er bra norske kulturuttrykk, som kan bakes inn i Kunstnernes Hus’ samfunnsoppdrag og mandat.
Likevel føles det så desperat, og så falskt, når en relativt underutviklet motescene får plass i Norges mest ærverdige visningsrom, med kunsten i bakgrunnen, på flere av Norges største og viktigste muséer.
Kanskje er jeg en elitist, som ønsker disse begrenset til å huse færre kunstneriske uttrykk. Men muséene er i det hele tatt regnet med, tegnet for og egnet som visningsrom for kunst, og i en tid der kunstnerne er i manko på visningsrom fra før av.
For kunstnerne skal det så ekstremt mye til å få skrive Nasjonalmuseet, Munchmuseet eller Vigelandsmuseet på CV-en. Tilsynelatende ikke, dersom du er motedesigner.
Nå spiller muséene med troverdigheten hos sitt eget kunstfelt. For når den den kritiske kunsten heller blir kommersiell, og i demokratiseringens navn tyr til populære tiltak for influensernes oppmerksomhet, kan det se ut til at hele verden er blitt smittet av svineinfluenser. For ja, til og med de statlig finansierte visningsrommene for kunst.
Svineinfluenseren er farlig. Den er meget smittsom og bidrar til å øke presset hos gjenværende muséer og gallerier. På sikt kan flere kunstgallerier og -muséer måtte ty til å bruke lokalene sine til alt annet enn kunst.
Om målet er å skape populære rom, er det jo bare å gjøre alle muséer og gallerier om til kulturhus og hubs i stedet. I det minste er de ment for blandede kulturuttrykk.
Men det hadde ikke nødvendigvis tjent kunstens sak.
