KOREOGRAFEN INGVARTSEN har uttalt at forestillingen kan ses som et rendyrket tredelt studie av sex: Tredje del er viet til energien og bevegelsen, første del tar for seg de fysiske posisjonene og andre del studerer lyden.
Forestillingen er stilfull og fengende iscenesatt, men klarer den å reise de spørsmålene som proklameres i programteksten? Kritiske spørsmål vedrørende vårt forhold til seksualitet, sex og pornografi i grenselandet mellom det private og offentlige, eller blir forestillingen et underholdende feelgood-bidrag som glir sømløst inn i kakofonien av seksuelle uttrykk og inntrykk vi allerede er bombardert med?
Innen samtidsdans er Mette Ingvartsen en svært anerkjent koreograf. Hun er dansk, men har bosted og base i Brussel. (Må ikke forveksles med Mette Edvartsen, en av Norges fremste koreografer.)
Helgen 26. til 28. januar gjestet Ingvartsen Dansens Hus for tredje gang, nå med forestillingen «to come (extended)». Som navnet vitner om er forestillingen en utvidet versjon. Originalen er et verk hun lagde i 2005, med tittelen «to come».
I den 13 år gamle versjonen var koreografen med som en av fem dansere, og de holdt klærne på gjennom hele stykket. I dag har ti dansere kommet til, og tøyet kastes i andre akt.
Å tilvennes de nakne
15 dansere beveger seg inn på scenen kledt i heldekkende turkise trikoter. Draktene dekker kroppene fullstendig fra topp til tå og gjør at både identitets- og kjønnsmarkørene forsvinner, og det er umulig å skille dem fra hverandre. I grupper inntar de ulike seksuelle posisjoner som fryses og holdes, før de deretter glir videre til nye posisjoner og stillinger.
Det er nesten helt stille i rommet. Det eneste som kan høres er kroppene som glir mot hverandre, berører gulvet, samt lyden av inn- og utpust. Total stillhet når danserne fryser til skulpturer. Danserne beveger seg som en organisk og sensuell gruppe, først fritt og ledig, deretter tvungent og dirrende, noen ganger alene, men stort sett koblet på en eller flere.
Tiden dras ut, og publikum tvinges til å overkomme sin egen rastløshet. En skulle tro at denne insisteringen på varighet gjorde oss mer konfrontert med det seksuelle og tidvis pornografiske materialet vi blir vitner til, men isteden blir man tilvendt det man ser og nesten likegyldig til det som foregår.
Se utdrag fra Mette Ingvartsens «to come (extended)» i videoen under. (Eksternt innhold).
Gjenkjennelig sex
Så skjer det et brudd i lydbildet, høylytt applaus og hoing brer seg ut fra høyttalerne, lyset dempes og danserne går ut til sidene. De tar av seg draktene, og et turkist sceneteppe trekkes fram, noe som gjør at fargen beholdes på scenen selv om draktene nå er av. Kanskje dette scenografiske elementet er med for å poengtere at forestillingen nå speiler det motsatte?
Først var kroppene turkise og bakgrunnen nøytral, nå er bakgrunnen turkis og kroppene nøytrale. Refererer det til den blaserte tiden vi befinner oss i?
Kun iført hvite joggesko, og med headsett i ørene, trer danserne fram på scenekanten. Sammen stemmer de i et kor av høylytt stønning, pusting, pesing og lystige hvin. Trolig formidler de den lyden de får på øret via headsettene: Gjenkjennelige sexlyder, akkurat som vi kjenner dem fra før, fra TV og film, og oss selv.
Hvor personlig er egentlig denne muntlige seksuelle kommunikasjonen? Trolig er den ikke personlig i det hele tatt, selv om den finner sted på soverommet, mest sannsynlig har vi lært den et sted og tatt den med oss. Har vi en manglende evne til å skille mellom det private og offentlige når det kommer til sex?
Nakne spørsmål
Spørsmål som kretser rundt hvordan det seksuelle og intime er påvirket og influert av kommersielle krefter er formulert i programmet, i sesongavisa DANS, på nettsiden til Ingvartsen, i innledningen til forestillingen og i en ettersnakk med koreografen etter forestillingen. Likevel er det kanskje bare her, i andre del, at forestillingen på egenhånd reiser noen av disse spørsmålene og stiller de mer direkte til oss tilskuere.
Ingvartsen har gjort flere forestillinger som tematiserer nakenhet, seksualitet og pornografi: De to omtalte forestillingene, samt soloen «69 positions» og gruppeforestillingen «7 pleasures». Alle under merkelappen «The Red Pieces».
Under forestillingens ettersnakk lovet Ingvartsen at seksualitetens mørke sider, de som ikke fikk plass i «to come»-forestillingenes tredeling, får større spillerom i «21 pornographies», som har samme røde tematiske tråd.
Naken glede
Etter en langdryg første akt, samt en humoristisk og tankevekkende andre akt, avsluttes forestillingen med et energifylt klimaks.
Det snertne navnet Lindy Hop beskriver en dansestil som oppstod i New York sent på 20-tallet. Stilarten kombinerer bevegelser fra ulike afrikanske danser med den formelle 8-stegsstukturen i europeisk pardans. Se for deg høye hopp, spark og lett sprikende jazzhands. Hør rytmiske slagverk og blåsere, og se for deg de 15 nakne danserne, danse Lindy Hop med enorm energi og formidlingsevne. Denne livsglade sosiale dansen utgjør forestillingens tredje del og er en fest av et avslutningsnummer.
«to come (extended)» slutter på sitt høyeste, og igjen sitter man med et stort smil om munnen, og et program i hånda som minner oss på hva vi kan reflektere over i etterkant, men det er stor fare for at den turkise gleden trumfer den potensielle diskusjonen, og at spørsmålene forblir i brosjyren.
Anmelderen er engasjert/ansatt i Black Box Teater.
