Vi var så godt som de eneste utenforstående som fikk med oss Prøverommets kunstneriske ekspedisjon på DFDS Seaways forrige uke. Det betyr ikke at den var verken dårlig eller unødvendig.

Barnefamilier, eldre par og horder av turister. Et helt bedriftslag ikledd matchende oransje t-skjorter med teksten «Køben 18». Vi befinner oss i avreisehallen til DFDS Seaways – «Danskebåten» – på Vippetangen i Oslo, med andre som skal unne seg et herlig minicruise, om ikke bare skyss over havet og til Danmark.

De fleste har reist seg opp og stelt seg i kø. De trenger seg på for å komme først til lugarene. De vil sette fra seg trillekoffortene og finne den beste utsikten når vi forlater Vippetangen.

Vel inne omsluttes vi av et velkjent båtinteriør: Blått teppegulv, rosa vegger, speiltak og messingrekkverk. Billig luksus og kitchy glamour. De færreste vet nok at «Danskebåten» også blir et sted hvor kunstnerne Vilde Tuv, Håkon Hoffart, Selma Sjöstedt, Arash Shahali, Hugo Hedberg, Erla Sílfá Thorgrimsdottir og Eirik Hunnes lager og viser kunst fra forskjellige disipliner, akkurat denne dagen.

Kunstreisen

Prøverommet, et reisende visningsrom for kunst, har valgt seg nettopp «Danskebåten» som sted for kunstprosjektet «Near Far Wherever You Are». Et kunstnerisk eksperiment over fire døgn i Oslo, København og reisen i mellom.

Det hele startet med bingo på Ingensteds i Oslo, med  kurator og skribent Arash Shahali og musiker Vilde Tuv.

Dagen etterpå, her og nå, har initiativtagerne bak prosjektet, Hedvig Heggem Nergaard og Kristina Melbø Valvik med seg syv inviterte kunstnere på en reise med DFDS Seaways. Det hele blir avsluttet med utstilling av kunstnerne på Kvit Galleri i København og en ny runde bingo.

På Facebook skriver Prøverommet at de ser på kunstreisen som en mulighet for kunstnerne til å være spontane og å interagere med både seg selv og publikum på en ny arena.

De presiserer, på engelsk:

– On board at Danskebåten, we are inviting the audience to come visit us and hang out during day time to follow the artists’ work in progress. This is happening in the conference auditorium, deck 10.

Om vi gleder oss.

– Et absurd sted å være

«Only for confrence guests», står det på glassdøren som møter oss på tiende dekk.

Vi veksler blikk. Er vi invitert? Er dette egentlig et åpent arrangement? Vi sniker oss forbi hinderet, får et anerkjennende nikk av en dresskledt resepsjonist og beveger oss videre inn i konferanselandskapet.

Et gulv-til-gulv-teppe dekker det ovale rommet. Blasse lysstoffrør lyser opp lakkert tre og messingdetaljer. Langs veggene henger det skjermer med logoen til DFDS i hvitt på blå bakgrunn. Her møter vi initiativtagerne bak prosjektet: Hedvig Heggem Nergaard og Kristina Melbø Valvik.

– Hvorfor danskebåten?

– Jeg har hatt lyst til å gjøre noe på danskebåten i flere år, faktisk. Det er et veldig absurd sted å være. Vi vil se hva som skjer i møte mellom kunstnere, kunsten og et publikum som absolutt ikke har dratt dit på grunn av oss, sier Heggem Nergaard.

– Det er en utopi, legger Melbø Valvik til.

– Utopi?

– I alle fall både en estetisk og sosial ulikhet fra det man er vant til ellers, presiserer hun.

Uinteressert publikum

Men til tross for en annonsering via båtens calling-anlegg, er det få som møter opp. De færreste reiser nok med danskebåten for å oppleve kunst, og kanskje heller på mange måter det motsatte, om det finnes en kunstmotsetning. Ja, muligens DFDS.

Heggem Nergaard og Melbø Valvik ser riktignok ikke på dette som et problem, men heller som et sted hvor kunstnerne kan hente inspirasjon.

– Det virker som om vi er de eneste om bord på båten som er her kun for å se deres eksperiment!

– Ja, vi tenker på turen som et slags ekstremt residency. Et åpent atelier hvor alle mulige folk kan komme innom, forklarer Heggem Nergaard, og fortsetter:

– Vi er like mye her for å kunne inspireres og utfordres av omgivelsene, som for å gi publikum innblikk i det kunstnerne driver med. Dette prosjektet handler egentlig like mye om å ta som å gi, og å hente inspirasjon fra dette stedet, like mye som å gi noe tilbake til det her og nå.

– Var det et ønske fra deres side, at dere skulle ha flere publikummere eller betraktere?

– I begynnelsen var det jo det. At det skulle være mer et møte mellom kunstnerne og publikum, men etter hvert som vi kom på båten og skjønte hvor lite interesserte publikumet var, ble det annerledes, sier Melbø Valvik.

– I tillegg var vi enige fra start om at vi ikke skulle ha noe satt program. Det skulle ikke være performancer eller konserter til gitte tider, men heller flyte og være spontant. Poenget var at vi skulle gli inn i DFDS. Det har kommet noen folk og kikket, men det var like greit at de ikke kom inn og satte seg, legger Heggem Nergaard til.

VIP-behandling

Når vi noen timer senere kommer tilbake til konferansesenteret, ser kunstnerne ut til å ha funnet seg til rette. En presenning ligger spredt ut over den ene enden av rommet, og oppå den ligger det et påbegynt maleri.

På bordet står det esker med Underberger-shots fra taxfree-en og øl. Heggem Nergaard og Melbø Valvik kan fortelle at DFDS har gitt dem svært god oppvartning.

– Vi har fått utrolig god behandling og føler oss som VIPs. De har kommet inn med kaffe, te, fruktfat og bøtter med isbiter. I tillegg fikser de alle mulige smågreier for oss, sier Melbø Valvik.

Arash Shahali og Vilde Tuv jobber på hver sin Mac, mens Erla Silfá sitter på gulvet og jobber på en metalltralle, fylt opp med alskens krimskrams. Vi noterer oss enkelte gjenstander med havtema: En redningsvest, og det som ser ut til å være en boks sardiner.

Med den gode energien, om ikke lite viljestyrke fra konferansedekket, har arbeidsroen senket seg. Men utover det, har det tilsynelatende ikke oppstått noen kreativ utveksling av ideer med båtgjestene ellers, slik Prøverommet inviterte til på Facebook i forkant av turen.

I det hele tatt er jo dette en dyr og eksklusiv utstilling å få med seg. Uten et program å følge er det vanskelig å vite hva som skjer til enhver tid. Møtene med publikum — og oss — ble spontane og uplanlagte.

Dansende «helikoptre»

Men for kunstnerne kan det muligens ligge noe i samarbeidet, produksjonen og gjennomføringen fra et uvant atelier.

Tre av kunstnerne, Håkon Hoffart, Hugo Hedberg og Eirik Hunnes, kommer innom auditoriet. Vi inviterer oss selv med når de går igjen, og de loser oss opp og ut på dekk. Eirik Hunnes samarbeider med Håkon Hoffart om en film som senere skal vises på galleriet Kvit i København.

Her ute blåser det kraftig. Det er vått, kaldt og glatt, men det stopper ingen kunstnere. Hugo Hedberg og Kristina Melbø Valvik starter en øyensynelig spontan dans, her oppe på det aller øverste dekket.

Scenen er en knallgul sirkel, trolig en landingsplass for helikoptre. De, som nå kan sies å være helikoptrene for anledningen, danser i samspill med hverandre, men også med den kraftige vinden.

I hendene har de hvert sitt flagrende tekstil. Som eneste vitner er vi privilegerte, men spiller det noen rolle at ingen andre utenforstående får det med seg? Spørsmålene våre er mange.

Langt fra land

Det tikker en sms inn på telefonen: «Splitte mine bramseil! Her må du passe på databruken, fordi Roam Like Home gjelder ikke om bord».

Det går over til flymodus, og livet der hjemme blir fjernere. I det vi kommer ut på åpent hav ruller båten fra side til side i søvnige bevegelser. Den distinkte lukten av bøf med béarnaise, øl og eu de cologne blander seg med lukten av ferskt oppkast.

Vi slår oss ned i hver vår loungestol på Columbus. Over oss i himlingen er det spotter og speil. På et skilt leser vi at «Barn er alltid velkommen på Columbus Bar, men etter kl 22 må de være i følge med voksne.»

En kvinne i buksedrakt og med duskeøredobber annonserer at det nå vil forgå en musikkquiz. Temaet for første runde er grand-prix. Abbas «Waterloo» fyller rommet.

Kunstnerne ser vi ingen ting til. Kanskje er de oppe på konferansesenteret eller på oppdagelsesferd andre steder. Likevel slår det oss at Prøverommets noe ubemerkelsesverdige tilstedeværelse på båten gjør at vi ser omgivelsene med nye øyne — møtet med båten i seg selv, samt med menneskene på den, blir nesten like viktig for opplevelsen som kunsten.

Kunstverk av båtmaling på stål – på en stålbåt av blå båtmaling

Mens vi flanerer på dekk oppdager vi noe blankt bak en livbåt som fanger oppmerksomheten vår. Der ligger det tre stålplater malt med lakk. Er dette tester av et nytt strøk maling til rekken, eller er det kunst?

Vi følger sporet av lignende stålplater videre ute på tiende dekk, bak en trapp, finner Selma Sjöstedt. Vi får bekreftet våre mistanker – stålplatene er mer enn bare stålplater.

Rundt henne er det ikke bare malt på de medbrakte platene, men også enkelte steder direkte på skipets eksteriør. Hun titter opp, smiler, og peker på en hvitmalt stolpe i nærheten.

– Jeg har bedrevet litt vedlikehold også, den var rusten og jævlig, sier hun.

Paletten hennes holder seg i de samme nyansene av blått, hvitt og stålgrått som dekkeksteriøret ellers, og malingen hun bruker er typisk båtmaling. På den måten glir de små bildene nesten umerkelig inn i rommet rundt. De kan enkelt festes med magneter, og dermed henges opp på de hvitmalte stålveggene.

Når man først er blitt dem bevisst, ser man at de henger rundt på dekk som om det skulle vært et galleri. Sjöstedt forteller at arbeidene stort sett har gått under radaren til båtpublikumet. De har heller vendt blikket ut mot horisonten. Men der hun har valgt båtmaling i blått på stål, som jo resten av båten er, er det kanskje ikke så rart. Desto mer gir det til oss.

Maleriene er typiske for Prøverommets tilstedeværelse på båten i sin helhet – ikke spesielt iøyenfallende kanskje, men likevel ikke uinteressant eller unødvendig. På danskebåten er alt annet så prangende, med show og glitter, at Sjöstedts uanselige malerier blir motstrøms.

Vilde Tuvs verden

Vi trekker inn i Sky Club på samme dekk, hvor Vilde Tuv har rigget opp til konsert. Konserten, som har fått tittelen «The Fifth Season», lover godt.

Det runde rommet ligner fremtiden slik den så ut i gamle dager. Som et romskip på film fra 70-tallet.

Himlingen består av ringer i blankt stål holdt oppe av like blanke søyler, og rommet er bekmørkt, bortsett fra en enkel blå spot som beveger seg hvileløst rundt i lokalet. Baren serverer øl i piña colada-plastglass.

Vi får ikke plass på første rad, der var det to eldre par som kom oss i forkjøpet. Bak oss sitter et blondt par i tenårene og holder rundt hverandre.

Det blir stille, og strobelysene testes. Vilde Tuv trykker play på Macen, og et trance-spor starter. Så løfter hun blokkfløyta. Melankolsk fløytemusikk fyller rommet, med atmosfærisk elektronika i bakgrunnen. Himmel og hav møtes. En av mennene på raden foran sovner i det vi svever vektløst ut i verdensrommet.