Her leker de norske galleristene med de rike, internasjonale samlerne

Hvis du vil ha en dårlig kunstopplevelse, så kan du alltids sjekke ut en kunstmesse. Chart Art Fair fremstår i hovedsak som en lekeplass for de rike, men galleristene ser ut til å ha det gøy: Her omsetter de som sjeldent ellers.

Stockholm kommune brukte millioner på en PR-kampanje for noen år tilbake, da de kom frem til mottoet «The Capital of Scandinavia». Utrolig irriterende for oss andre, så klart, men akkurat nå er det København som er Skandinavias hovedstad, og «by show don’t tell».

Tusenvis av besøkende: Gallerister, kuratorer, kunstsamlere og publikum – fra hele verden, særlig Norden– er samlet for å oppleve kunst på kunstmessene Chart Art Fair og Code Art Fair, som kanskje ikke så tilfeldig arrangeres i samme by, samme helg.

Begge fungerer primært som møteplasser, særlig for de som kjøper og selger kunst. Publikum er velkomne, men helst som potensielle kunder. Slik oppleves det, i alle fall.

– Det er jo utrolig gøy. Vi når ut til samlerne og til museumsfolk med de norske kunstnerne våre, sier Marit Gillespie.

Annonse

Hun er daglig leder ved Oslo-galleriet Brandstrup, som har fått en god plassering i Charlottenborg Kunsthal i Københavns sentrum. Som gallerist har hun også et prestisjefylt oppdrag om å representere visse kunstnere – i konkurranse mot 31 andre gallerier fra Norden, som skal selge og selge inn sine kunstnere til både museumskuratorer og samlere.

Samtidig så er det nettopp sammenslåingen av alle galleriene på ett sted som gjør det attraktivt for samlere og kuratorer å sjekke dem ut. Chart Art Fair er slags ekstremt elitistisk kjøpesenter. Komfortabelt. Effektivt. Men også iskaldt.

Fra messe til museum

I motsetning til på de fleste andre kunstmesser, så har Chart Art Fair unngått «de hvite boksene»: De oppsatte hvite veggene, som avgrenser de forskjellige galleriene til egne rom med tre vegger – den komprimerte og nomadiske versjonen av galleriet de ellers representerer.

Chart vil nemlig gi inntrykk av å være en slags utstilling, men ikke uten bismak av at det hele oppleves som et stort rot. I beste fall er det en bra plass å selge kunst, spør du en kunstanmelder som bryr seg nogenlunde om kuratorisk kontekst.

Det er ikke så viktig, og heller helt greit at vanlige publikummere kommer i siste rekke denne helgen. Vi forventer ikke annet av en kunstmesse. Subjekt var de eneste fra norsk presse på Chart 2018, selv om fem norske gallerier var representert.

– Kommersielle messer er veldig viktige. Et bredt og kunstinteressert publikum kommer hit, sier Gillespie, før hun må sette intervjuet på pause: En potensiell samler kommer inn.

Det er noe gledelig over å se hvor opptatte galleristene er på Chart Art Fair. Den innbitte forestillingen om at gallerister for det meste sitter stille blir sterkt utfordret. De ser utvilsomt ut til å ha det gøy. Konkurranseinstinktet inntreffer, representasjonsmoduset er på.

– Ja, så sånn er det. Hvor var vi, spør hun.

Gillespie og Galleri Brandstrup er på Chart Art Fair på n-te året, i tillegg til å være aktive på kunstmesser i New York, Dubai og Brussel. Men hvorfor København?

– Vi kommer år etter år fordi det alltid går veldig bra, sier hun.

Et kontant svar. Men hva vil det si at det går bra?

– Vi selger faktisk bra. Videre er det mange som er interessert i kunsten vår her. Kuratorer også. Ja, takk. Kunstnerne våre får kontakt med andre gallerier gjennom representanter som kuratorene der, sier hun.

– Har dere noen positive og konkrete, etterprøvbare resultater å vise til?

– Fredrik Raddum har vi jobbet med i 18 år. Gjennom arbeidet vårt på kunstmessen her, har han hatt museumsutstillinger to ganger i København, som eneste nordmann etter krigen. En annen kunstner vi jobber med, Aros, har fått galleri som representerer ham her i København, på grunnlag av vårt arbeid her, forteller hun.

Chartfeber

Dette kan sies å være drømmehistorien for mange av galleristene som stiller ut, eller kanskje stiller opp, på Chart.

– Siden starten så har grunnleggerne ønsket å bygge relasjoner, sier Nanna Hjortenberg.

Hun er ny direktør for Chart Art Fair. Kunstmessens historie begynte i 2013, da fem danske gallerier slo seg sammen for å gjøre seg mer aktuell for samlerne. Siden har de kontaktet andre gallerier i Norden, med mål om å bygge nettverk mellom galleriene her.

– Hva skal til for å kunne representere et galleri på Chart?

– Det er flere kriterier. Vi strekker oss for eksempel etter å tilby en god miks av både veteraner og nykommere i galleriverdenen. Men i hovedsak så handler det om at vi liker galleriene. Også er de fra Norden, da.

Hjortenberg er tidligere direktør for Danish Architecture Center, som også stod bak en arkitekturbiennale i København. Arbeidet med Chart ser hun på som annerledes.

– Dette er ikke bare en messe. Vi byr også på utstillinger, musikk og andre kulturelle …

Et kurateret program, altså. Hun rakk bare ikke å bli ferdig, før hun avbrytes av en kollega. Bak kollegaen står en annen, og nå er det plutselig kø for å snakke med henne. Vi gir det noen minutter før vi går bort for å minne henne på at vi var midt inne i et intervju.

– Hva er det beste som kan skje i år?

– At folk har en god opplevelse med Chart, og selvfølgelig at vi kan stimulere et helt kunstnerisk miljø i Norden til å møte hverandre og å ta en prat på tvers av sjangre, særlig innen kunst, design og arkitektur, som vi fokuserer på. En større opplevelse enn bare den kommersielle, altså. Er vi ferdige nå?

Rams kvinner

I år er Chart Art Fair kritisert for å ha for dårlig representasjon. Hvor er kvinnene, spurte den danske riksavisen Politiken.

Det skal i alle fall ikke stå på Oslo-galleriet Ram, Subjekt-kontorets naboer, for ordens skyld, som bare presenterer kvinnelige kunstnere i år. Henholdsvis Helle Høeg Voldstad, Inger Johanne Grytting, og Marthe Elise Stramrud. Sammen er de vist i det de kaller en kuratert miniutstilling i et av de større rommene på utstillingsplassen Den Frie, som er kunstmessens nye satsing i år: En egen designmesse.

– Men dette er vel strengt talt kunst og ikke design?

– Ja, sier Joakim Borda-Pereira.

På en kommersiell kunstmesse følger det med en viss risiko å stille ut kunst med en kuratorisk mening bak det, mener han. Mens mange velger å ta med seg det store navnet, kanskje det danske navnet, eller bare menn, har Ram fokusert på kunstnerisk kvalitet.

– Vi tar gjerne den risikoen av å vise noe som ikke er like salgbart, som det meste andre på designmessen. For det gir jo tilbake på et vis.

– Hvilket?

– Mange kommer og tar bilder av akkurat boden vår, til eksempel Marthe Elise Stramrud sine verk. De engasjerer seg veldig, her i designmessen, sier han, og fortsetter:

– Så kommuniserer det vel noe på et vis. At det ikke bare er konsumerbar kunst, men at i denne avdelingen vises også kunstobjekter av høy kvalitet. Ikke bare innredning, men grenseoverskridende kunstobjekter. Kunst er også noe man skal leve med.

– Hva er det beste som kan skje for dere her?

– Det er salg, selvfølgelig.

– Funker det?

– Dette er en relativt liten investering for oss. Men nei, det er ikke enkelt.

En fugl hvisker at deltakelsen ved designavdelingen på Chart Art Fair koster 60.000 kroner. I Norge har galleriene, heldig nok for dem, Office for Contemporary Art (OCA), som bevilger støtte til nettopp deltakelse ved messer som disse.

De har ikke solgt noe enda, men Borda-Pereira er opptatt av kulturlivets nye og kanskje nødvendige fokus på kultur og næring. Fra stat og Kulturråd kreves stadig økte egeninntekter. Om det vil gå på tross av kunstnernes autonomi og kvalitet, er en evig debatt.

– Vi må være på messene. Dette er en langsiktig sak, selv om salget ikke slår ut her og nå, sier han.

Kunsthåndverk i vinden

I naborommet på designmessen holder enda et Oslogalleri til, representert av Format.

– Det er veldig fint hvis vi klarer å etablere en seriøs og spennende designmesse i Norden, sier Irija Øwre.

Flere hundre har vært innom, og lite tyder på noe annet.

Øwres mål med deltakelsen er å promotere norsk kunsthåndverk og design til nordiske samlere og kuratorer. Argumentasjonen er kunstnerne de representerer: Aurora Pasero, Nils Martin og Sigve Knutson.

Galleri Format er eid av Norske Kunsthåndverkere og skal fremme denne typen kunst. Kunsthåndverket, rettere sagt, som befinner seg i grenselandet mellom design og kunst, ved å være bruksobjekter samtidig som hvert objekt produseres og resulterer unikt.

Arbeidet gjør de godt. Hvis ikke er de bare heldige: Keramikken er nemlig tilbake, hevder mange kunsteksperter.

– Det har blitt hipt, rett og slett. Det skjønner jeg jo! Det er bra at man har fått et nytt fokus på materialet i samtidskunsten også, sier hun.

– Det er vel drømmesituasjonen. Men selger dere noe?

– Ikke enda. Men dette er også en mulighet for å presentere det vi driver med til et bredere publikum. Her får vi treffe museumsfolk og samlere.

Avhopperen

15 kilometer vest for Chart, mot flyplassen Kastrup, er det duket opp for kunstmessen Code. Minst like omfattende, og et par år yngre. Ganske mange hakk mindre hipp, og med færre publikummere, etter hva undertegnede observerer. Men kanskje et bedre sted for salg?

Her er Oslo-galleriet Riis den eneste norske representanten.

– Dere har vært på Chart mange år på rad. Men ikke i år. Hvorfor bytter dere?

– Vi ville prøve noe nytt, forteller Kristin Elisabeth Bråten.

Hun representerer Galleri Riis på Code, og ikke Chart, for første gang. Men hva er egentlig forskjellen?

– Det er stor forskjell i format. Chart er det det er. Begrenset i lokale, og antallet gallerier som kan delta. Code er mer et klassisk messeformat – på godt og vondt. Det optimale hadde kanskje vært en mellomting, sier hun.

– Hvorfor er det to kunstmesser samtidig?

– Det må du ikke spørre meg om. Men København er, og har enda større potensiale for å være et samlingspunkt for internasjonale samlere og gallerier.

– Og hvorfor ikke Oslo? Er det lite samarbeidsvilje mellom galleriene hjemme?

– Det vil jeg ikke si. Tidligere har det vel handlet om at Oslo ikke har hatt nok å by på. Men nå er det en aktiv scene på mange plan i Oslo også. Det er absolutt modent for å tenke på noe sånt. At man gjør et eller annet årlig, der galleriene kan presentere seg sammen, sier hun og fortsetter:

– Men vi trenger ikke nok en messe. Vi bør skape noe som er tilpasset Oslo.

– Sammen er vi sterkere

– Hvorfor arrangeres Chart og Code samme helg?

– Det er vår visjon å belyse Skandinavia som en kunstdestinasjon overfor den internasjonale kunstscenen. Sammen er vi sterkere, sier Julie Leopold Alf.

Hun er direktør for Code Art Fair på Bella Center, et gigantisk konferansesenter nær Kastrup, Københavns flyplass.

Hun fortsetter:

– Vi ser på det som en styrke å tilby det internasjonale publikummet mer enn bare én messe å gå til. Med to messer samtidig, har man mulighet til å skape mer blest rundt Københavns kunstmessehelg, og som et viktig årlig arrangement.

– Hva vil du si er den største forskjellen mellom Code og Chart?

– Code inkluderer gallerier fra hele verden. Chart bare Norden. Noen veldig kjente og etablerte, mens noen så vidt er hørt om, internasjonalt. Her har vi også en kuratorisk komité som sikrer kvaliteten på kunstverkene, og dermed gir vi også de unge og nye kunstnerne en sjanse til å bli vist på en internasjonal messe.

– Og hvordan har det gått i år?

– Dette er bare den tredje utgaven, men vi bygger på en sterk kunstmesse og med stor innflytelse på den internasjonale scenen allerede, merker vi.

*Undertegnedes opphold i København ble betalt av Chart Art Fair.