Dette er en kveld som handler om musikk, og dens nærmest legende kraft mot negative vibes og alt som er vondt.
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Admiral P har vært artist siden han var i tenårene på 90-tallet, men ble for alvor kjent for allmennheten etter å ha snekret låter som «Spinnvill», «Engel», «Kallenavn» og «Snakke litt», prydet med sin velkjente gebrokne vokal-signaturstil som tidligere har vært misforstått med fleip, men som faktisk ikke kunne blitt mer autentisk, når man vet han kom til Norge som 13-åring fra Zambia, og i begynnelsen nektet lære seg norsk.
Hans siste album, «Alltid der», som kom i august og var dedisert til hans mor, har til tross for gode kritikker, gått noe stille i dørene. Grunnen til dette er kanskje at han her i stor grad har gått tilbake til røttene som dancehall-artist, og mangler de folkelige hitsa fra tidligere. Men på Sentrum Scenen denne oktoberkvelden har et vidt spekter av mennesker møtt opp for en musikalsk helaften – og dét skal de få.
Mektig live
Idét sceneteppet forsvinner, er det bare å legge fordommene om at admiralen er en tulleartist vekk – om noen fortsatt skulle ha det. For det er det jo fortsatt noen som har. For eksempel undertegnende, som måtte opp i garderoben for å pent legge de fra seg, enda han visste at admiralen hadde spilt med Global Citizen Band i ganske lang tid.
For det låter så sjukt mye bedre live enn på plate at det er fare for å få bakoversveis om man, som undertegnede, ikke har sett ham live før. Fra første sekund skaper de åtte musikerne et mektig lydbilde og sørger for et generelt positivt møte med den voksende låtkatalogen til Admiral P. Og det gjør opp for de halvcorny tekstene.
Smilemedisin
Denne kvelden handler om musikk, og dens nærmest legende kraft mot negative vibes og alt som er vondt. «Mer musikk og mindre prat», påpeker admiralen ved flere anledninger. Det er deilig lyd, og bassen er så dyp at det rister i veggene. Mer selskap skal også hovedpersonen i signalrød dress få, av Eben jr., OnklP, og Joddski, på låtene «Bobler», «Hatere» og «Ikke Lek».
I salen driver folk med ulike forsøk på dans, med varierende hell, men tidvis virker de samkjørte. Da ser folkemengden ut som avslappende bølger, og sammen med den bakpå musikken, er det lett å sone ut. Selv om man eksempelvis hadde en dårlig dag før man kom, er det umulig å ikke trekke på smilebåndet av Admiral Ps motivasjonskurs, i form av låter om jenter som er både «vakker og søt», at du «gjør så godt du kan» og ikke minst at det er «so sweet og så herlig hvordan musikken gjorde meg glad igjen».
Viktig brobygger og formidler
Kvelden trekker seg ut i det lengste laget, og reggae/dancehall-musikken er allerede en sjanger som virker ensformig for utenforstående. Mot slutten er det en hitparade med «Snakke litt», «Allergi», «Kallenavn» og «Engel». Men det løfter ikke taket slik det burde.
Det kunne være en idé å korte ned på setlista, eller spre hitsene utover settet, slik at de fungerte som heller små musikalske adrenalin-innsprøytninger. Likevel, denne kvelden på Sentrum Scene demonstrerer Admiral P igjen sin rolle som viktig kulturformidler og musikalsk brobygger.
