Nedre middelklassekultur – bare high-end – på hjemmebane.
Presseetisk fotnote: Undertegnede journalist jobbet som distribusjonsansvarlig i Ekkofestivalen i 2017.
Torsdag kveld ligger hundre mennesker strødd rundt i et lokale – psykisk svevende Vilde Tuvs univers. Et som lykkes i å veksle mellom helt rolig og kontemplativ, til energisk, heftig stemning – og ikke minst der blokkfløyta spiller en helt sentral rolle.
Det vi vet forut for denne kvelden, er at det blir Vilde Tuv alene, elektronisk musikk, at det er et bestillingsverk til Ekkofestivalen, og at det skal det være en samtale, «talking flutes». Det lokkes med bilder av Tuv henslengt i en moseskog med blokkfløyte i hånden og mac’en i bakgrunnen.
Her er forresten et eksempel på et lokkebilde:
Blokkfløyte + trance
Tuv utga i 2016 det kritikerroste albumet «D’ meg», som hun hadde brukt 10 år på, samt «The Formula Of The Complex Of A Closed Mind», sammen med «U.L.F.R.E.D», som ble produsert i løpet av et døgn, men forteller at det faktisk er helt nylig at det sluttet å bli flaut å lage musikk.
Da hun var 7 til 11 år spilte hun klassisk blokkfløyte, og senere utforsket hun trance, mens hun kjørte bil farlig fort sammen med råne-gutter fra Os. Sammensatt musikkbakgrunn, der altså.
Først i en alder av 28, som folkeskoleelev for andre gang, lærte hun dataprogram av læreren sin, og som nå brukes for å lage låtene. Rastløshet hindret henne før, men nå komponerer Tuv deilig barnefilm-, kirke- og folkemusikk-inspirert trance og elektronisk musikk på datamaskinen.
Plastelinalukt og pikslete stjernehimmel
Inne i Østres lokaler kommer Tuvs forkjærlighet for rundinger («har dem overalt hjemme») tydelig frem, og forklarer sirkel-konstruksjonen i lokalet, mens røykmaskinen sprer en nostalgisk plastelina lukt.
«Moteriktig» forsinket smyger Tuv seg frem mellom publikum, opp på det lille podiet, eller er det et alter? For det er en slags opphøyet stemning. Konstruksjonen over scenen lyser opp en pikselert stjernehimmel og rommet blir til et helt verdensrom, fylt av Tuv sin naive, Grimes-aktige stemme. Det er corny, selve estetikken. Og det fungerer utrolig bra.
Silje Grimstad og Birk Nygaard er ansvarlige for lys og video, og gjennom konserten glir ulike motiv over scenen. Tuv blir en del av motivene, og ansiktet hennes bades i mønstre og farger, og noe som minner om en skjermsparer fra Windows 95.
Militant elektronika
Tuv lirker snusboksen ut av sokken. Mesteparten av konserten foregår uten vokal, og Tuv veksler mellom gitaren, tilbakelent i saccosekken og fløyte over den elektroniske musikken hun styrer fra mac’en.
Med dette bestillingsverket ønsket Tuv å la melodiene tale for seg selv, som en slags reaksjon på at hun har fått så mye tilbakemelding på tekstene tidligere. Selv har hun følt at tekstene tar for mye plass. Derfor gjorde hun fløyta til vokalisten i dette verket, for å la melodiene fortelle en historie for seg selv.
For mens mac-en gir oss låter som fyller rommet og har noe stort over seg, som i kombinasjon med det visuelle, drar oss ut i verdensrommet, bringer blokkfløyta og gitarspillet oss tilbake til Østre, gir nærhet. Den naturlige lyden komplementerer den syntetiske på tilfredsstillende vis. De utfyller hverandre og det er både intimt og stort. Om universet har et soundtrack er det kanskje det Tuv spiller i kveld.
Det veksler mellom meditative partier, som brytes opp av dansbare partier og mot slutten blir det raveaktig stemning når Tuv skrur volumet opp og spiller eksplosiv, militant samt leken elektronika. Dette skrus hurtig ned og Tuv lykkes i å veksle mellom det helt rolige og kontemplative til energisk, heftig stemning.
Lynch møter Ringenes Herre
Det gjøres på en balansert måte som holder publikum våkent. Det visuelle er også med på å styre tempo og intensitet, og på et tidspunkt oppleves det som slow motion når en ny windows 95 skjermsparer sakte glir over Tuvs ansikt.
Vanligvis er vi vant med norske tekster, men i kveld er det lille av tekst på engelsk. Den er morsom og rar, og helt i tråd med den Tuv vi kjenner. Gjentakende synger hun om den eldste steinen hun kjenner. Og den eneste hun kjenner for øvrig, ifølge teksten.
Konserten har en deilig flyt og man får en hel time i dette drømmeaktige, Lynch møter Ringenes Herre-kosmoset. Det er som å være på fest, men liggende i saccosekk. Et trollbundet publikum er fremdeles tyst når konserten er ferdig, før de reiser seg fra saccosekkene for stående applaus.
Stjernen under stjernehimmel sier kun et takk for å markere slutten. Den pikslete stjernehimmel skrus av, og jeg har fått ny respekt for blokkfløyte.
