Vil vaske verden ren

En stille protest mot Vestens utnyttelse av jordas ressurser

«Passive Aggressive (Who Do You Think You Are)» på RAM galleri er først og fremst en vakker utstilling. Men bak det skjønne, skjuler det seg et tungtveiende budskap.

To steder; to hendelser knyttes sammen. I hånda holder vi et postkort. På den ene siden er et oversiktsbilde over et massivt avfallsanlegg i Para, Brasil, eid av Hydros datterselskap Alunorte. På den andre siden et utstiktsbilde fra Engebøfjellet i Sogn og Fjordane.

Avfallsanlegget er kjent. Vi har sett det før, da det tidligere i år dukket opp i alle mediekanaler på grunn av lekkasjer fra anlegget som forurenset drikkevannet til innbyggerne i regionen Bacarena. I Sogn og Fjordane har kommunestyrene i Naustdal og Askvoll sagt ja til gruvedrift i Engebøfjellet og tilhørende deponi i Førdefjorden.

I Brasil truer avfallsanlegget regnskogområder, her hjemme skal deler av fjordbunnen i Førdefjorden legges øde i mer enn femtiår. Det er prisen vi betaler for at store selskaper skal utnytte jordens ressurser effektivt, og hos disse kommer pengene alltid først: Før miljøet, før dyrene og før menneskene som bor i disse områdene.

Med sine to sider danner postkortet rammen for Kiyoshi Yamomatos utstilling på RAM galleri: Et passivt aggressivt utløp for kunstnerens frustrasjon og forargelse over Vestens utnyttelse av jordas ressurser.

Sjalene, som opptar store deler av visningsrommet, er farget med miljøgifter. (Foto: Preben Holst).

Vakkert og lett

Det politiske bakteppet til tross, Yamomatos utstilling oppleves ikke umiddelbart som tung, sint eller irritabel. Snarere tvert i mot møtes vi av et ryddig rom fullt av sterke farger. Tekstiler, glassarbeider og monotopier vises om hverandre. Det er en estetisk fryd å bevege seg mellom og ved siden av de ulike verkene.

Felles for arbeidene er en letthet. Tekstilene er gjort i silke og montert på tørkestativ som henger i taket – de svever. Verkene er plassert mer eller mindre midt i rommet: Man beveger seg bak, rundt og mellom de ulike tekstilene. På hvert tørkestativ henger snorer, som publikum kan dra i. Slik kan man selv flytte på de ulike tekstilenes plassering.

På en av veggene finner vi en mengde arbeider i farget glass. De er flate og sirkulære. Som prydtallerkner er de montert langs veggen side om side. I et hjørne finner vi også en slags hylle: På denne enda flere glassarbeider, her i noe ulik form. Noen minner om skåler andre om vaser og glass. Som tekstilene, er glassverkene i sterke farger: gult, rødt, rosa, grønt og blått.

Monotopiene henger innimellom. Disse er noe mer minimalistiske enn tekstilene. I hovedsak bestående av to farger, men utført i bladsølv, hvilket gjør at selve trykket glinser. Rammene, som vanligvis bare er der, er her en like viktig del av verket som trykket. De er laget av kunstneren selv og minner om tradisjonelle vaskebrett.

Helhetlig er det vakkert og lett. Det virker fjernt fra postkortet. Disse verkene minner ikke om naturkatastrofer eller imperialisme.

I utstillingen på RAM galleri viser Yamomato tekstiler, arbeid i glass og monotopier. (Foto: Preben Holst).

Vasker i affekt

Det er for rent her. For ryddig. Vi heiser opp noen av tekstilene for å prøve å se verket med andre øyne. I det vi slipper, senker sjalet seg igjen og forsvinner mellom andre verk. Alt er vakkert, men det er sterilt.

Følelsen av orden kommer egentlig ikke av verkene i seg selv, men snarere måten de er montert på; tekstil på tørkestativ, monotopier på vaskebrett og glassarbeider, som i hovedsak minner om servise, på en hylle, som i denne sammenheng oppleves som en kjøkkenbenk.

Alt dette bidrar til å skape en stresset følelse av at verkene ikke er så lette som det ser ut som. Det er som om «Frustrerte Fruer»-karakteren Bree Van de Kamp har overtatt gallerirommet og vasket det i affekt. Som Van de Kamp, skjuler Yamomatos det aggressive budskapet, bak en passiv – og tilsynelatende – problemfri overflate.

Det hele virker rent, ryddig og vakkert. Men materialene avslører at dette ikke er verkenes hovedformål. Sjalene er alle farget med ulike miljøgifter, som er å finne i avfallsanlegget i Para. Yamomato har forvandlet miljøgiftene til noe vakkert, men også noe synlig og oppsiktsvekkende. Man kan ikke overse dem, man må ta stilling.

Innimellom alle glassarbeiderne, finner vi verket «Odara» – utover farget glass, består verket av en stor hestehale hentet fra kunstnerens hår. Det er en markering som uttrykker eierskap. Dette er min benk, mine verk, min planet.

Glassarbeidene er plassert på en hylle som minner om en kjøkkenbenk. (Foto: Preben Holst).

Handler mer om prosessen enn resultatet

Under åpningen av «Passive Aggressive (Who Do You Think You Are)» arrangerte kunstneren en performance. Engasjementet for regnskogen i Brasil, som er Yamomatos hjemland, har ført ham sammen med andre brasilianske kunstnere i Norge. Sammen gjorde fremførte de verket «Smart tips for a good wash». I overført betydning siktet de på å vaske verden ren.

Yamomato har ved flere anledninger understreket at han ikke er performancekunstner, han er også kjent for å uttale at hver performance han holder skal bli den siste. Men noe urokkelig performativt er gjennomgående for utstillingen som helhet. Verkene i seg selv sier ikke mye, men som samlet er de en protest. Selve prosessen bak dem tilfører innholdet.

Et av de første verkene som man møter i det man går inn i visningsrommet er en massiv tekstil, som i motsetning til de andre tekstilarbeidene ikke er gjort i silke, men polyester. Dette monumentale tekstilarbeidet finner vi også på det skisserte postkortet, som ligger i utstillingen.

På toppen av Engebøfjellet står en gruppe mennesker. De holder tøystykket. Det er en stille protest mot den planlagte gruvedriften og deponiet i Førdefjorden. Protesten er betegnede for utstillingen som helhet: det stille og vakkert, men under overflaten ligger et altomfattende alvor: Skal vi virkelig fortsette å tillate kapitalisering på bekostning av vår egen framtid? Kompenserer den økonomiske veksten for tapet av våre felles ressurser?

Yamomato har valgt side. Nok er nok. Spice Girls synger i sangen «Who Do You Think You Are», som selve utstillingen er oppkalt etter: «Giving is good, as long as you’re getting». Spørsmålet som melder seg i møte med Yamomatos utstilling er: hva får vi egentlig for det vi gir fra oss? Hvem er det egentlig vi vesten tror vi er?

 

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.