Arkitekturstudenten Rasmus Fjeldheim Dale (23) er for noen kjent på SoundCloud som en ung og lovende technoprodusent. Nå reinkarnerer han seg som enmannsbandet «Lawn Chair.» i et nytt og vokalbasert jazzpop-prosjekt.
It’s Album Time.
Året er 2012, og Todd Terjes virale «Inspector Norse»-musikkvideo har nettopp blitt sluppet via Pitchforks Youtube-kanal. Mjøndalens egne superstjerne har med dette satt norsk elektronisk musikk på kartet igjen; «Inspector Norse» kåres jaggu som årets låt i Mixmag, og det inspirerer en ny bølge med unge, norske elektronisk musikk-produsenter.
Blant dem er arkitekturstudenten fra Asker, Rasmus Fjeldheim Dale (23), som oppdaget housemusikken samme året. Faktisk da Todd Terje spilte på den legendariske skogsvenuen Flekken på Hovefestivalen.
– På den tiden gikk jeg gjennom all musikken som ble spilt på festivalene som jeg skulle på.
Slik oppdaget han også rekken av norske veteraner som Bjørn Torske og Telephones. Da var Rasmus 17.
– Jeg vil si det var en heldig måte å oppdage elektronisk musikk på, og som ung. Men jeg kan huske at jeg også hadde en opptur over Detroit Swindle og Nachtbraker-gutta, da det kom ut også.
Elektronisk musikk ble så ihjelspilt i studioet sitt på gutterommet at han selv følte for å bidra. Nå produserer Rasmus Fjeldheim Dale, som går under både «Fjeldheim» og «Dale» i to ganske så forskjellige musikalske prosjekter, egen musikk.
Men det er verken Fjeldheim eller Dale han er aktuell som i dag, men som det debuterende enmannsbandet Lawn Chair. (ja, med punktum), et tredje indre ego for Askergutten. Debut-EP-en, eller minialbumet om du vil, premierer her i Subjekt i dag.
Premiere: «What You Do» av Lawn Chair.
Sommer og stol
Lawn Chair. er på alle måter et helt nytt prosjekt. Det lansereres i dag, men begynte for bare halvannet år siden.
Ikke nødvendigvis den målbevisste produksjonen av EP-en, men kanskje heller hans interesse for denne typen musikk i det hele tatt – slags jazzpop. I hvert fall ikke house og techno, men vokalbasert elektronisk popmusikk med inspirasjon fra artister og band som Talking Heads, Toro Y Moi, Kevin Parker (Tame Impala), Jerry Paper, Her’s og Palehound.
– Og den Spotify-genererte spillelisten «Late Night Jazz», den har også vært med på å påvirke, sier han.
– Du må vel være den første som krediterer en algoritmisk musikkindustrigigant for å inspirere musikken din. Hva tenker du egentlig om Spotify, nå som du distribuerer musikken din der for første gang?
– Som bruker av Spotify er jeg kun fan. Det fungerer bra for meg som lytter. Spotify har største delen av den musikken jeg hører på, så da er jeg fornøyd. Det var selvfølgelig saken i sommer hvor Spotify profilerte egne artister i sine spillelister, men den diskusjonen trenger vi vel ikke å ta nå.
Les også: Spotify anklages for å legge til musikk av falske artister i populære spillelister
Rasmus Fjeldheim Dale begynte å utforske egen vokal for halvannet år siden, men det var ikke før året etter, sensommeren som nettopp var, at han kjøpte han sin egen gitar. Det fulgte med to produktive måneder hvor han produserte EP-en «What You Do», som ble spilt inn på gutterommet i Aarhus.
– Jeg har brukt store deler av de fem siste årene mine på å lage housemusikk, og med stor inspirasjon fra 90-tallets varme bassganger. Men på et tidspunkt ble jeg litt lei av å ha dunkende kick-drums, 909-kickdrums, på ørene til enhver tid.
Og nå unnfanges «Lawn Chair.» – en ny måte for Rasmus Fjeldheim Dale å produsere på.
– Det ble også en manifestering av sommeren min, med lange varme dager og våte badeshorts på vei hjem fra stranden.
– Og hagestoler?
– Nettopp. En venninne av meg mente at musikken min minnet henne om en hagestol, derav navnet.
– Det høres ut som en arkitektstudent som produserer musikk! Har du lært noe underveis?
– Utrolig mye, rent teknisk, musikkproduksjonsmessig. Dette er jo et helt nytt lydbilde for meg, og jeg merker det nå, når jeg går tilbake til å produsere housemusikk.
– Tar du lærdommen med deg inn i housemusikken fremover?
– Mhm.
Arkitektonisk
Rasmus Fjeldheim Dale er 23-åringen som på mange måter beskriver dagens flinkiser; de er flinke i alt. Lawn Chair. og «What You Do» er et slags bevis: Enmannsbandet med hjemmesnekret sekssporsskive som arkitekturstudenten har mekket fra A til Å. Kanskje med en lånt F, for fløytespillet Frederik Heidemann har bidratt med til to av låtene, men det er 23-åringen som både synger og produserer … og designer albumcover.
– Du er så flink at du må gi ut musikk under tre navn?
– Jeg ville sagt to. Men det er viktig for meg å presisere at dette er noe jeg bare driver med fordi jeg synes at det er gøy! Det er få ting som gir meg mer glede enn når jeg kommer inn i en flow, og produserer en låt eller et utkast til en låt på en dag. Da taper jeg meg fullstendig i musikken.
For noen er han kjent som Dale, den unge SoundCloud-produsenten som nå og da også spiller på The Villa i Oslo. Eller kanskje Fjeldheim, og nå også Lawn Chair.
– Dale var et technoprosjekt, men det har jeg lagt litt dødt for nå. Fjeldheim-prosjektet har tatt over det roret, og nå også Lawn Chair. Sammen gir «de» meg mulighet til å romme et bredere aspekt av den elektroniske musikken jeg lager.
– Apropos rom. Ser du, som studerer arkitektur på tredje året, noen sammenheng mellom arkitektur og musikk?
– Ja! Og det er bevist. Men jeg vet ikke hvor mye jeg personlig forholder meg til romlighet og arkitektur når det kommer til musikkproduksjon, utover hyppig bruk av reverb, som jo er romklang …
– Det er jo en hel del!
– Kanskje. Men jeg har ikke nok erfaring med å spille min egen musikk ute til at jeg forholder meg til rommet som musikken min eventuelt vil bli spilt i. Men David Byrne har hatt en spennende leksjon om dette emnet, i sin TED Talk. Anbefales!
– Men med Lawn Chair.-prosjektet går du over til et ganske så vidt forskjellig lydbilde. Er du lei av house?
– Nei, jeg er bare interessert i all musikk. Jeg oppdager noe nytt hele tiden, så det må også utforskes. Det som er spennende med housemusikken er at mitt forhold til den også skifter med tiden. Og det er masse house å oppdage. Jeg gleder meg allerede av å snakke om det.
Ingen posør
Det er en kraftsalve for vår generasjon unge DJ-er og elektroniske produsenter å høre den stadige kritikken fra de eldre generasjonene: Klubbene velger oss som DJs fordi vi kan lage våre egne plakater, trekker nytt publikum, er kostnadseffektive, og så videre.
– Hva tenker du om det?
– Jeg tror dette er ganske spot on, og slik oppfatter jeg det i alle fall i min korte erfaring som DJ.
Han utdyper:
– Det er så mange som har lyst, så bookere kan enkelt velge ut fra de andre parametrene, som du nevner. Det er jo synd. For det virker som om man skal opp på et visst nivå, med så-så mange skiver som skal være utgitt, før det er aktuelt å bli booket på grunn av sin musikalitet …
– Ikke så avvisende som jeg trodde du skulle være. Vi hører stadig at vi er posører, og at vi får klubbmusikkulturen servert på sølvfat. Føler du deg truffet?
– Nei, jeg jeg ser i alle fall ikke posør-kritikken.
– Kanskje fordi vi som unge dykker ned i en musikksjanger som ikke er fra vår egen generasjon, og dyrker den. Men det må en jo bare se på som en hyllest, og fra oss til de som skapte det.
– Det eneste jeg kan forestille meg som kan fremstå «posør»-aktig er hvordan vi som unge DJ-er kanskje ikke helt har funnet frem vår «sound» enda. Jeg hører jo en del på de unge DJ-ene som ha blitt kjent gjennom de siste årene, fordi de blir kastet inn i gamet så tidlig, vil lyden de formidler skifte over bare få år. Fordi det er så mye musikk en kan oppdage, og utforske i klubbmusikken.
– Men et sted må man jo begynne!
– Ja.
Fra rock til techno til pop
– Faren min hørte mye på musikk, og da ble jeg gjerne introdusert for Kaizers Orchestra, Talking Heads, Steely Dan og så videre. Gjennom barneskolen var rock min greie, fra AC/DC til Iron Maiden.
– Men så falt du for klubbmusikken. Hva er egentlig en god klubb?
– Den er mørk, og lyssatt i bare rødt. Det må være plass til å danse, lavt under taket og en vennlig crowd. Kanskje en strobe som begynner å blinke i 3-4-tiden. Og ellers rask musikk, helst over 125 BPM.
– Hvem er dine klubbmusikalske forbilder, og hvorfor?
– Her er det vel en del navn som kan nevnes. Plateselskapet og musikkkollektivet Regelbau fra Aarhus har absolutt vært en inspirerende lydbevegelse de årene jeg har bodd her.
– Hvorfor det?
– Jeg har respekt for det de får til med musikken. Produksjonene er rett og slett bra, og fordi de er noen gode gutter.
– Flere!
– Fritz Wentink. Han har bare så mange forskjellige prosjekter gående på samme tid. Han holder seg ikke bare til det første som fungerte. Norske Telephones har skaper også et lydbilde jeg er stor fan av. Til slutt må Dungeon Acid nevnes. Han er et forbilde fordi han spilte så utrolig rått noen helger siden på Ved Siden Af i København, det beste live settet jeg har sett i år.
– Hva er ditt beste musikkminne ever?
– Det var noen år jeg så det norske bandet BigBang hver gang jeg kunne. Syntes alltid det var utrolig kult. Var de ikke kåret til Norges beste liveband noen år tilbake?
– De var i alle fall ofte kalt «et av landets beste liveband».
– Et annet minne som jeg fortsatt husker godt, var å våkne til «Young Chet» av Chet Baker hjemme i romjulen.
– Nice. Hvor håper du å være om fem år?
– Jeg fryktet at dette spørsmålet ville komme.
– Hehe.
– Men jeg tror enten at jeg bor i en storby, som jeg synes er litt for stor, mens jeg sliter avgårde i et arkitektfirma. Også lager jeg forhåpentligvis musikk. Eller så bor jeg utenfor en storby, landlig, med hund, og tett på skogen. Og med masse plass til synthesizers og andre instrumenter. Kanskje jeg driver mitt eget bokforlag. Det håper jeg.
– I begge scenarioene håper jeg at jeg har gitt ut en god klubb-skiver på vinyl. Da er jeg uansett fornøyd.
