God kunst, men dårlig informasjon

Samtidskunsten har invadert noen av Thailands mest besøkte turistmål

Thailandbiennalen ser lyset for første gang. Kunsten kan man ikke klage på, men hvem biennalen er laget for, skjønner vi ikke.

Hvite sandstrender, tropiske skoger og tusenvis av eksotiske øyer kjennetegner Krabi-provinsen sørvest i Thailand. Den siste måneden har imidlertid dette tropiske paradiset fått en ytterligere dimensjon: Et knippe kunstnere fra hele verden har blitt invitert til å skape verk, som ikke bare er plassert i, men også kommuniserer med de pittoreske omgivelsene.

For første gang, kan Thailand invitere til biennalen, som går under det nokså opplagte navnet: Thailandbiennalen. Årets utgave har får undertittelen: «Edge of The Wondeland». Om mulig et noe pompøst valg, men i lys av de særegne omgivelsene, er tittelen overraskende treffende.

Vi tvinges ut på en skattejakt. Kunsten er ikke lett å finne, man må virkelig lete. Store avstander og manglende informasjon, gjør helheten uoverskuelig, men det vekker også en spenning som driver oss ut på jakt etter samtidskunst i det thailandske landskapet.

Majoriteten av verkene som er vist under Thailand biennalen er stedsspesifikke arbeider. (Foto: Iðunn Ýr Alman-Kaas).

Manglende informasjon leder publikum på skattejakt

Ulikt mange andre biennaler, finner Thailandbiennalen i all hovedsak sted utendørs. Det har ført til et spesielt fokus på stedsspesifikke og stedsrelaterte verk, hvilket i sin tur har bidratt til uttrykk man sjeldent ser i samtidskunsten. Samspillet kunst og natur leder til drøftinger rundt kontraster mellom det organiske og det menneskeskapte: Kunsten invaderer naturen samtidig som naturen utfordrer samtidskunstens vante rammer.

For undertegnede er det som å tre inn i en ukjent verden. Kunstverk er plassert der man minst venter det, og nesten ikke finner det. Dette sammenfaller godt med biennalens tittel: «Edge of the Wonderland» oppleves som en referanse til den britiske forfatteren Lewis Carrolls folkekjære barnebok om Alice i eventyrland, hvor Alice faller ned i kaninhullet, og oppdager en verden som er totalt motsatt av det hun kommer fra.

Opplevelsen av fremmedgjøring og forvirring som melder seg hos oss som publikum skyldes imidlertid ikke først og fremst landskapet, men snarere mangelen på informasjon. Hvordan er det ment at folk skal finne all denne kunsten? Er kanskje poenget at vi ikke skal lete, men heller bare tilfeldigvis komme over den? Dette fremtvinger det som blir et sentralt spørsmålet rundt biennalen som helhet: Hvem er denne biennalen egentlig laget for?

Informasjonen som finnes er i all hovedsak på thai, under ferden møter vi imidlertid på flere lokale. For disse virker selve biennalen å være mer eller mindre ukjent. Det er åpenbart at det ikke har blitt gjort noen særlig innsats for å engasjere disse i kunsten som har flyttet inn i deres nære omgivelser.

Om det derimot er solturistene som er målgruppen, oppleves det som merkelig at det omtrent ikke finnes noe informasjon på engelsk – som jo ville vært innlysende å ta i bruk om man ønsket et større, internasjonalt publikum. Det er synd at en så vakker og spennende biennale skal være så utilgjengelig, både for lokale og tilreisende.

Utsiden av Kamin Lertchaipasert og Suriya Umpansiriatanas «No Sunrise No Sunset» speiler det omkringliggende landskapet. (Foto: Iðunn Ýr Alman-Kaas).

Solnedgang i øst

Med tida til hjelp klarer vi imidlertid å spore opp noen av festivalens mange kunstverk. Totalt omfavner biennalen verk av femtisju kunstnere, fra tjuefem land: Primært vestlige og asiatiske.

Gjemt bak en odde på Ao Nang strand, finner vi «No Sunrise No Sunset» av den thailandske kunstneren Kamin Lertchaipasert og arkitekten Suriya Umpansiriatana. Sammen har de skapt en slags hule hvor det fysiske rommet smelter sammen med det spirituelle. Inne i den konstruerte hulen står en skulptur av en eldre kvinne.

Omringet av betongveggene opplever man en slags trygghet. Samtidig som vi løsrives fra det omkringliggende landskapet: Det eneste vi ser er havet og himmelen, i tillegg til den nevnte skulpturen som befinner seg på kanten av åpningen og skuer utover havet. Kvinnen, skal angivelig forestille en kone som venter på at mannen hennes skal komme tilbake fra havet. Slik blir skulpturen symbolet for lengsel og kjærlighet, for mennesket, mens utsikten naturlig nok blir å symbolisere naturen.

I motsetning til mange andre kunstnerne under biennalen, har Lertchaipasert og Umpansiriatana valgt bort det stedsspesifikke til fordel for det de selv omtaler som et «livsspesifikt verk». Dette fordi, som de selv påpeker, at verket kan plasseres hvor som helst i og med at det: «ikke er solen som beveger seg, men jorda, som spinner av seg selv».

Verket oppfordrer sitt publiktum til se verden i et nytt perspektiv: Lertchaipasert og Umpansiritana vil at vi skal se naturen i dens sanne form, og utelukke vårt subjektive synspunkt. Men det føles umulig å legge vekk det subjektive når man befinner seg inne i verket under solnedgang. Naturen og solen speiles og rammes inn, kameraet blir vanskelig å legge vekk.

Som helhet, oppfordrer imidlertid verket til en refleksjon rundt det tvetydige forholdet mellom menneske og natur. På den ene siden er vi så små og alene i møte med dens krefter, på den andre siden er vi nå i ferd med å ødelegge og forandre både vårt eget og alle andre levende veseners livsgrunnlag. Det eneste som er sikkert er at sola vil fortsette og skinne, og jorda vil fortsette og spinne, men hvem som får oppleve det vet vi ikke.

Thailands nasjonalkunstner Vichoke Mukadamee har hentet inspirasjon fra et thailandsk folkeventyr til sitt verk. (Foto: Iðunn Ýr Alman-Kaas).

Thailands nasjonalkunstner imponerer

Et thailandsk folkeeventyr er utgangspunktet for thailands nasjonalkunstner Vichoke Mukadamees verk under biennalen. Der Thara Park møter elva Krabi, har kunstneren plassert en rekke semi-abstraherte skulpturer i sterke farger, primært rødt og rosa, som assosierer til dekorasjon som brukes i lokale bryllupssermonier.

Eventyret som Mukadamee har hentet sin inspirasjon fra er en kjærlighetsfortelling mellom en naga, en mytologisk skapning som kan minne om en slags drage, og et vanlig menneske. I følge historien, skal kjærligheten mellom nagaen og mennesket være opprinnelsesårsak til flere av de kjente landemerkene og øyene i Krabiprovinsen.

For en som ikke kjenner eventyret så godt, blir verket imidlertid hovedsakelig gjenstand for estetisk undersøkelse. Formene er både abstraherte og ornamentale på en og samme tid, og er på grunn av sin detaljgjengivelse nokså ulike det som gjerne assosieres med vestlig, abstrakt skulptur. Det er som godteri for øynene, og man føler for å gå rundt og mellom de mange skulpturene som befinner seg på rekke og rad.

Til felles med Lertchaipasert og Umanpansiritana, har også Mukadamee valgt å knytte verket sitt opp mot nettopp kjærlighet. Følelsen av å høre til med en annen, samtidig som det også i stor grad handler om naturen og muligens det komplekse kjærlighetsforholdet mellom natur og menneske. På alle måter et skeivt forhold, hvor vi tar mer enn vi gir.

A K Dolven er en av de fem norske kunstnerne som tar del i den første utgaven av Thailand Biennalen. (Foto: Iðunn Ýr Alman-Kaas).

Flere norske bidrag

Påfallende for biennalen er at man blant kunstnerne, finner hele fem norske bidrag. Blant disse er Tori Wrånes, som viser performance «Naam Yai». Wrånes er kjent for sitt interdisiplinære arbeid hvor hun sammenfletter musikk, visuell kunst og performance – et uttrykk som ofte manifesterer seg gjennom hennes ulike trollskapninger.

Wrånes har latt seg inspirere av det dramatiske landskapet som omringer verket hennes i Phra Nang-grotten. Her han hun sett for seg hvordan «Krabitroll» kan bli en del av den kjente turistattraksjonen. Det er nok ikke meningen man skal oppsøke Wrånes verk, men snarere komme over det helt tilfeldig. Hver dag dukker Krabitroll opp i grotten, men på ukjente tidspunkt.

Slik skaper Wrånes noe som ikke bare tilfører turistattraksjonen en ytterligere kunstnerisk dimensjon, men også noe som på mange måter bryter opp selve idéen om grotten. Den går fra å være et sted, til å bli en scene for noe mystisk og underlig, som etter alt å dømme vil vekke undring hos de som kommer over det.

Et annet norsk innslag finner vi ved enden av stranden Nopphart Thara. Her har A K Dolven installert verket «did you live for island». Som Lertchaipasert, har Dolven inngått samarbeid med en lokal arkitekt og en snekker, for å skape et hus som abare kan nås når det er lavvann. Under høyvann blir huset isolert til et drømmelignende og utilgjengelig gjemmested.

Når det er fjære, kan man imidlertid klatre opp til huset. Her hører man stemmer som leser dikt på thailandsk, engelsk og norsk – basert på samtaler Dolven har hatt med thailendere bosatt i Norge. Det føles pussig å sitte inne i den lune hytta og titte utover det tropiske landskapet samtidig som man hører norsk. Det fjerne og nære flettes sammen til et sammensurium som leder i en drøfting rundt hva som skaper tilhørighet.

«Did you leave your island» reflekterer over stedene vi etterlater, og de stedene vi reiser til som med tiden blir våre hjem. Selv om Dolvens verk er spesifikt knyttet opp mot thailendere som flytter til Norge, er selve temaet for verket overførbart til de aller fleste. Vi forlater alle et barndomshjem til fordel for noe annet. I denne prosessen oppstår brått to hjem – det man hadde og det man har. Uansett hvor langt man befinner seg fra stedet man vokste opp, følger også dette hjemmet deg gjennom livet.

Det er ikke lett å finne frem under biennalen, men gjennom vår ferd ble møtte vi både på steder og mennesker som beriket opplevelsen. (Foto: Iðunn Ýr Alman-Kaas).

Møter mellom mennesker gjør opp for dårlig informasjon

Til tross for mange sterke arbeider, savnes det en helhet i Thailandbiennalens første utgave. Det er tilsynelatende lite kommunikasjon mellom de ulike utøvernes arbeider, selv om man finner tema som går igjen. Mulig skyldes ikke savnet etter en rød tråd først og fremst verkene i seg selv eller en manglende tematisk avgrensning, men heller en påfallende mangel på informasjon.

Å måtte lete etter verkene er på mange måter spennende, men det er også synd at det skal blir så vanskelig at man rett og slett ikke finner dem. På den andre siden leder dette til en utforskning som går utover bare å se kunsten, gjennom vår ferd kommer vi også over en rekke andre steder vi ellers ikke ville besøkt: nabolag, parker og strender utenfor allfarvei. Vi møter lokalbefolkningen og vi snakker om biennalen. Om det er biennalens intensjon eller ei, skaper den ikke bare møter mellom kunst og natur, men også mellom mennesker som kanskje ellers ikke ville ha gått i dialog med hverandre.

Til våren er det Oslos tur til å avholde sin første biennale. Vi håper at informasjonen da vil være noe mer tilgjengelig, men samtidig skal man heller ikke undervurdere verdien i menneskemøter, som på mange måter oppleves som et høydepunkt fra Thailands første forsøk. Dog, håper vi at Oslobiennalen som helhet oppleves som noe mer tilgjengelig bokstavelig talt.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.