Den glemte manusforfatteren bak «Taxi Driver» (1976) er tilbake med en film av samme ikonverdi, skriver Subjekts anmelder.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
Er Gud død, eller vokter Herren ennå over oss?
Et eldgammelt spørsmål, men som ikke har hatt retorisk besnærende gjennomslag på lenge. Ikke hos Subjekts målgruppe, i alle fall. Men månedens film på Vega Scene, Kunstnernes hus og Cinemateket, «First Reformed» (2017), stiller mange gode spørsmål om enkeltmenneskets forhold til Gud. Igjen. Og endelig, på en måte.
Kan man ta syndeflod, dommens dag eller apokalypse på ramme alvor i den humanistisk årvåkne tiden? Kan man se på den globale klimakrisen som rammer enhver av oss fra religiøst, men også rasjonelt perspektiv?
«First Reformed» (2017) er en film som tar gammel religiøs filosofi på alvor, og som aktualiserer kristendom ved å bringe den inn i dagens politikk og samfunnsspørsmål. På den måten gir den større forståelse for også ikke-troende om hvordan religiøst funderte verdenssyn har dominert, og ikke uten grunn.
Slik som hos de aller beste kunstverkene får du ingen svar på hva som er rett eller galt, men «First Reformed» stiller de gode spørsmålene om både enkeltmenneskets og samfunnets forhold til Gud, helt uten å hoppe bukk over kritikken, og med kompleks forståelse av klimakrisen. Filmen dykker dypt ned i kristen filosofi, men med en moderne politisk agenda.
Les også: Verdig avslutning for vår tids kanskje aller største filmkunstner
Et glemt, men levende ikon
Paul Schrader, hvis navn er kjent blant den ikoniske amerikanske regissørgenerasjonen med Steven Spielberg, Francis Ford Coppola og Martin Scorsese, er nok mannen av dem som har vært lettest å glemme.
Ikke bare fordi det tar mange flere år mellom filmene Schrader er aktuell med, men fordi at han heller sjeldent er «mannen bak», og heller mannen bak mannen bak, igjen.
Schrader er nok mest kjent som manusforfatteren bak noen av Martin Scorseses beste filmer, som «Taxi Driver» (1976) og evig-kontroversielle «Jesu Siste Fristelse» (1988).
Nå er Schrader blitt en eldre mann, og ikke ulikt mange andre regissører i samme alder har han laget et verk som reflekterer rundt tro, Guds stillhet og verden som ikke er det den en gang var.
Les også: Det er sjeldent å se en film med så enorme svakheter uten et snev av ironisk distanse
Sterile bilder som gir dype innblikk
«First Reformed» (2018), som han nå er aktuell med i Norge, er enda en i rekken. En ofte steril film om presten Toller (spilt av Ethan Hawk) som søker mening, etter en personlig tragedie.
Etter en Gudstjeneste ber gravide Mary (spilt av Amanda Seyfried) Toller om han kan veilede hennes mann, miljøaktivisten Michael (spilt av Phillip Ettinger). Gjennom en lang samtale mellom Toller og Michael tidlig i filmen, legges det grunnlag for komplekse temaer som filmen utforsker videre. Herfra legges det opp til seeren å vurdere hva som er verkets essens.
I forhold til de temaene som filmen ønsker å ta opp, er fortellingen og miljøskildringene overraskende lite flamboyante. Schrader, som også har skrevet manuset, tar seg god tid med fortellingen. Kameraet, som sjeldent er i bevegelse, ser aldri ut til å være plassert uten nøye planlegning, og bildene er klippet kynisk sammen.
Bildene er stramme og geometrisk tilfredsstillende. Det er skutt digitalt, et valg som støttes opp under av filmens glatte teksturer og sublim kulde som er til stede fra første bilde. Det er denne filmens nøkterne komponering som gir rom for filmens indre liv.
Utforsker tystnad og radikalisering
Ethan Hawk og Amanda Seyfried spiller filmens mest sentrale roller, og rollefigurene deres, som mye annet i denne filmen, kan ses på som en moderne tolkning av kjente bibelske skikkelser.
Schrader dykker dypt ned i kristen filosofi, men med en moderne politisk agenda. Global oppvarming og miljøforandringer står sterkt gjennom hele filmen, og «First Reformed» stiller spørsmål ved hva enkeltmennesket faktisk kan gjøre for å forhindre katastrofale konsekvenser.
Det er interessant å se dette fra et religiøst perspektiv. Det vil ikke si at Schrader hopper bukk over kritikk og tvil i «First Reformed», men det handler mindre om bleking av tro, slik Bergmans trilogi omfavnet, enn den handler om konsekvensen av radikalisering og ønske om å utrette en forskjell uten å bli hørt.
En perfekt avslutning
I kjent stil åpner verket seg mot slutten, med en sekvens som blir kalt «Magical Mystery Tour». Derifra tillater Schrader verket å bli … Om ikke flamboyant (filmspråklig utagerende), så mer leken enn tidligere.
Slik som hos de beste kunstverkene får du ingen svar på hva som er rett eller galt. Det krever mer fra oss som seere. Men akkurat i det vi begynner å tenke at Schrader muligens roter seg bort, ror han det hele i land på formidabelt vis. Uten å røpe for mye, er «First Reform» sin avslutning av samme ikonverdi som avslutningen hos Scorseses «Taxi Driver» for drøye 40 år siden.
«First Reformed» bidrar til ettertanke, og er en film som trolig vil vokse i publikums tolkninger og samtalen rundt. Schrader er kanskje lett å glemme, men med «First Reformed» viser han sin plass, og den skal ingen ta fra ham.
