– Og hvem er egentlig europeiske nok?
Den tyske sosiologen Aleksandra Lakic har akkurat forelest for en klasse Prosjektskolen-studenter. De er på klassetur, om ikke klassereise, i Berlin, og i det nye gallerilokalet som for anledningen har blitt et klasserom, projiseres et EU-flagg med kompliserte grafer og kildehenvisninger til.
Lakic er utdannet i politisk vitenskap med spesialisering på innvandring og europeisk grensepolitikk. Hun snakker om innvandring, europeisk identitet og kunstnerisk aktivisme, og om hvordan kunsten påvirker politikken. Kunstnerstudentene får faglig påfyll om hvordan nettopp deres arbeid er viktig for at lover ikke bare skal tre i kraft, men også følges, bli normer og leves etter.
Den første uken i Berlin er overstått, og etter en rekke forelesninger og galleri- og atelierbesøk, kryr det i fingrene på Prosjektskolen-studentene. I det samme gallerirommet, bare noen timer senere, er en gruppe studenter i gang med å rekonstruere en såkalt europall.
– Vi har valgt en metallisk blåfarge, likt som EU-flagget, og trer stoffet over på skumgummiplater for å modifisere en pallen, sier Taran Andrea Sørvoll (21).
Du har sett den før. Den funksjonelle trekonstruksjonen som benyttes i hele Europa for å frakte kompakt stablede varer over landegrensene. Men Sørvoll og hennes fire medstudenters rekonstruerte variant har blitt strippet for sin effektive funksjon, nemlig stødighet og styrke for å kunne laste, frakte og transportere varer gjennom Europa i «fri handel».
– Under researchfasen fant vi ut at det er en organisasjon som regulerer europallen veldig strengt, sier Bendik Syversæthre Johannessen (22).
Studenten har nettopp vært i en telefonsamtale med den offisielle europallorganisasjonen European Pallett Association (EPAL), og stilt spørsmål vedrørende hva som skal til for å kunne lage en pall med deres godkjenning; et kvalitetsstempel som brennes inn i de originale europallene.
– Det var ikke på tale å få godkjenning om å skape en original europall. De tar seg selv veldig seriøst, ler han.
Forkledd i en blå europeisk drakt, kan denne skumgummivarianten av en europall bli en skulptur og et kunstverk som diskuterer nettopp migrering til Europa.
– Vi skal gjenskape samtalen vi hadde med europallorganisasjonen, spille den inn noe mer satirisk og installere hver stemme på europallene, sier Syversæthre Johannessen.
Det bringer oss tilbake til forelesningen, og til spørsmålet om hvem som egentlig er europeiske nok. Hva er en «ekte» europall? Hvilke paller kvalifiserer til å migrere over grensene? Og ikke minst …
– Hva har dere brukt de 300 euroene til?
– Skumgummiplater var mye dyrere enn vi trodde. Vi kunne sikkert fått det billigere, men så hadde vi jo noen penger å bli kvitt, ler Mathilde Sæthre (21), som også er del av gruppen.
Den privilegerte trekonstruksjonen
Til tross for at europallen anses av folk flest som et tilfeldig objekt, er det langt fra sannheten. Den er sterkt patentert og sikkerhetsmessig regulert i overnasjonale EU-myndigheter.
– Ikke bare for å monopolisere en vare, men fordi objektet i seg selv er svært privilegert, forteller Ellinor Aurora Aasgaard.
Sammen med Sam Lubicz er hun en av de to kuratorene bak utstillingen.
– Hvordan da?
– I form av at europallen kan transportere gjenstander fritt gjennom Europa, har objektet enda friere bevegelse enn hvordan EU-borgere kan bevege seg innenfor kontinentet, sier hun.
Blant annet derfor har europallen har blitt utgangspunktet for hele gruppeutstillingen som Prosjektskolen-studentene, fordelt i grupper á fem, skal produsere under sine to uker i Berlin.
– Hittil har turen vært proppfull av kunstnerbesøk, gallerirunder og forelesninger. Selve produksjonstiden kan vi nok heller kalle for tre dager, sier Victora Alstrup (24).
Og ikke minst lange netter på klubbinstitusjonen Tresor.
– Research, baby!
Studentene velger selv hvorvidt europallen bare skal inspirere til det ferdige verket, eller om den blir det fremtredende objektet i installasjonen.
Vi spør co-kurator Sam Lubicz:
– Hvorfor europallen?
– Den gir mye rom for kreativitet. Pallen representerer ved første øyekast veldig lite, er en enkel produksjon, og skal i det hele tatt være underlegen det den frakter, sier han og fortsetter:
– Den er et biprodukt som kun tjener sine transaksjoner, nemlig frakten innad i Europa, men blir som sådan en bekreftelse på at varer kan migrere for å bli utvekslet på tvers av landegrenser. Det kommer med nesten uendelige assosiasjoner.
Europallens spesifikke form er i utgangspunktet designet for å gjøre lastetider kortere, og dermed transporten mer effektiv. I den forbindelse representerer pallen en optimalisering eller ideell form for utførelse av varebytte. Men med sin rett til å frakte varer over landegrensene, kan den få Prosjektskolenstudenter og andre til å drøfte ved sitt eget privilegium.
Konstruksjonsarbeiderne
Europallen har sitt privilegerte pass, men i Norge er den dessuten assosiert med straff. Her er det sanksjonerte borgere i samfunnstjeneste som bygger de relativt enkle trekonstruksjonene, mens i Berlin akkurat nå er det plutselig Prosjektskolen-studentene som har blitt straffet med oppgaven.
– Men det er en kul oppgave, sier Eilert Asmervik (21).
Han er en av fem i en annen Prosjektskolengruppe, som har latt seg fascinere av europallen på en helt annen måte. Asmervik har dessuten erfaring med den enkle trekonstruksjonen fra før av. Ikke fra fengsel, men fra Asmerviks egne bidrag til Prosjektskolens juleutstilling i fjor.
– Hva er så interessant med pallen?
– Jeg, eller vi, har latt oss inspirere av indikasjoner på såkalte intenderte konstruksjoner.
Han snakker o pilmerkinger på asfalten, eller gjenglemte gjenstander fra byggeplasser:
– Litt sånn som europallen. Disse står gjerne igjen som ubrukelige tegninger eller objekter på en offentlig plass. Det er ikke kunst, men så unnslipper de å oppfattes som klotter eller vandalisme fordi de har hatt en antatt nyttig funksjon, sier Asmervik.
I baklomma har han en markeringsspray fra en byggevarebutikk. Vi befinner oss i et industriområde i utkanten av Berlins bykjerne, og her har Asmerviks gruppe, kontemplert av Victoria Alstrup (24), Dev Dhunsi (23), Mia Maria Norum Robsahm (32) og Håvard Middagsmo (24) funnet seg en plass å spraye, for å si det pent, og fotografere på.
– For meg har refleksjonene Peter Osborne gjør rundt urbanisering, non-sites og konstruksjon, kombinert med forelesningene her i Berlin, vært de sentrale inspirasjonene for prosjektet, sier han.
Det skal bli kunst på ramme alvor altså, men akkurat nå ser det ut som en lek. Vi er med i det de inntrer en byggeplass, helt uannonsert, nærmest ventende på å bli kastet ut.
Nå er de i ferd med å flytte på gjenstander som står plassert rett og slett meget utilfeldig i rekken bortover: Bordplater av nummererte stenkonglomerater som har blitt solgt på bestilling til forskjellige kjøkken verden over, kan det virke som.
Det er nok ikke helt tilfeldig at de går rundt i refleksvester og fremstår som arbeidende. Refleksvestene har de forøvrig funnet i en container, og overraskende nok bidrar de til at studentene får de holde på en god stund før de stoppes i mangel på hjelm og i det hele tatt en invitasjon.
– OK, men til tusenkronersspørsmålet: Hva er dette for no kunst?
De ler. Og tar bilder, da.
– Du får se når utstillingen åpner, sier Asmervik.
Den gentrifiserte pallen
Fra et kafébord i det gentrifiserte området Kreuzberg i Berlin, ropes det på tysk, i det en tredje gruppe Prosjektskolenstudenter bærer kilovis med plakater de har revet av en vegg ved siden av.
– It’s an art project, ropes det tilbake.
– Ahaaa, nikker bordet synkront.
Målet er å dekorisere hele europallen de har fått utdelt med plakater og klistremerker de henter fra de gentrifiserte områdene i Berlin.
– Vi har fått en del blikk. Men vi kommer jo ikke til å møte disse folka igjen, akkurat.
Camilla Ramsvik (20) blir båret opp av sine medstudenter for å rekke helt opp til et skilt med sjeldne klistremerker.
– Noen av dem går igjen og igjen i hele byen, og det er ikke så interessant med de samme hele tiden, sier hun.
– Men blir det da representativt for byen dere ønsker å symbolisere?
– Vel. Det er minst like viktig å ha et mangfold av klistremerker. Men vi må jo inngå kompromisser hele tiden. Sånn som den her, sier hun, mens hun forsøker å få av en altfor godt påklistret fargelapp:
– Får vi rett og slett ikke av, dessverre.
Til slutt vil europallen symbolisere selve byen, eller kanskje mest de gentrifiserte områdene i Berlin, hvor de mange uttrykkene – fra plakater og klistremerker til mer proffe reklamekampanjer – kjemper om oppmerksomheten.
– Store deler av Berlin er klistret ned av budskap gjennom klistremerker og plakater, sier Marie Helene Vorren (23) og river av en lapp.
– Nei, huff.
– Huff?
– Ja, her er det en danseskole som prøver å få seg noen nye elever. Det gjør litt vondt å ta den.
Endelig åpning
Det er duket opp for utstillingsåpningen av «Palettes» på Berlingalleriet FeldFünf. Du reagerte kanskje ikke på det, men den like tilfeldige som ikke-tilfeldige stavefeilen i utstillingstittelen «Palettes», spiller på paletten, assosierende til både redskap og smak.
Like overfor det jødiske museet, befinner vi oss mellom en hel del bevæpnede politiposter. Studentene skal vise frem hva de er gode for, når lærerne, som alle er anerkjente kunstnere i både Oslo og Berlin, har invitert sine kunstnervenner til vernissage.
– Raust!
– Tja, sier kurator Ellinor Aurora Aasgaard, som også er tidligere Prosjektskolen-student, og nå bosatt med aktivt kunstnervirke i Berlin.
I anledning Prosjektskolen-studentenes årlige klassetur hit, hentes hun inn som gjestelærer.
– Kunstverden er liten, og vi ønsker elevene virkelig det beste. Å invitere kunstnervennene våre til åpningen, er det minste vi kunne gjort, sier hun.
Fem forskjellige europaller står rundt om i lokalet. Noen av dem er gjort om til pidestaller, og en annen gruppe har gjort pallen om til et spisebord. Dette som et resultat av at gruppen aldri kom til enighet om hva de skulle gjøre med europallen. De gjorde uenighet til humor ved å bestemme seg for å lage et bord å diskutere nettopp hva slags kunst det skulle bli av denne europallen ved, under åpningen.
I et annet hjørne står en pleksiglassramme fylt med jord og vrengte kosebamser, og i det hele tatt minner anledningen om en hvilken som helst vernissage, og i ordets rette forstand. Sammenkomsten er ikke bare en utstillingsåpning, men en utstillingsåpning hvor de spesielt inviterte kan få med seg det siste laget av fernissering, det siste strøket.
Asmerviks gruppe begynner på en uanmeldt performance, kledd i sine gule og lilla refleksvester, ved siden av et postkortstativ de har fylt med fotoprint, og et fotomagasin med bildene de tok noen dager tidligere. Men utenom det, får han så vidt med seg åpningen selv, sittende i et hjørne med en åpen MacBook på fanget.
– Vernissageangst?
– Nei, det er deadline for søknadslevering i dag.
Han planlegger høstsemesteret. For som mange andre kunstnerspirer, går han på Prosjektskolen som førutdanning til prestisjefylte kunstakademier. Indikasjonsintenderingskonstruksjonseuropallen vi skulle vente til åpningen for å forstå bæret av, viser seg å ha blitt en slags startblokk.
Les også: Matias Kiil (23) gikk fra Prosjektskolen til Kunstakademiet
