Jo Michael/Wikimedia Commons
Katarsis i litteraturen

Derfor bør du lese skrekkinngytende bøker akkurat nå

Det er vår, tid for renselse. Men fordi lesingen ofte anses som en høytsvevende aktivitet og risikerer å bli elitistisk, har vi like forløsende kiosklitteratur til unnsetning, skriver Subjekts anmelder.

Ny. Gammel. Forbedring. Forventning. Dette er ord som gjerne dukker opp ved årsskiftet. Mange blir bevisste sin livsposisjon, og oppsøker derfor en personlig utvikling. Nye vaner, og oppryddingen av gamle lengsler.

Renselse er dermed et ord som passer godt for denne tiden – etter vinteren, før våren – hvor isen smelter og vasker gatene klare for nye oppblomstringer.

Å gi rom for det nye krever en uttømming av noe resterende, det som holder oss tilbake for å kunne nå våre mål. Men på hvilken måte spiller litteraturen en rolle i en slik renselse?

Det konseptuelle mot det konvensjonelle

Katarsis. Helt gresk for folk flest, men det er ikke så rart. På nettopp gresk er katarsis et begrep man bruker om renselse. Ordet, eller konseptet, ble lansert av vår alles Aristoteles, som beskrev teateret som stedet der menneskene fikk utløp for sine emosjonelle trengsler, ved hjelp av å være tilskuere til en komedie eller tragedie.

I dag anerkjenner vi andre aktiviteter som sørger for den samme forløsningen. Yoga og meditasjon, kanskje? Sex, spirituelle ritualer, og ikke minst rus.

Et annet interessant språkfenomen, er at orgasmen kalles for «den lille døden» på fransk. Le petit mort. Det viser motivet av at noe «dør» og dermed renses ut av systemet, både fysisk og emosjonelt.

Men sex, i likhet med de andre eksemplene, er alle sentrert rundt det kroppslige, kanskje til og med ut mot det primitive og banale. Har det mer konseptuelle mistet sin status som en forløsende aktivitet? 

Fordi lesingen ofte anses som en høytsvevende aktivitet, risikerer den å bli elitistisk. Problemet med det mer konseptuelle og komplekse er at det kan forbli utilgjengelig for de fleste, og dermed ubetydelig. Men i teorien kan enhver person ha en forløsende og rensende opplevelse ved å lese litteratur, fordi inntrykkene man får er fullstendig subjektive.

Det er ikke én bestemt måte å lese på, og det konseptuelle kommer i mange varianter og nivåer. 

Litteraturen trenger altså ikke å ha et høyt krav om intellektualitet for at den skal fungere forløsende. Noen vil likevel hevde at en slik forløsning kun foregår i det poetiske, satt i gang av mystikken ved det abstrakte, dikteriske språk. Men det finnes en annen og mer direkte måte å oppleve katarsis i kulturen; om ikke harmonien i musikken eller diktningen gjør susen, kan man vende seg bort og søke etter det disharmoniske – nemlig skrekken.

Her får krimromanen en gyllen mulighet til å gjenvinne en mer høytstående posisjon blant resten av litteraturen, hvor den ellers nærmest settes på samme hylle som kiosklitteratur. 

Renselse gjennom det ubehagelige

Det som vekker ubehag i lesingen trenger imidlertid ikke å være blod og gørr. Det er heller det forvrengte og uforståelige som løfter de sterkeste følelsene i oss.

Stjerneeksempelet er forfatteren Stig Sæterbakken sin «Gjennom natten» (2011), som er hans siste roman før han tok sitt eget liv i 2012. Romanens tragiske tematikk rundt samlivsoppløsning og tenåringsselvmord setter en dyster stemning, og ved sluttens surrealistiske opphøyning av det dystre, er det umulig å ikke sitte der etter siste side og føle annet enn at verden kan være et deprimerende sted.

Ved slutten av romanen befinner hovedpersonen seg i et hus i Romania, et hus som ifølge legenden skal «drive ut dine verste frykter». Der kan hva som helst skje. Når tiden opphører som konsept og man ikke lenger kan stole på sanseinntrykkene sine, er man kommet i et rent delirium, en forvirringstilstand. Spenningen over det fullstendig uventede gjør at vi går like uforvarende frem som det opplevende jeg-et. Vi er blitt med på hans største sorger gjennom romanen, og nå er det ikke til å unngå å befinne seg helt nær ham, ubehagelig nær. For når alt kan skje, slippes alt ut av kontroll – dét er absurditetens overtak.

Det forvridde blir heslig nettopp fordi det ikke stemmer overens med det meningsfulle. Og i forsøket på å gi mening til det hele, blir vi nødt til å underkaste oss surrealismens regler, som er ingen. Det er da skrekken inntreffer. 

I lesingen av slik litteratur blir vi ført inn til steder som er ubehagelig å være i, men som vi må lese oss gjennom for å klare å forsvinne ut av. Du kan ikke velge å forholde deg på avstand, for i lesingen av det foregående befinner du deg akkurat der. Det er ikke slik som når man ser på skrekkfilm og har muligheten til å skimte skjermen gjennom noen sprekker mellom fingrene. Du er nødt til å delta som en observatør på kloss hold. 

Den humoristiske surrealismen  

En annen mulighet er å lese absurde bøker som ikke er så dystre. Det er ikke ofte at det surrealistiske og gyselige smyger seg frem i en mer lystig og lett tekst, og at det er utført på en god måte. Men det er nettopp det som skjer i Joakim Kjørsviks forholdsvis nye roman «Folk jeg husker» (2017), som i noen øyeblikk tillater innsyn av mørk absurditet i en ellers humoristisk setting.

Kjørsviks roman består av en rekke korte portretter av personer som jeg-et angivelig husker fra sitt eget liv – alt fra legen som stikker en finger opp i rompa hans, til Hanne som han lå med i skogen mens det hoppet hvite kaniner rundt de nakne beina deres.

Jeg-et forteller også om klasseforstanderen på ungdomsskolen: «Når en av oss sa noe dumt, sa han ofte: Herregud for en løk! Men han sa det med en slags kjærlighet i stemmen». Og om Torbjørn som falt av en galopperende hest og krasjet i frontruta på en bil, og fikk revet av den ene arma som en hund begynte å tygge på: «Torbjørns halvspiste arm dukka opp på trappa til Bokka-Marit, tidlig neste morgen».

Det humoristiske er med å dempe noen av de mer groteske beskrivelsene, samtidig som det surrealistiske ikke virker like inntrengende og skummelt fordi man med humor kan se det latterlige, og dermed opprette en beskyttende avstand.

I denne sammenhengen vil jeg nevne Erlend Loe, en forfatter som skriver absurde og morsomme bøker. Loe gjør seg stadig aktuell med sin samfunnskritikk innbundet i finurlige sammenvevinger av personer og historier. Han er kanskje mest kjent for sine bøker om Kurt, for eksempel «Kurt blir grusom», men også bøker som «Doppler» og «Tatt av kvinnen».

Hans nyeste bok «Dyrene i Afrika» ble utgitt i fjor, og dreier seg om blant annet sodomi, aktivisme og begjær. Loe var også en av manusforfatterne til den populære dramaserien «Kampen for tilværelsen» (2014), hvor forholdsvis troverdige omgivelser får besøk av fabelaktige elementer og komiske vendinger.

Hvorfor litteraturen?

Som sagt kan vår personlige vårrengjøring innebære renselser i mange former. Derfor, for all del: Ligg med hverandre, mediter, se filmer, hør på musikk. Estetiske og eksistensielle opplevelser utløses gjennom det auditive, det rent visuelle og det kroppslige – men litteraturen er særegen. Fordi ved ordene og språket får du tilgang til en annen verden som foregår i det stille.

Litteratur er tekst og sammensetning av tekst, det er abstraksjoner og visualiseringer, til og med auditive fremstillinger ved hjelp av virkemidler som alliterasjon eller rytmen i diktet. Men alt dette foregår på papiret, og så i din egen aktive lesing, mens du ikke sier et ord. Hvordan kan du oppleve noe så sterkt, mens du forholdsvis bare sitter der i sofaen? 

Så, for at vårlyset skal kunne varme deg opp skikkelig, vil jeg anbefale å lese en skrekkinngytende bok i vinterens siste stund – for å kvitte deg med siste rest av det forrige året. I litteraturen møter du lidelsen i behandlet form, som Sæterbakken selv sa. Og i behandlet form fører ikke lidelsen til noe smertefullt, men utløser det smertefulle som allerede ligger der betent og duver.