«Bildet av Dorian Gray» er så overveldende i sin estetikk, kynisme og humor at det til tider føles som et bestillingsverk laget til meg, skriver Subjekts anmelder.
Jeg lever for å blande popkultur med høykultur, og er derfor ikke så vanskelig å begeistre på denne måten. Det skal ikke mer til enn et par fraser fra Pet Shop Boys’ «You Were Always on My Mind», litt dansing, ballonger, blomster og discokule før jeg er overbevist om å være med i en euforisk drøm.
Jeg er likevel overbevist om at Trøndelag Teater sin nyeste forestilling, «Bildet av Dorian Gray», begeistret flere. Interaksjonen mellom lyd, lys, kostymer og scene gir sterke sanseinntrykk og fungerer godt for å skape passende sinnsstemning til historieforløpet. Dette, i kombinasjon med svært overbevisende skuespillerprestasjoner, gjorde forestillingen til en morsom, skummel og vakker opplevelse.
Homoikon
Forestillingen er basert på Oscar Wildes roman av samme navn, men tar også for seg oppstyret rundt dens publikasjon og rundt Wilde som person.
Forestillingen begynner med en kommentar fra regissøren over høyttalerne der hun introduserer Oscar Wilde, romanen og dens rolle i rettssakene mot Wilde på slutten av 1800-tallet. «Bildet av Dorian Gray» ble utgitt i romanform i 1891. Selv om denne utgaven allerede var en omarbeidet versjon på grunn av homoerotiske motiver i orginalen, ble den likevel sterkt kritisert for sin umoral. Wilde var nok forberedt på en slik mottakelse da han i det nå berømte forordet blant annet konstaterte at «Moralske eller umoralske bøker eksiterer ikke. Bøker er enten godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er det hele.».
Sitater fra «Bildet av Dorian Gray» ble brukt som bevis for homoseksuell adferd i rettssaken mot Wilde som resulterte i at han ble dømt til to års fengsel for «grov umoral». Wilde var en kjendis og rettssaken fikk mye oppmerksomhet i media. Dette bidro til en økende offentlig bevissthet rundt homoseksualitet. Selv om denne bevisstgjøringen i utgangspunktet var grunnet i viktoriansk moralhysteri og diskriminering, blir rettssakene mot Wilde ansett som et startpunkt i 1900-tallets homobevegelse. I dag er Oscar Wilde et homoikon.
Skjønnhetens verdi
Etter introduksjonen blir et utdrag fra rettssalen spilt ut før sceneteppet senkes og vi blir dratt inn i romanenes handling. Bak sceneteppet utgjør scenen en turkis trapp utsmykket med diverse forheng, blomster, puter og diverse gjenstander som skaper en drømmelignende stemning. Her blir vi presentert for historiens tre mest sentrale karakterer; Lord Henry (Kenneth Homstad), Basil Hallward (Trond Peter Stamsø Munch) og Dorian Gray (Mats Moe).
Kunstneren Basil forteller Lord Henry at han har malt sitt mesterverk; et portrett av den unge og usedvanlig vakre Dorian Gray. Skjønnhet og ungdommelighet blir presentert som de mest verdifulle kvalitetene et menneske kan ha, og maleriet er en perfekt gjenskapelse av disse kvalitetene i Dorian.
I møte med sitt portrett frykter Dorian alderdommens forvitring. Han ønsker seg evig ungdom, at portrettet skal vise hans aldring og synder, mens han selv kan forbli akkurat som han er. Dorian får sitt ønske oppfylt, og mens han lever et utsvevende liv i en evig ung kropp, forfaller maleriet i takt med hans alder og synder.
Sterke skuespillerprestasjoner
«Bildet av Dorian Gray» er helt blottet for sympatiske karakterer. De karakterene som skal representere det «normale» og sympatiske blir irriterende i sin søken etter moral. Usympatiske karakterer har derimot en tendens til å bidra med høy underholdningsgrad.
Lord Henry er kanskje historiens mest underholdende karakter og er nærmest som en sitatmaskin for Wildes vittige sinn med den ene saftige replikken etter den andre, nydelig spilt av Kenneth Homstad. Da historien allerede har noe nifst og overnaturlig ved seg er det mange som leser Lord Henry og hans innflytelse på Dorian som en personifisering av djevelen.
En morsom detalj i en forestilling der skjønnhet står sentralt er at personifiseringen av det hele, Dorian Gray, forlater scenen iført blodmaling, truse og crocs – skotøyet som til mange estetikeres fortvilelse stadig klarer å snike seg inn i trendbildet.
Historien oppleves som en hyllest til skjønnhet og hedonisme. Romanens mørke slutt kan fungere som en moralsk pekepinn på hvordan det kan gå om man lever livet helt hemningsløst, men det kan også tolkes som en parodi på ideen om at kunst skal ha en moral. Oscar Wilde var tross alt en aktiv pådriver i estetisismebevegelsen, og mente at «livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet».
Dessverre var siste forestilling 25. mai, men jeg har oppfordringen til Trøndelag Teater er klar: Mer av dette, takk!
